Hvem settes til tjeneste i menigheten?

Hvem settes til tjeneste i menigheten?

”Men til hver enkelt av oss ble nåden gitt etter det mål som Kristi gave tilmåles med. Derfor sier Skriften: Han fór opp i det høye og bortførte fanger, han ga menneskene gaver. Men dette: Han fór opp! – hva er det uten at han først steg ned til jordens lavere deler? Han som steg ned, er den samme som fór opp over alle himler for å fylle alt. Han er det som ga noen til apostler, noen til profeter, noen til evangelister, noen til hyrder og lærere, for at de hellige kunne bli gjort i stand til tjenestegjerning, til oppbyggelse av Kristi legeme, inntil vi alle når fram til enhet i tro på Guds Sønn og i kjennskap til ham, til manns modenhet, til aldersmålet for Kristi fylde.” Ef. 4, 7-13.

Gud har en fullkommen omsorg for sin menighet. Derfor har han gitt menighetene de gaver den trenger for å kunne vokse og utvikles. Det er Jesus selv som har gitt disse personer til menigheten, og uten dem kunne ikke menigheten oppbygges. De er derfor uhyre verdifulle tjenere i menigheten, og de arbeider for at hele menigheten kan bli fullkommengjort i tjenestegjerningen til Kristi legemes oppbyggelse. Ved deres tjeneste fødes troen på seier i hjertene, slik at de hellige kommer til enhet i tro på at det er fullt mulig å komme til seier over synd. Deres tale og liv, ja, hele deres ferd, samvirker til at de hellige kommer til enhet i tro på at det er fullt mulig å bli frigjort fra synden, ja, til å seire likesom han har seiret. Åp. 3, 21. En slik tro er jo ukjent i den religiøse verden. Denne altbeseirende tro er også grunnen til at dødsrikets porter ikke får makt over menigheten. Menighetens kraft i kampen mot ondskapens åndehær i himmelrommet står eller faller ved slike troende og trofaste mennesker.

Ved den Hellige Ånd og Guds medarbeideres hjelp kan de hellige vokse fram så de ikke lenger er umyndige og lar seg kaste og drive omkring av enhver lærdoms vind, ved menneskers spill eller ved kløkt i villfarelsens listige knep. Ef. 4, 14. Når det gjelder de Gud har satt i menigheten, må man regne med at slike har levd et ekstra gudfryktig liv like fra sin ungdom av. De har vært brennende og helhjertede og forblitt i den første kjærlighet og blitt stjerner i Jesu hånd. Jesus bruker dem på en spesiell måte. Likevel trenger også de formaninger og behandling. Det ser vi av sendebrevene til menighetene i Lilleasia. Flere av stjernene i Jesu hånd fikk beskjed om å omvende seg.

”Kom derfor i hu hva du er falt fra. Omvend deg, og gjør de første gjerninger! Men hvis ikke, så kommer jeg brått over deg og jeg vil flytte din lysestake bort fra sitt sted – hvis du ikke omvender deg.” ”Omvend deg! Ellers kommer jeg snart over deg og vil kjempe mot dem med min munns sverd.” Åp. 2, 5 og 16. ”Kom derfor i hu hvordan du har mottatt og hørt. Hold fast på det og omvend deg! Dersom du ikke våker, skal jeg komme som en tyv, og du skal slett ikke vite hvilken time jeg kommer over deg.” ”Alle dem jeg elsker, dem refser og tukter jeg. Derfor, ta det alvorlig og omvend deg! K. 3, 3 og 19.

De som har blitt gitt som gaver til menneskene, er de som har gått lengst ned. Det er de som har ydmyket seg dypest i sitt hjerte i livets forhold når den Hellige Ånd har talt og vist dem deres egen synd. Nettopp på grunn av denne troskap har Gud betrodd dem store åpenbaringer slik at de kan bli gaver for menneskene. Ved den visdom Gud nedlegger i deres hjerter kan de betros åpenbaringer som blir til løseord for mennesker som ellers ville ha blitt lenket fast i Satans nett.

Alle de som Gud har satt i menigheten har troens hemmelighet i en ren samvittighet. 1. Tim. 3, 9. De lever altså et seirende liv, men allikevel skal de prøves. Deretter skal de tjene i menigheten, om de er ulastelige. Vers 10. Særlig nøye følger Gud med på hvordan man tar det i forhold til det å ville tekkes mennesker, eller om man står for Guds åsyn. Hør bare hvor bestemt og alvorlig Paulus skriver om disse forhold: ”For vi er ikke, som mange andre, slike som forfalsker Guds ord for å tjene på det. Men i renhet, ja, som av Gud, taler vi for Guds åsyn i Kristus.” 2. Kor. 2, 17. ”Søker jeg nå å bli anerkjent av mennesker – eller av Gud? Eller søker jeg å gjøre mennesker til lags? Dersom jeg ennå søkte å være mennesker til lags, da var jeg ikke Kristi tjener.” Gal. 1, 10.

Vi skjønner at Gud følger nøye med på hvorledes man tar det i sitt hjertes innerste tanker. Gud er nidkjær for sin ære. Søker man egen ære, så kan man etter Jesu egne ord ikke tro. Joh. 5, 44. Uten å tro kan man heller ikke seire, og uten seier kan man heller ikke føre andre mennesker til et slikt liv. Derfor gjelder det fra sin ungdom av å ta det svært nøye med disse saker, slik at man gjennom hele livet kan bli bevart med troens hemmelighet i en ren samvittighet.

”Men ettersom Gud har funnet oss verdige til å bli betrodd evangeliet, så taler vi ikke som de som vil behage mennesker, men Gud, som prøver våre hjerter.” 1. Tess. 2, 4. Alt står og faller med slike personer. Det er kun slike trofaste og rene mennesker som blir betrodd evangeliet. Vi skjønner at det aldri har vært ”for mange” slike. Disse bevares i troen og i håpet, og det at de tror, beviser at de ikke søker sin egen ære. Her har vi med Gud å gjøre og det er han som prøver våre hjerter.

”Jeg takker ham som gjorde meg sterk, Kristus Jesus, vår Herre, at han aktet meg tro, idet han satte meg til tjenesten.” 1. Tim. 1, 12. Det var han som prøvde hjertene som aktet ham tro og satte ham til tjenesten. Det er en stor forskjell på det at noen holder en god tale for en bror eller søster på en åremålsdag, og det at Gud selv akter personen tro.

I Galaterbrevet får vi et lite innblikk i hva det vil si å tjene slik at Gud kan akte en tro. Man kan ikke la seg binde av mennesker og tale dem etter munnen. Det kreves av Guds husholdere en troskap som er langt større enn den troskap man kjenner til når man er forholdsvis ny på veien. Galaternes kjærlighet til Paulus var åpenbar for ham, men når han ville føre dem videre på veien ble det stor motstand. ”Hvor dere den gang priste dere salige! For jeg gir dere det vitnesbyrd at hadde det vært mulig, så hadde dere revet ut øynene deres og gitt meg dem. Så er jeg da blitt deres fiende ved å si dere sannheten?” Gal. 4, 15-16.

Blant de som er satt i menigheten til tjenestegjerning er det også slike som har utvist en slik troskap i fornedrelsen at de kjenner Guds vilje i en slik grad at de kan stå i Guds sted i sin tjeneste overfor de troende. Det de binder er bundet, og det de løser er løst, slik Jesus sier til Peter. ”Jeg vil gi deg nøklene til himlenes rike, og det du binder på jorden, skal være bundet i himmelen, og det du løser på jorden, skal være løst i himmelen.” Matt. 16, 19. Alle slike tjenere er salvet til sin gjerning. Er man først blitt salvet av Gud til en slik gjerning, er man salvet til det for resten av livet så sant man finnes tro i sine forhold. Den gjerning Gud har gitt slike personer, den gjerning beholder de resten av sitt liv. Noe annet er det jo at det er visdomsfullt å overlate den praktiske tjeneste til yngre krefter når man begynner å bli svakere til legemet og ikke lenger klarer den ytre tjeneste.

Men er man kommet inn i denne salvede gjerning, fortsetter man å tjene nettopp slik at den frukt som kommer fra ens liv, blir de hellige som er gjort i stand til tjenestegjerning. Ef. 4, 11-12. Når slike arbeidere blir eldre, står de ikke i veien for yngre krefter, nei, de ber for dem som kommer etter, og oppmuntrer dem, og viker med glede av i praktiske spørsmål. Slike føler aldri yngre brødre og søstre som konkurrenter, men tvert imot som medarbeidere, da de jo er vokst fram ved deres tjeneste. Slike er medarbeidere helt inn i sin alderdom!