Vår tjeneste og ferdsel i Guds hus

Vår tjeneste og ferdsel i Guds hus

”Dette skriver jeg til deg, enda jeg håper at jeg snart skal komme til deg. Men i fall jeg dryger, vil jeg at du skal vite hvordan en bør ferdes i Guds hus, som er den levende Guds menighet, sannhetens støtte og grunnvoll. Og det må alle bekjenne, stor er den gudsfryktens hemmelighet: Gud åpenbaret i kjød, rettferdiggjort i ånd, sett av engler, forkynt blant folkeslag, trodd i verden, opptatt i herlighet.” 1. Tim. 3, 14-16.

Når vi taler om å lære å ferdes i Guds hus, har det å gjøre med hvorvidt man kjenner gudsfryktens hemmelighet. Det er ikke noe man kan studere seg til, det er noe Ånden må åpenbare en. Som mennesker har vi lett for å oppta en form som vi selv har blitt overgitt fra gudfryktige mennesker som har levd før en. Mange har gjort dette. De forkynner så videre denne form som om formen i seg selv var veien til et hellig og gudfryktig liv. ”Dersom noen farer med fremmed lære, og ikke holder seg til vår Herre Jesu Kristi sunne ord og den lære som hører til gudsfrykt, da er han oppblåst og forstår intet.” 1. Tim. 6, 3.

Kristi lære er om ham som ble åpenbart i kjød. ”La dette sinn være i dere, som òg var i Kristus Jesus, han som, da han var i Guds skikkelse, ikke holdt det for et røvet bytte å være Gud lik, men ga avkall på det og tok en tjeners skikkelse på seg, da han kom i menneskers liknelse. Og da han i sin ferd var funnet som et menneske, fornedret han seg selv og ble lydig til døden – ja, døden på korset.” Fil. 2, 5-8. Etter at Jesus først hadde gitt avkall på det å være Gud lik, var han villig til å fødes inn i menneskers kår og som et Davids rotskudd innvie en ny og levende vei tilbake til Gud. Ved sin troskap ble Guds liv åpenbart i et menneske i en slik grad at han kunne si: Den som har sett meg, har sett Faderen. Joh. 14, 9.

”For også Kristus led én gang for synder, en rettferdig for urettferdige, for å føre oss fram til Gud, han som led døden i kjødet, men ble levendegjort i Ånden.” 1. Pet. 3, 18. Resultatet av denne kamp og lidelse var at han ble en avglans av Guds herlighet og et avbilde av Guds vesen, og han bærer alle ting ved sin krafts ord. Hebr. 1, 3.

”Da nå barna har del i kjød og blod, fikk også han på samme vis del i det, for at han ved døden skulle gjøre til intet den som hadde dødens velde, det er djevelen.” Hebr. 2, 14. Jesus førte en kamp på liv og død for ikke å bli besmittet av det Davids kjød han bar på. Derfor kjempet og stred han like til siste slutt. Hans verk vil bli kraftig belønnet. Ved sin kamp og sin møye har han vunnet seg brødre og søstre som også har kommet inn i det samme løp i helliggjørelse og likedannelse med Sønnen. Det er mennesker som er levendegjort i sin ånd. De har ikke stivnet i et religiøst eller fariseersk formvesen. De er grepet av å bli likedannet med sin mester. Jesus selv gleder seg til å vise dem fram for sin himmelske far. ”Da han førte mange barn til herlighet, sømmet det seg for ham, som alt er til for og alt er til ved, å fullende deres frelses høvding gjennom lidelser. For både han som helliggjør, og de som helliggjøres, er alle av én. Derfor skammer han seg ikke ved å kalle dem brødre. Han sier: Jeg vil kunngjøre ditt navn for mine brødre. Midt i menigheten vil jeg lovsynge deg. Og igjen: Jeg vil sette min lit til ham. Og igjen: Se, her er jeg og de barn Gud har gitt meg.” Hebr. 2, 10-13.

La oss ikke forringe vår store yppersteprests liv til lover og regler fra en svunnen tid, preget av, og tilpasset til, menneskers tilbøyeligheter og legninger. Det er åpenbarings Ånd i samfunn med de livgivende krefter i Gud som bringer lys og liv til menighetens vekst og utvikling.

Sterke menneskemeninger – gjerne bundet til ytre ting – har aldri fremmet noe av åndelig verdi i den levende Guds menighet. Enhver som vil være med å bygge menigheten må inn i Åndens verden og ikke henge fast i lover og forkrøplede bokstaver. ”Det som er født av kjødet, er kjød, og det som er født av Ånden, er ånd. Undre deg ikke over at jeg sa til deg: Dere må bli født på ny! Vinden blåser dit den vil. Du hører den suser, men du vet ikke hvor den kommer fra og hvor den farer hen. Slik er det med hver den som er født av Ånden.” Joh. 3, 6-8. Slike mennesker er tjenere for ånd. De er ikke opphengt i form og skikk, bokstaver og regler. De lar seg drive av Guds ånd, og vil ved sitt liv og sin levendegjorte ånd virke befriende og forløsende på mange sjeler som er overlistet av anklageren.

Også Jesus måtte fornedre seg selv for å gå denne vei. Den vei Ånden ledet ham, kostet hans selvliv. Skulle han bane vei tilbake til Faderen og bli både et sonoffer og en miskunnelig yppersteprest for oss, måtte han gå den vei hvor kan kom til tårer og bønnerop i sitt liv. ”Han har i sitt kjøds dager, med sterkt skrik og tårer, båret fram bønner og nødrop til ham som kunne frelse ham fra døden. Og han ble bønnhørt for sin gudsfrykt. Enda han var Sønn, lærte han lydighet av det han led. Og da han var fullendt, ble han opphav til evig frelse for alle dem som er lydige mot ham.” Hebr. 5, 7-9. På denne vei gikk han fram i visdom og alder og i yndest hos Gud og mennesker. Luk. 2, 52. Han er vårt forbilde, vår forløper og vårt store eksempel!

”Da vi nå har så stor en yppersteprest, som er gått gjennom himlene, Jesus, Guds Sønn, så la oss holde fast ved bekjennelsen! For vi har ikke en yppersteprest som ikke kan ha medlidenhet med oss i vår skrøpelighet, men en som er prøvet i alt i likhet med oss, men uten synd. La oss derfor med frimodighet tre fram for nådens trone, for at vi kan få miskunn, og finne nåde til hjelp i rette tid.” Hebr. 4, 14-16.

En slik frimodighet i Kristus fører til en velsignet ferd i Guds hus – en ferd og et liv som er salvet med den samme gledens olje som Gud salvet Jesus, vår bror, med! Hebr. 1, 9.