Nyttårsstevnet

Nyttårsstevnet

Ved åpningen av nyttårsstevnet, som denne gang ble holdt i Grenland, understreket broder Kåre J. Smith nødvendigheten av å komme sammen for kraftig å bli påvirket til å leve vårt himmelske kall verdig. Av en ekte Jesu Kristi disippel forventes troskap og atter troskap.

Stevnet var kort, men bød på et rikt åndelig “kosthold”. Her følger et utdrag:

Fornedrelsens vei

“Vi har alle fått én Ånd å drikke.” 1. Kor. 12, 13. Det er den Ånd som leder oss til å se synden i vårt eget kjød. Lar vi oss lede av den, vil vi oppleve at dommen over vårt eget selvliv kommer “veltende som vann”. (Amos 5, 24) Det kostet Jesus høye skrik og tårer for å beseire “David-kjødet”, og han ble bønnhørt for sin gudsfrykt. Mange kan være med i menigheten i årevis men har knapt gudsfrykt for sine øyne. O, hvor det gjelder å forstå den fulle frelse i Jesus Kristus, så vi i alle måter kan vokse opp til ham!

I Fil. 2, 6-8 ser vi den vei Jesus gikk, nemlig fornedrelsens vei. “... fornedret han seg selv, så han ble lydig inntil døden, ja korsets død.” Det er noe annet enn ved sin tjeneste i menigheten selv å bli stor og dermed hindre andre i å vokse fram til tjenestegjerning. Ved selvfornedrelse å hjelpe andre fram til deres arvelodd, det er i sannhet å være kommet til manns modenhet. “For Gud er den som virker i eder ...” leser vi i vers 13. Ja, virker til å fornedre oss! Derfor formanes vi til å gjøre alt uten knurr og tvil. V. 14. Slike finner sin trøst i Kristus, og de er i stand til å forbli i kjærligheten. Ja, bare når vi fornedrer oss, er vi i prøvens stund i stand til å forbli i kjærligheten. Den som kritiserer sin bror, har ikke funnet denne velsignede fornedrelsens vei.

Vi er skyldige til å vandre som Kristus vandret. 1. Joh. 2, 6. Derfor betraktet Paulus seg som en som var i gjeld til alle. Vi kan også “betale” på denne gjelden, nemlig ved å fornedre oss. Og når vi for alvor har fått øye på “fordervelsens avgrunn” i oss selv, da forstår vi også nødvendigheten av å fornedre oss for således å kunne forbli i kjærligheten. Se 1. Joh. 4, 9-11. Ja, da elsker vi meget, som Jesus sa om synderinnen i fariseerens hus.

Den som går ut over sitt mål av tro, utenfor sin begrensning, opphøyer seg selv. Da går man den motsatte vei av den Jesus gikk, han som fór ned til jordens lavere deler. Slike som i ydmykhet lever innenfor sin begrensning, strides aldri, der er det aldri noen antydning til avind.

Det er uhyggelig når noen opphøyer seg til “lærere” over gudfryktige brødre og søstre, midt i det at de selv betyr nesten intet. Det burde jo være naturlig for oss først å spørre oss selv: – Hva har Kristus fått gjort i meg, og hva har han fått gjort for andre ved min tjeneste? – Krav til andre er et uhyggelige utslag av selvopphøyelse.

I 1. Tim. 2, 5 står det “mennesket Kristus Jesus”. For at hans “menneske” ikke skulle føre ham på avveie, måtte han ta seg i vare. Han ba til Gud med sterke skrik og nødrop. Paulus forkynte Kristus korsfestet. Mennesket Kristus Jesus måtte korsfestes. Og ved korset kom Guds kraft fram. 1. Kor. 1, 23-24. Alle åndsmakter beseires på korset, der man lever i Kristi fornedrelse. På korset dør alle anklager. Jesus døde og stod opp og ble vår forsvarsadvokat. Jesu disipler går samme vei. De “gulper” ikke opp gamle anklager og sur kritikk. De tåler fornedrelsen. De er tro i fornedrelsen. De skyter dypere og dypere røtter i fornedrelsen, og Gud gjør et mektig verk i deres indre.

I 1. Pet. 2, 1 flg. leser vi om å “vokse til frelse”. Å ydmyke seg gir gode vekstvilkår. Avleggelse av ondskap, svik, hykleri, avind og baktalelse må til dersom vi skal vokse til frelse. Så snart det forekommer baktalelse eller svik, så stopper veksten. Herren støtter med sin kraft dem hvis hjerte er helt med ham (2. Krøn. 16, 8 flg.) slik vi synger i HV nr. 391: “Betingelsen oppfylt med glede, da revner Guds sluser med ett!” Da har vi renset vårt hjerte fra alt som stopper veksten, f. eks. fra all levning av ondskap. “Du har prøvd mitt hjerte, ... du fant intet”, sier David i Salme 17, 3, “... min munn viker ikke fra mine tanker.” Når Herren ransaker vårt hjerte, må han ikke finne noe svik der. At det ikke bor noe godt i vårt kjød, er en annen sak. Herren vil gi oss lys over det som bor der, så vi kan hengi det i Kristi død.

I Rom. 8, 28 flg. leser vi om likedannelsen med Guds Sønns bilde. Vi ser her at det som Gud sender i vår vei, også alt det som vi ikke forstår, kun er til vår likedannelse med Kristus. Dette kan bare skje på fornedrelsens vei. Dette må bli bevisst for oss. Og er vi under Herrens bearbeidelse og noen vil anklage oss (v. 33), så veier slike anklager absolutt intet i vektskålen. Mange er kritiske og misfornøyde, men den som går fornedrelsens vei fører aldri råtten tale, men “sådan tale som er god til nødvendig oppbyggelse, så den kan være til gagn for dem som hører på.” Ef. 4, 29.

Jesus ga for vår skyld avkall på den herlighet han hadde fra evighet av. Av seg selv gjorde han det, leser vi i Fil. 2, 7. Han viste oss fornedrelsens vei. La oss gå denne vei, så ikke vår egen person “tyter” fram i det vi sier og gjør.

I 1. Kor. 12, 15 flg. leser vi om lemmenes avhengighet av hverandre. Når man f. eks. er likegyldig med å komme til møtene og ikke synes en har noe særlig behov for å høre sine brødre, da er en veldig høyt oppe i sine egne øyne.

“Det I gjør, gjør det av hjertet, som for Herren og ikke for mennesker.” Kol. 3, 23. Mange er avhengige av menneskers vitnesbyrd og deres trøst. Men jo lenger vi kommer nedover på selvfornedrelsens vei, desto mer samfunn får vi med Herren. Vi skal jo få arven til lønn av Herren. V. 24. Og da skulle vi vel ikke ha noe “sug” etter menneskers ære? Da gir vi akt på oss selv og på læren. Og når man synes den ene eller den andre gjør uviselige ting, så arbeider vi bare enn mer på vår egen frelse, og finner atskillige grunner til å fornedre oss selv. Slike blir takknemlige for de andre. – Ja, ordet om Kristi etterfølgelse i fornedrelsen må bli vårt “daglige brød”. Å fornedre oss selv ligger ikke til oss etter naturen. Men det er kongsveien vi er kalt til å gå.

Ikke drive bort derfra

“Derfor må vi så meget mere gi akt på det vi har hørt, for at vi ikke skal drive bort derfra.” Hebr. 2, 1. Det ligger nær til å tenke på en båt som har mistet landkjenning, som er kommet ut av kurs, påvirket av kraftige strømninger. La oss vokte oss så vi ikke driver bort fra den store frelse vi minnes om i vers 3.

Denne store frelse leser vi mye om i Hebreerbrevet. I kap. 7, 25 står det at Jesus fullkomment kan frelse dem som kommer til Gud ved ham, fordi han alltid lever til å gå i forbønn for oss. Han kom for å gi oss fullkommen seier over synden. Og med de samme ord som Jesus sa da han trådte inn i verden, går vi inn i den nye pakt: – Et legeme laget du for meg! Se, jeg kommer for å gjøre din vilje! – Gud vil gjøre oss fullt dyktige i all god gjerning, så vi kan gjøre hans vilje, idet han virker i oss det som tekkes ham. Når Herren virker i oss, så er det til det at vi skal ydmyke oss, ydmyke oss under hans veldige hånd. Dette er kursen, nemlig! Og nå gjelder det at vi ikke kommer ut av kurs. Alt her på jorden blir en skolegang for oss. I ”de kommende tider” vil Gud vise sin nådes overvettes rikdom i godhet mot oss i Kristus Jesus. Ef. 2, 7. Ja, vi skal være hans brud, Kristi medhjelp, hans herlighet til pris i all evighet. Nå må vi ikke miste kursen og drive bort fra denne store frelse.

Vi leser i Fil. 2 at Jesus tok en tjeners skikkelse på seg og at han fornedret seg selv og ble lydig inntil døden, ja, korsets død. Det var som tjener han gjorde dette. Det var som tjener han led døden for å føre oss fram til Gud. Han ble levendegjort i ånden. 1. Pet. 3, 18. I en levendegjort ånd kan Gud legge ned sin visdom. Ja, må vi forstå å gå denne vei, som er å fornedre oss som Herrens tjenere! La oss ikke komme ut av kurs!

Er det noe som bør bedrøve oss, så er det når det gjøres og sies noe som ikke er til Kristi ære, til Guds forherligelse. Meningen er at vi skal kunne prøve hva som er Guds vilje; det gode og velbehagelige og fullkomne. Rom. 12, 1-2. Dette kan vi ikke uten å være i en ydmyk ånd. Vi kan ikke forbli i kjærligheten, i Gud, uten å ydmyke oss. 1. Joh. 4, 16. Den som blir bitter på sin bror, driver bort fra frelsen. “Den som elsker sin bror, han blir i lyset, og det er ikke anstøt i ham.” K. 2, 10. Den som tar anstøt, er ikke lenger i lyset. Jesus kunne be for sine fiender. Det var aldri noe anstøt i ham. Det er nemlig intet anstøt i kjærligheten. Videre leser vi: “Men den som hater sin bror, han er i mørket og vandrer i mørket.” V. 11. Ja, i dette mørke kommer man selvsagt ut av kurs, man kommer inn i Satans “brenninger”. Hvordan kan den ta anstøt som lever for å tjene, hjelpe og føre menneskene til Gud?

“Det er godt at hjertet blir styrket ved nåden, ikke ved mat, som ikke har gagnet dem som ga seg av dermed.” Hebr. 13, 9. Dersom ikke vår “mat” har gagnet oss selv, kan vi ikke være til gagn for andre. Men har den virkelig gagnet oss selv, kan vi komme dem til hjelp som enda ikke er kommet til det livet. Vær et offer, tjen Gud i ydmyket! Kom ikke på avveier, driv ikke inn i verdslighet, pengebegjær, urenhet og falsk frihet!

En kan tenke at ordet om ydmykhet, det er man vel bevandret i. Men kanskje en stadig driver bort, stadig kommer på avveie. “Av meg selv vil jeg ikke rose meg, uten av min skrøpelighet.” 2. Kor. 12, 5. Dette var Paulus’ vitnesbyrd. Intet “av meg selv”. Hvor jammerlig det er når det stadig kommer noe fram fra “meg selv”. Det var ikke slik med Paulus. Han roste seg av sin skrøpelighet. I denne fattigdommen kan Gud åpenbare seg. “… for at Kristi kraft kan bo i meg”, skriver Paulus videre. Slike er, som Paulus også vitner om, alltid vel til mote. V. 9-10.

Når dagliglivets mange anledninger ikke benyttes til frelse, da driver en bort. En har kanskje god samvittighet, men det er ikke dermed sagt at alt som kommer opp i ens tanke, er guddommelig. Derfor heter det i Es. 55, 3: “Bøy eders øre hit og kom til meg! Hør!” Hør når han taler om å fornedre seg! Man undrer seg kanskje over andres reaksjoner på det en gjorde og sa i all velmenthet. La oss i stedet for å undre oss, heller ydmyke oss.

Først prøves – deretter tjene

Dersom en er trofast i å gå på møter, men ikke er trofast i å fornedre seg, da er en ikke trofast. Det står om menighetstjenere at de først skal prøves, ”deretter skal de tjene i menigheten, om de er ulastelige.” 1. Tim. 3, 10. Her ser vi den sanne trofasthet. Det er trofasthet i å fornedre seg i prøvens stund. Da setter Gud oss til tjeneste. Og det er mange slags tjenester på Kristi legeme. Vi ser av kap. 1, 12 at Gud aktet Paulus tro og satte ham til tjenesten. Vi ser hvor viktig det er å være tro i fornedrelsen.

Vi får kanskje noe ros. Det er også en prøve på vår troskap. Vi kan komme i både godt rykte og i ondt rykte. Begge deler er en prøve. Her gjelder det å være trofast, så vi består prøven, enten det er ros eller ris, enten det gode eller onde dager. Paulus ble jo på grunn av sin troskap betrodd en veldig husholdning over Guds hemmeligheter. 1. Kor. 4, 1 flg. Og av husholdere kreves at de må finnes tro. Særlig gjelder det å være tro i det at en ikke søker ære og makt. Prøver får vi for at Gud kan danne oss til velsignede tjenere i sin menighet.

I Luk. 16, 10-11 taler Jesus om å være tro i smått, som i stort. Det som er smått, er jo det jordiske. En blir f. eks. prøvd med hensyn til den urettferdige mammon. Er en ikke tro her, så blir man ikke betrodd de sanne skatter. Kun i trofaste hjerter kan Herren legge ned sin visdom.

Mange bruker mye energi til å søke å være noe de ikke er eller kanskje heller aldri kan bli. Nei, la oss gå ydmykhetens vei! Det er velsignelsens vei. Og jo mer Gud velsigner oss, jo større grunn finner vi til å ydmyke oss. Selv apostelen Paulus trengte en ekstra hjelp, en torn i kjødet, for at han ikke skulle opphøye seg.

Ta eder i vare!

Et område der vi spesielt trenger å ta oss i vare, er det Jesus nevner i Matt. 6, 1 flg. “Ta eder i vare at I ikke utøver eders rettferdighet for menneskenes øyne, for å sees av dem; ellers har I ingen lønn hos eders Fader i himmelen.” Denne gudsfrykt må en Jesu Kristi disippel ha, billedlig talt “helt ut i fingerspissene”. Det er mange prektige mennesker som kommer til livets avslutning uten å ha noe til gode i “den himmelske bank”. Tenk å ha gjort veldig mye godt og ikke ha noe til gode, fordi man har stått for menneskers åsyn!

Når det f. eks. holdes fest for en og mange takker Gud for en, ja, kan man ikke da være med og prise Gud sammen med de som er så takknemlige! Det hender at eldre brødre føler seg såret fordi de ikke spørres om råd. Da er man jo under loven. Man “famler” etter ære og trygghet hos mennesker i stedet for å leve for Guds åsyn. “… dog ikke jeg, men Guds nåde som er med meg”, var Paulus’ vitnesbyrd. Her må vi bygge et alter, der vi ikke ofrer til oss selv, men til Guds ære og forherligelse. Vi ser den inderlige lengsel hos apostelen Paulus: “… men at Kristus, som alltid, så og nå, med all frimodighet skal bli forherliget ved mitt legeme, …” Fil. 1, 20.

“Det I gjør, gjør det av hjertet, som for Herren og ikke for mennesker, for I vet at I skal få arven til lønn av Herren. Tjen den Herre Kristus!” Kol. 3, 23-24. Ja, på denne måten kan vi dynge oss opp rikdommer i Gud, og da står vi ikke der i vår livsaften og hungrer etter ære og anerkjennelse av mennesker. Om tjenesten i menigheten står det i 1. Pet. 4, 10-11: “… for at Gud må æres i alle ting ...” Når vi tjener i menigheten, står vi for Guds åsyn. Det må være sant alt det som vi sier og gjør. Det må være sant at det eneste vi vil, det er å bli likedannet med Sønnens bilde, så Gud må æres i alle ting. Da knyttes vi sammen. Vi har full frihet til å tjene hverandre. Vi arver hverandre. Og vi skal være sammen i all evighet.

Det er ikke mulig å komme mennesker til hjelp, dersom vi søker ære av dem. Ja, det er til hinder for all tjeneste. “Søkte jeg ennå å tekkes mennesker, da var jeg ikke Kristi tjener”, skriver Paulus i Gal. 1, 10. “For vårt rike er i himlene”, skriver han også. Fil. 3, 20. Ja, når vårt rike er i himlene og vi derfra venter den Herre Jesus Kristus som frelser, hva skal vi da med menneskers ære og gunst? Må våre tanker være der, i det himmelske. Da har vi frihet til å tjene. Og da kan vi også bruke sverdet, Herrens ord, rettelig og sable ned alt fra kjødet, enten det er hos en selv eller hos andre. Det må være nok for oss at vårt navn står skrevet i livsens bok hos Gud. Da kjemper vi ikke her for vårt navn og vår ære, men går rike inn i himlenes rike.

Ja, det skulle gå tydelig fram av ovenstående sammendrag fra nyttårsstevnet at Guds ord kom rikelig fram som en åndelig, uforfalsket næring for vår ånd. Og tar vi det til hjerte, så vil vi, som Peter uttrykker det i 1. Pet. 2, 2, “vokse ved den til frelse”.

Må det skje med enhver!