”Hyrde- og profetgjerning i menigheten gjennom 100 år”

Her følger noen korte smakebiter fra Kåre J. Smiths bok, som har arbeidstittelen ”Hyrde- og profetgjerning i menigheten gjennom 100 år”:

Utdrag fra forordet:

Jesus sier selv at han var salvet til å forkynne evangeliet, og at Gud hadde sendt ham for å forkynne for fanger at de skulle få frihet og for blinde at de skulle få syn, for å sette undertrykte fri, for å forkynne et nådens år fra Herren. Luk.4:18-19. Slik vil også virkningen være av salvede brødres tjeneste. Den er fri fra lovisk trykk og fordømmelse, fri fra religiøs overfladiskhet og fri fra verdslig visdom. Her trenges frykts ånd, slik også Paulus ved flere anledninger åpenbarer at han hadde det i sitt hjerte. ”Og be også for meg, at det må bli gitt meg ord når jeg åpner min munn, så jeg med frimodighet kan kunngjøre evangeliets hemmelighet – for denne er jeg sendebud i lenker! – slik at jeg kan være frimodig i ham og tale som jeg bør”. Ef.6:19-20. Det er en slik uforfalsket åndelig føde som det også i dag er et veldig behov for i hvert hjem og i hver menighet. Det må en kraftig renselse til for at all annen tale og lære kan utryddes. Først da blir det sunnhet og liv og den rette grobunn for Kristi liv og herlighet.

Denne bok er skrevet med tanke på å gi en veiledning til de mennesker som kjenner nød og trang etter å utvikles til et dypere liv i Kristus, slik at det både i hjem og menighetsliv kan bli en utvikling som er Kristi brud verdig. Det er min lengsel å se at denne sunne, liflige og kraftfulle livsutvikling skyter fart i den enkelte menighet, det enkelte hjem og den enkeltes liv nå i endens tid.

Kamp i menigheten

Som 16-åring satt jeg stille på mitt første ungdomsmøte og hørte på forkynnelsen. Plutselig stormet ungdomslederen løs på meg, tok tak i armen min og kastet meg ut av lokalet. Min søster som var noe eldre enn meg, spurte ham hva Kåre hadde gjort siden han reagerte slik. Han kom da fram til at jeg ikke hadde gjort noe galt, men han tok meg siden jeg satt nærmest. Jeg bestemte meg da for heller å være hjemme fra ungdomsmøtene. Min mor som skjønte at det kunne være farlig for meg, formante meg kraftig til ikke å få imot noen da hun var redd for at bitterhet skulle ødelegge meg. Den dagen da broderen kom og ba meg om tilgivelse, så godtok jeg det. Dessuten fikk jeg en stor banan av ham!

Flere av disse som jeg oppfattet som sersjantsjiktet i menigheten, var med i barne- og ungdomsarbeidet og også annet arbeid i menigheten. Ved dem følte jeg at det kom noe fremmed inn i menigheten, noe som ikke hadde vært fra begynnelsen. Flere av dem hadde også en bakgrunn fra den religiøse verden, og flere drog med seg noe av det juridiske lovverket inn i sin tjeneste i menigheten. De hadde for eksempel sterke meninger og synspunkter om hvordan barn skulle oppføre seg, hvordan de skulle sitte under møtene, hvordan de skulle leke og så videre. På mange måter følte jeg at jeg ble tatt på med iskalde hender, og noe frøs til i mitt gode og varme barnehjerte. Dog visste jeg alltid at slik hadde det ikke vært fra begynnelsen, og blant de venner som stadig gikk ut og inn i mine foreldres gjestfrie hus, hadde jeg aldri kjent det slik. Disse derimot gikk løs på oss, hvordan vi skulle være, for eksempel i vår klesdrakt og andre ytre ting – både i ord og gjerning kom deres tanker fram. Hvis vi ikke var lydige mot deres meninger og instrukser, så følte i alle fall jeg at helvetes ild var nær.

Juletrefestene i Oslo var en uendelig lidelse. Den ledende brors forståelse av betydningen av å tukte sine barn gjorde at juletrefest i mitt indre ble oversatt til ”juling-trefest”. Han følte nok at han måtte bruke anledningen når så mange foreldre og barn var samlet. Juletrefesten som skulle være en velsignet høytid for barna og familiene, ble derfor brukt til en kraftig forkynnelse om betydningen av tukt og juling. Det var ikke nok for oss barn å sitte stille ved siden av våre foreldre. Jeg husker selv han brølte til våre foreldre at barna ikke bare skulle sitte stille, de måtte også være våkne. Sovnet vi på fars fang under møtets gang, kunne vi ikke sitte på de fremste benkeradene. Mye ble nok gjort i uviselighet. Eldstebroderen var en god mann, men uviseligheten blant annet på dette område ga grobunn for fremvekst av et ”sersjantsjikt” som kastet noen mørke skygger over min barndoms fagre dal.

Tenke selvstendig

Et hjem med gode formaninger og gjensidig kjærlighet mellom foreldrene og hvor barna er lært opp til å tenke selvstendig, gir et godt grunnlag for det videre liv. Det er godt om barna lærer seg å vurdere formaninger og selv kjenne etter hva som er til skade og kan ødelegge, og hva som er til gagn for dem i livet. Barn som vokser opp slik, føler at de er privilegert ved å oppleve den livskraft som kommer fram ved Ordet. De er begeistret for Guds ord, selv om de skulle velge noe annet for sitt eget liv. Mange som har fått kristendommen i vrangstrupen, har nok mer opplevd religiøst formvesen enn de har fått smake og drikke av den kilde som Jesus taler om: ”Men den som drikker av det vann jeg vil gi ham, skal aldri i evighet tørste, men det vann jeg vil gi ham, blir i ham en kilde med vann som veller fram til evig liv”. Joh.4:14. Hvem kan vel i dypet av sitt hjerte være imot levende vannstrømmer der Kristi liv strømmer fram fra dødelige legemer!

Foreldrene er forskjellige og derfor er også barna forskjellige. Derfor kan vi ikke oppdra barna etter sjablonger. Det finnes jo ikke to blad på et tre som er helt like, og det finnes heller ikke to barn som er helt like. Det gjør at de som elsker sine barn føler på denne fattigdommen i Ånden. Det kan være godt med allmennyttig kunnskap om et barnesinn, men samtidig er det like viktig å forstå at det som lykkes med det ene barnet ikke nødvendigvis vil lykkes med det andre barnet. Her trenger vi å være lyttende og høre den Hellige Ånds virkninger i vårt hjerte, for det er jo Gud alene som kjenner det skjulte hos menneskene. ”På den dag da Gud skal dømme det skjulte hos menneskene, etter mitt evangelium, ved Jesus Kristus”. Rom.2:16. Det er helt umulig bare ved bokstav å forstå det som skjer der inne i barnesinnet. Vi trenger den Hellige Ånd som veileder for å forstå deres sanne behov. Som lovlærer var Paulus svært godt kjent med anvendelse av hele lovverket, men han levde i erkjennelse av at han trengte Åndens veiledning og hjelp. ... 2.Kor.3:5-6.

Det er ved kjærligheten til Gud at man finner inngang og barnet føler seg hjulpet og forstått. Ved loven kan man nok finne rette straff for ulike forseelser, men man vet allikevel ikke hvorfor barnet sa eller gjorde det som det gjorde. Her må Ånden undervise oss, og vi trenger et hørsomt øre.