Troens Ånd

Troens Ånd

”I begynnelsen skapte Gud himmelen og jorden. Og jorden var øde og tom, det var mørke over det store dyp, og Guds Ånd svevet over vannene. Da sa Gud: Bli lys! Og det ble lys.” 1. Mos. 1, 1-3.

Gud var altså den første som talte i troens Ånd! Det var den første gjerning han gjorde som vi kjenner til. ”Bli lys!” I den samme troens Ånd har han også talt til oss! ”For Gud, som bød at lys skulle skinne fram i mørket, han har også latt lyset skinne i våre hjerter, for at kunnskapen om Guds herlighet i Jesu Kristi åsyn skal lyse fram.” 2. Kor. 4, 6. Det gir oss som tror på ham et veldig håp om at hans skapende krefter skal gjøre et frelsende storverk i vårt indre. Når Gud selv bød at lyset skulle skinne fram fra mørke, så skjønner vi at Gud ikke på noen måte har gjort frelsen avhengig av vår utrustning og våre ressurser som mennesker. Han vet at det ikke bor noe godt i vårt kjød (Rom. 7, 18), og han vet at ”kjødets attrå er jo fiendskap mot Gud, for det er ikke Guds lov lydig, kan heller ikke være det. For de som er i kjødet, kan ikke være Gud til behag.” Rom. 8, 7-8. Mitt i dette mørke og denne avmakt som menneskeheten har vært i etter syndefallet, har Gud likevel bydd lys å skinne fram i dette mørke. ”Men vi har denne skatt i leirkar, for at den rike kraft skal være av Gud og ikke fra oss selv. På alle vis er vi trengt, men ikke stengt, rådville, men ikke rådløse, forfulgt, men ikke forlatt, slått ned, men ikke utslått.” 2. Kor. 4, 7-9.

Tenk hvilken kraft som ble åpenbart ved det liv Paulus levde! Akkurat den samme kraft og det samme overflodsliv kan du få del i. Evangeliet setter ingen begrensinger for hva vi kan oppnå av det som bor i Gud. For at dette skal bli virkelighet i den enkeltes liv, trenger vi Kristi død som et mektig våpen mot alle de lyster og begjæringer i vårt kjød som nettopp vil hindre dette frelsesverk å finne sted.

Derfor skriver også Paulus videre nettopp om denne hemmelighet. ”Alltid bærer vi med oss Jesu død i vårt legeme, for at også Jesu liv skal åpenbares i vårt legeme. For ennå mens vi lever, blir vi stadig overgitt til døden for Jesu skyld, for at også Jesu liv skal åpenbares i vårt dødelige kjød. Så er da døden virksom i oss, men livet i dere. Men siden vi har den samme troens Ånd, slik det står skrevet: Jeg trodde, derfor talte jeg! – så tror også vi, og derfor taler vi. For vi vet at han som oppvakte Herren Jesus, han skal også oppvekke oss med Jesus og stille oss fram sammen med dere. For alt dette skjer for deres skyld, for at nåden må bli rik og virke rikelig takksigelse fra så mange flere, til Guds ære.” V. 10-15.

Når en tenker på de muligheter som ligger åpne for dem som har gått inn i den nye pakt, er det grunn til å ransake og prøve seg selv om man er i troen. 2. Kor. 13, 5. Troens ild bør brenne kraftig i våre hjerter, vi som har fått del i et himmelsk kall. Tenk hvilke løfter Gud har gitt deg! Ta for deg Guds ord! La ditt hjerte tennes i brann med tanke på den herlige fremtid Gud har tiltenkt deg! Se din himmelske arv iblant de hellige, både her i tiden og i all evighet!

Det som er skrevet i den gamle pakt er skrevet til lærdom for oss, for at vi skal ha håp ved det tålmod og den trøst som Skriftene gir. Rom. 15, 4. David trådte fram i tro til Gud i de dager som Goliat hånet Guds hær. Da han kom til leiren spurte han mennene som stod tett ved ham: Hva skal han få, den mannen, som feller denne filisteren og tar skammen bort fra Israel? For hvem er han vel, denne uomskårne filisteren, som våger seg til å håne den levende Guds hær? ”Den mannen som feller ham, vil kongen gi stor rikdom og la ham få sin datter og gjøre hans fars hus skattefritt i Israel.” 1. Sam. 17, 25-26. David var selv en fattig gjeter, og hans far – Isai – var gammel og skrøpelig. Han hadde fått åtte sønner, og det ble nok ikke mye arv å dele etter ham. Davids hjerte brant for Gud og Guds ære. Han kjente det var en skam at ingen hadde hatt tro til Gud, og i Herrens navn kunne trå fram for å stoppe denne kjempe som hånet Israel. Ved denne troens Ånd kom han inn i Guds virkninger og vant seg et evig navn sammen med Gud. Der sikret han seg en fremtid for tid og evighet. I troens Ånd og kraft trådte han til, kun med sin slynge og sine våpen i hyrdeveska. Det ”utrolige” er jo at den steinen han kastet traff akkurat i panna på Goliat!

Nå er det vår tur! Vi har også våre våpen – Åndelige våpen – i ”hyrdeveska”! Enhver ”stein” – ethvert Guds ord – som slynges ut i troens Ånd, treffer akkurat der det skal. Troens Ånd har til alle tider vært de helliges varemerke. Ved den Ånd har de hellige oppnådd veldige ting. Ved tro forlot Moses Egypt ”uten å frykte for kongens vrede. For han holdt ut som om han så den usynlige. Ved tro holdt han påsken med blodstrykningen, for at ikke ødeleggeren skulle røre deres førstefødte. Ved tro gikk de gjennom Rødehavet som over tørt land. Men da egypterne prøvde på det, druknet de. Ved tro falt Jerikos murer, da israelittene hadde gått omkring dem i sju dager. Ved tro unngikk skjøgen Rahab å gå til grunne sammen med de vantro, fordi hun tok imot speiderne med fred. Og hvorfor taler jeg lenger? Tiden ville ikke strekke til om jeg skulle fortelle om Gideon, Barak, Samson, Jefta, David og Samuel og profetene. Ved tro seiret de over kongeriker, håndhevet rettferdighet, fikk løfter oppfylt, stoppet gapet på løver, slokket ildens kraft, slapp unna sverdets egg, fikk styrke etter sykdom, ble veldige i krig, fikk fienders hærer til å vike. Kvinner fikk sine døde igjen ved oppstandelse, men andre ble pint til døde uten å ta imot utløsning, for at de kunne få del i en bedre oppstandelse.” Hebr. 11, 27-35.

Det er bare i samfunn med Gud vi har en fremtid. Alt annet vil en dag bli til aske. Vil du vinne deg en fremtid i Guds rike, så kom inn i den samme troens Ånd og brann som David var i. La ditt hjerte antennes av Guds rike, ja, strid for Guds ære. Da skal du også oppleve at Herren vil stride for deg. Derfor gjelder det for oss som lever i avslutningens tid å fylle oss med den samme troens Ånd. Ved den forjages mørke, vantro og tvil og vi opplever at Gud i rikelig mål velsigner våre gjerninger. Man blir handlekraftig og besluttsom.

Slike troens menn og kvinner trenges i sannhet nå i avslutningens tid – brødre og søstere som har satt sin lit til Gud og som har latt seg fylle av den Hellige Ånd. De vil være spydspissen i den kamp som føres for å lede menigheten til det at Kristus kan stille menigheten fram for seg i herlighet, uten flekk eller rynke eller noe slikt, men slik at den er hellig og ulastelig. Ef. 5, 27.