Påskestevnet

Den gudfryktige Simeon ventet på Israels trøst. Luk. 2, 25. Ingen kan trøste både det åndelige og det jordiske Israel slik som Jesus Kristus kan. ”Min miskunnhet skal ikke vike fra deg.” Es. 54, 10. Åpne ditt hjerte for denne trøsten. I vers 13 leser vi også om løfter for våre barn. Gud tar hensyn til de helliges bønner. Og bønnebarn kan vanskelig gå fortapt. Ha du omsorg for andre, så vil Gud ta seg av deg i din strid! ”Jeg, jeg er den som trøster eder; hvem er du, at du frykter for et menneske?” Es. 51, 12. Nei, vi har intet å frykte!

Ved Israels statsdannelse i 1948 fikk alle parlamentsmedlemmer Es. 40 å lese. Der står det: ”Trøst, trøst mitt folk, sier eders Gud. Tal vennlig til Jerusalem og rop at dets strid er endt.” Ja, Guds løfter til det jordiske Israel står ved makt. Gud har gitt sin venn Abraham landet til evig tid, og han skal grunnfeste Israels folk i landet. Vi ser i dag hvordan ondskapens åndehær pisker opp folkehavet. Men vi har intet å frykte! Vi skal løfte våre hoder, for sommeren er nær. Og vårt kall som menighet er å bli ”ulastelige i hellighet for vår Guds og Faders åsyn, når vår Herre Jesus kommer med alle sine hellige!” 1. Tess. 3, 13.

”Salige er de som sørger; for de skal trøstes.” Matt. 5, 4. Den sorg det her er tale om, er ikke en sorg over at man f. eks. ikke får sin vilje igjennom, men en sorg over dette ”jeg, elendige menneske” som vi alle bærer på. Har vi denne sorg, skal vi bli rikelig trøstet. Og trøsten er at vi kan bli ferdig med synden ved å lide i kjødet!

Når vi får skikkelig bevissthet om all den trøst som er blitt oss til del i Kristus, kan vi ikke annet enn å elske våre brødre og søstre, og ”enn mere gjøre fremgang deri”! 1. Tess. 4, 10. Og i vers 11 står det så velsignet om å sette sin ære i å leve stille og ta vare på sine egne ting. Ja, skulle det ikke i denne sammenheng være nok for oss alle, som finner vår egen natur beskrevet i Rom. 3, å ta vare på våre egne ting, arbeide på vår egen frelse, uten å blande oss i ting som ikke vedkommer oss!

Jesu dyre tro

Judas fant det nødvendig å formane til å stride for den tro som en gang er overgitt til de hellige. Det er Jesu dyre tro. Når vi leser i Hebr. 12, 2 at Jesus er troens opphavsmann og vi tenker på Abraham, de troendes far, og alle trosheltene i den gamle pakt, så kan det høres noe underlig ut at det er Jesus som er troens opphavsmann. Men saken er at det er en veldig forskjell på den gamle pakts tro og den nye pakts tro. Den rike yngling hadde holdt budene. Men da Jesus spurte ham om han ville bli fullkommen, gikk han bedrøvet bort. Den himmelske rikdom ville koste ham hans jordiske rikdom, og det ville han ikke. I den gamle pakt var velsignelsen av jordisk art. Men Jesus kom med rikdom for vår ånd.

I Hebr. 9 sammenlignes den gamle og den nye pakt. Om Jesu verk i den nye pakt står det i vers 12 at han gikk inn i helligdommen og fant en evig forløsning. Han bar seg selv fram som et ulastelig offer for Gud. V. 14. Her finner vi Jesu dyre tro, den tro som Judas formante til å stride for. Det er ved ofringen av oss selv at vi har frimodighet til å gå inn i helligdommen.

Når vi tenker på den gamle pakts tid, så ser vi der hvordan Gud behandlet mennesker, ja, hele folkeslag. Vi ser Guds kraft, hans godhet og sanndruhet. Men alt lå utenfor legemet. Syndenes forlatelse, helbredelse for legemet, gi tiende av det en tjener osv. var ikke ukjent i den gamle pakt heller. Og de fleste troende i våre dager vektlegger stort sett kun dette. De aller fleste er dessverre blinde for det herlige verk som skjedde i Jesus, at synden ble fordømt i kjødet. Døden kunne ikke holde ham. Forløsning fra all den synd som er i legemet, dette er Jesu Kristi dyre tro! Guds ord kan leves. Den tro er det som er i menigheten i dag. Den religiøse verden har ikke denne tro. Derfor fokuseres mest på jordiske velsignelser.

Apostelen Johannes roper til oss i dag: ”Elsk ikke verden, heller ikke de ting som er i verden! Om noen elsker verden, da er kjærligheten til Faderen ikke i ham.” 1. Joh. 2, 15. Ja, må vi leve og virke i Jesu dyre tro inntil han kommer! Og må vi la våre nærmeste drikke av denne troens ånd som er virksom i vårt eget liv!

”Sådan tale som er god til nødvendig oppbyggelse”, står det i Ef. 4, 29. Det var slik tale påskestevnet var så rikt på. God tale! Nødvendig tale! Og tale til nødvendig oppbyggelse! La oss derfor med frykt og beven arbeide på vår frelse ut fra det vi har hørt på stevnet!