Sommerstevnet

SOMMERSTEVNET

Den tid vi nå går inn i, som også har med den videre utbygging av Brunstad Stevnested å gjøre, bringer lett tankene hen til de omfattende arbeider Nehemias satte i gang. «Arbeidet er stort og vidløftig», leser vi i Neh. 4, 19. Og i v. 20: «På det sted hvor I hører basunen lyder, der skal I samle eder hos oss. Vår Gud vil stride for oss.» Det store løft som byggearbeidene på Brunstad representerer, ønsker vi selvfølgelig å ta sammen! Og mange er det som helhjertet går inn for oppgaven, både unge og eldre. Ikke minst er det gledelig at ungdommen er så helhjertet med. Broder Kåre J. Smith uttrykte spesielt sin begeistring over de unges innsats. Han minnet om all den skade og alle de problemer som synd og laster påfører samfunnet og om den velsignelse det er i en slik tid å få sette alle krefter inn for en sak som har bragt og fortsatt skal bringe så mye velsignelse for så mange verden over.

Her er noen «smakebiter» fra stevnet i sommer:

Bli i kjærligheten! Driv ikke bort!

I Hebr. 2, 1 formanes vi til å gi akt på det vi har hørt, for at vi ikke skal drive bort derfra. I vers 3 omtales det budskap vi har mottatt som ordet om «så stor en frelse». Og denne frelse må vi ikke dive bort fra. Det er vinder og strømninger fra alle kanter, så vi må gi nøye akt dersom vi ikke skal drive bort.

I Hebreerbrevets siste kapittel leser vi i v. 21: «Han gjøre eder fullt dyktige i all god gjerning, så I kan gjøre hans vilje, idet han virker i eder det som tekkes ham, ved Jesus Kristus.» Dette er altså Guds vilje med oss. Fullt dyktige! All god gjerning! Gjøre hans vilje! Virke i oss det som tekkes ham! Og når Gud virker i oss, formanes vi i Fil. 2, 14 til å gjøre alt uten knurr og tvil. Hans virkninger i oss går på tvers av vår egenvilje, og derfor kan det lett oppstå «knurr og tvil».

Loven kunne ikke med sine stadige dyreoffer gjøre noen fullkommen. Hebr. 10, 1-4. Men den nye pakt har gitt oss et bedre håp. Vi kan få hjelp i rette tid så vi seirer over synden. Ja, Jesus kan «fullkommen frelse dem som kommer til Gud ved ham.» Kap. 7, 22-26.

Jesus bar seg selv fram som offer. Kap. 9, 14. «Se, jeg kommer ... for å gjøre din vilje» var hans bønn til Gud i kap. 10, 7. Her går veien også for oss: fornekte oss selv og hver dag ta vårt kors opp. Veien fører dit som han er. Den fører til oppstandelsen fra de døde. På denne vei lærer vi å ydmyke oss slik at vi kan forbli i kjærligheten. Vi lærer i livets forskjellige forhold å overgi vår sjel til den trofaste skaper, idet vi gjør det gode. Ja, hva vi enn møter på vår vei, urettferdig behandling, menneskers ondskap osv., så lærer vi å forbli i kjærligheten. Kunnskapen oppblåser. Bare når vi forblir i kjærligheten, kan vi være til oppbyggelse for Kristi legeme. Den som ikke forblir i kjærligheten, har ikke lært å bære seg selv fram som offer.

Rotfestet og grunnfestet i kjærlighet! Ef. 3, 18. Kun da kan vi få den utvikling vi leser om i v. 19: «For at I kan fylles til all Guds fylde.» Tenk for et løp, for et liv! Hvilken utvikling! Dersom det ikke er så godt som det burde være i en menighet, så gjelder det bare at våre røtter skyter dypere nedover i kjærligheten. Da legger vi ikke skylden på eldstebroderen, ungdomslederen eller noen som helst. Alle menigheter har gått igjennom forskjellige tider da ikke alt har vært så lett. De som forstår veien i Jesu fotspor, har da forstått å skyte dypere røtter nedover, de har forblitt i kjærligheten i stedet for å gi djevelen rum.

«Men ham som kan gjøre mere enn alt, langt ut over det som vi beder eller forstår, etter den kraft som ter seg virksom i oss, ...» v. 20. Hvilken kraft er dette? Det er kjærlighetens kraft. Forblir vi i denne kjærlighetens kraft, vil Gud gjøre langt ut over det vi ber eller forstår. Men kommer vi ut av kjærligheten, begrenser vi Guds kraft og gjerning i oss. Da ber vi forgjeves og kommer ingen vei. Det er ved å ydmyke oss at vi kan forbli i kjærligheten, den som tåler alt og utholder alt, tror alt og håper alt. Da blir Gud æret ved våre liv. V. 21.

Gud er kjærlighet. 1. Joh. 4, 16. Faller man ut av kjærligheten, da er man ikke lenger i Gud. Om den som elsker sin bror heter det: «Det er ikke anstøt i ham.» Kap. 2, 10. Faller man ut av kjærligheten, kommer anstøtene. En menighet i Gud er en menighet i kjærligheten. Velsignede menighet som har sine røtter der. Da opplever vi at Gud velsigner våre barn, våre hjem og familier.

Kjærlighetens kraft er den guddommelige makt som har gitt oss alt som tjener til liv og gudsfrykt. 2. Pet. 1, 3-4. Derved har vi også fått de største og dyreste løfter om å få del i guddommelig natur. Når denne guddommelige makt ved den Hellige Ånd blir utøst i våre hjerter, får vi seier over synd og blir delaktig i guddommelig natur. Der vi har guddommelig natur, blir vi ikke fristet. Når dette område i vårt liv ved helliggjørelse blir utvidet, blir det stadig bedre og lettere å leve. Ut fra et slikt liv strømmer Kristi dyder, slik vi leser i 2. Kor. 4, 10: «Alltid bærende Jesu død med oss i legemet, for at også Jesu liv skal åpenbares i vårt legeme.»

Kjærligheten som drivkraft

«Idet Gud vitnet med ...» står det i Hebr. 2, 4. Ja, da vitner kjærligheten med. Når Kristi kjærlighet vitner ved vårt liv, da lever vi til hans ære. Kjærligheten til våre brødre og søstre må drive oss til tjeneste. I denne tjeneste møter vi egoisten i oss og vi får derved rikelig anledning til å ta vårt kors opp. Her må vi våke så vi ikke er lidelsessky og driver bort. «La alt skje til oppbyggelse.» Oppbyggelse må alltid ha første prioritet.

«Vær ikke lunkne i eders iver; vær brennende i ånden; tjen Herren!» Rom. 12, 11. Tenk at det går an å være ivrig og samtidig lunken! Da mister man Guds vitnesbyrd. En er kanskje ivrig i «tjenesten» og får godt vitnesbyrd av mennesker, men den brennende kjærlighet, der alt går på bekostning av egen natur, mangler. Slik var det gått med Laodikea-engelen. Han var blitt lunken. Det nytter ikke bare å være ivrig. «Vær brennende i ånden» lyder formaningen. Da tjener vi Herren. Da måler vi ikke vår iver ut fra menneskers vitnesbyrd. Guds vitnesbyrd er det som gjelder.

«Og dette er vitnesbyrdet at Gud har gitt oss evig liv, og dette liv er i hans Sønn.» 1. Joh. 5, 11. Det ligger en veldig kraft i kjærligheten til Faderen. Vi leser i v. 14-15 om den kraft vi f. eks. får i bønnen, at vi får det vi har bedt ham om. Og Kristi kjærlighet driver oss inn i omsorg for andre.

Den sanne kjærlighet til Gud er å elske ham for hans egen skyld. I denne kjærlighet er det guddomskrefter. Og når vi erkjenner at vi er meget tilgitt, da elsker vi meget. Luk. 7, 47. Da lar Kristus oss finne hans fotspor. Da søker vi alltid Gud, han som lar lovsanger lyde om natten. I Job 35, 10 står det om slike som ikke spør: – Hvor er Gud? – Disse finner ikke de fotspor han har etterlatt seg. De kommer heller ikke til de lovsanger han lar lyde, selv i natten. Men når vi elsker korsets vei, Jesu Kristi efterfølgelse, kommer vi til lovsang. Om Jesus heter det at i den natt han ble forrådt, tok han et brød, takket og brøt det. Han var takknemlig og kunne lovsynge midt i natten.

Det må mane oss til alvor når vi leser om de syv menighetsengler i Åp. 2 og 3. De fortsatte alle å tjene, men de fleste av dem stod nok mer eller mindre for mennesker og ikke i den første brennende kjærlighet til Kristus.

Jesus kommer! Gjør deg rede!

I Hebr. 9, 28 leser vi at Jesus skal åpenbare seg annen gang, til frelse for dem som venter på ham. Disse er de som har fått del i den frelse han kom med første gang. La oss derfor leve i forventningens ånd.

«... hvorledes I vendte eder til Gud fra avgudene, for å tjene den levende og sanne Gud og vente på hans Sønn fra himlene.» 1. Tess. 1, 9-10. Når vi får sannhetens Ånd i vårt hjerte, da venter vi Herren også på hans dommers vei. Vi gir Guds dommer medhold, og dommen vender tilbake til rettferdighet. Da fylles hjertet med forventningens ånd, forventningen av hans komme. «Trøst da hverandre med disse ord!» skriver Paulus i forbindelse med Herrens gjenkomst. Kap. 4, 18. De som helhjertet har vendt seg til Gud, slik at de lengter etter den frelse Jesus kom med første gang, behøver ikke frykte når han kommer for annen gang.

Det som var så tragisk med de dårlige jomfruer (Matt. 25), var at de våknet opp for sent. De var mer eller mindre påvirket av den ånd som var i verden. De var på sett og vis rene, men var nok ikke fri fra å leve for menneskers åsyn. Vi bør prøve oss selv i livets forhold: I hvilken retning går våre tanker? Er de «nedgravd» i det jordiske eller i bekymring for ære av mennesker? Vår ånd må løses ut fra alt dette, så vi får forbindelse med Gud. Den som gjør kjødets gjerninger (Gal. 5, 19-21) skal ikke arve Guds rike. Vi må komme til hvile fra alle slike ting, f. eks. fra urenhet, utukt, bitterhet og avind.

«Søk det som er der oppe!» formanes vi til i Kol. 3, 1. Det er å leve for Guds åsyn. Som mennesker synes vi gjerne godt om at mennesker tenker godt om oss og taler vel om oss. Men hvordan er det med vår interesse for det Gud tenker om oss? Har vi et skjult liv med Kristus i Gud? Et slikt liv er skjult for verden og for mennesker.

Mange tilber det store i det skjulte. De er f. eks. veldig opptatt av at deres barn kommer fram i denne verden og skyver dem fram ut over de evner de har, ja, de «ofrer dem på høydene». Vi bør heller oppmuntre våre barn til å leve gudfryktig i den nåværende verden, til å søke Guds rike først. Du som er ung, besmitt deg ikke med tidens synder! Det er fullt ut mulig fra sin ungdom av å leve et rent liv, i tanker, ord og gjerning. I stedet for å lefle med synden, lyder du da i fristelsens stund formaningen i Kol. 3, 5: «Så død da ...!» Og i vers 8 leser vi om å avlegge synden. Her står det om synder som vi ikke skal rense oss fra i helliggjørelsesprosessen, men ganske enkelt avlegge én gang for alle. Deretter kommer helliggjørelsen, der vi møter vår menneskenatur, egoismen og alt det som vi kan hengi i Kristi død. De som har det håp om å se ham som han er (1. Joh. 3, 1-3), de renser seg selv, likesom han er ren. Det er de rene av hjerte som skal se Gud. Og det er mulig å bevare et rent hjerte gjennom et helt liv. Har vi dette levende håp om å få se ham som han er, da er vi takknemlige for de anledninger vi får til å oppdage egoismen i oss. Da kan vi rense våre sjeler i lydighet mot sannheten. I sjelen vår ligger vår fornuft og våre følelser. Ordet må få kløve og skille sjel og ånd og dømme hjertets tanker og råd. Står vi der trofast i renselsen, vil det gå mot høylys dag i våre liv, og vi lever himmelvendt i forventningens ånd.

Jesus formaner oss til å akte på tidens tegn. Luk. 12, 54 flg. De fleste er blinde for alt dette. Når åndsmaktene pisker opp folkehavet, forstår de intet. Men de gudfryktige ser det og gjør seg rede. Etterhvert som vi ser tiden nærmer seg, må vi enn mer fylles av forventningens ånd. De som venter på Herren, får ny kraft. Es. 40, 31. Gud har tegnet både det jordiske og det åndelige Jerusalem i sine hender. Og det er interessant å følge med og se utviklingen.

Ved tro og tålmod

I Hebr. 6, 11 flg. står formaning om å «vise den samme iver for den fulle visshet i håpet inntil enden.» Hebreerne hadde begynt med iver, men var blitt trege til å høre og hadde ikke den samme iver som før. Det er ved tro og tålmod vi arver løftene, leser vi om i v. 12. Ved tro omvender vi oss, ved tro avlegger vi åpenbar synd, ved tro døpes vi i den Hellige Ånd. Men i helliggjørelsen må troen styrkes ved tålmod.

I lignelsen om de fire slags sædejord ser vi at det som falt på stengrunn ikke hadde rot, og da det var vokset opp, visnet det. Det manglet tålmodighet. Mange blir grepet i øyeblikket, men når de kommer til livets prøver, visner de bort. De var kanskje i en tid med vekkelse blant de mest synlige, men de manglet tålmod i livets prøver.

Om dem som hadde «god jord» leser vi at de «bærer frukt i tålmodighet». Se vers 15. Disse holder ut i tålmodighet når de møter trengsler og fristelser, og de bærer rike frukter.

I Hebr. 12, 1-3 står det om at vi med tålmodighet skal løpe i den kamp som er oss foresatt. Videre står det om Jesus, som «led tålmodig korset» og om å gi akt på «ham som tålmodig har lidt en slik motsigelse av syndere». Vi har frimodighet i Jesu blod til å gå inn i helligdommen. Denne frimodighet må vi ikke kaste bort når prøvene tårner seg opp og ikke alt går som vi kunne ønske. Hebr. 10, 35. «For I trenger til tålmod.» V. 36. Da oppnår vi også det som er lovt, nemlig guddommelig natur.

Tålmodighet har en veldig verdi i Guds rike. Jakob skriver klart om dette og formaner oss til å akte det for bare glede når vi kommer i allehånde fristelser. For fristelsen og prøvelsen har et mål, et resultat: den virker tålmodighet! Og tålmodigheten må føre til fullkommen gjerning. Jak. 1, 2-4. Hvilken herlig utgang av prøvelsen: fullkommen gjerning! Det er Guds egen natur, som han vil gjøre oss delaktige i.

Lide i kjødet og bli ferdig med synden, leser vi om i 1. Pet. 4, 1. Ferdig! Ja, hvor herlig det er å bli ferdig med noe. Men da må vi være tålmodige. Den som er villig til å være et hvetekorn, opplever det veldige under som Gud gjør i døden. Der møter vi Guds skaperkraft.

«Vær da tålmodige, brødre, til Herren kommer!» Jak. 5, 7. Tålmodige, idet vi forblir i det gode, hva som enn møter oss. «Se, bonden venter på jordens kostelige grøde og bier tålmodig på den.» Vi høster ikke med det samme vi sår. Tiden går, og så modnes vi til høsten, modnes for himmelen. Og i høststormene får kornet tyngde. Alt som møter oss, har med vår utdannelse å gjøre. Den tyngde som vi får i vår ånd i livets prøver, skal bli med oss inn i evigheten. Det er et liv fullt av Åndens frukt.

«Vær og I tålmodige, styrk eders hjerter! For Herrens komme er nær.» V. 8. Ved tålmodighet styrkes vårt hjerte ved nåden. Vi får næring for vår ånd og kommer til vekst og utvikling, til aldersmålet for Kristi fylde. Ja, la oss søke en større fylde for vår ånd.

«Sukk ikke mot hverandre, brødre.» V. 9. Alle slike skjulte sukk hindrer vår utvikling. I v. 11 leser vi om Jobs tålmod og den herlige utgang av alle hans prøvelser. Ja, tenk for et resultat Job kom til på grunn av sin tålmodighet! Hvor velsignet det er også med eldre brødre og søstre som i sin alderdom er fulle av takknemlighet. Ingen klage, ingen bekymring, men rike på Åndens frukt. En herlig utgang av et liv i tålmodighet.

Jesus er Herre!

Før loven kom kjente Israel Gud som den Allmektige. Siden lærte de ham å kjenne som Herren. Når han blir vår Herre, lærer vi også hans godhet å kjenne. 2. Mos. 33, 19.

Mange lar seg «drage til de stumme avguder». 1. Kor. 12, 1 flg. De drages til det som er stort i denne verden og har sin interesse i det forgjengelige. Disse avguder har makt over dem, og de er ikke fri så legemet kan tjene Herren. Når han blir Herre i vårt liv, da gir han oss nådegaver og tjenester å utføre, og ved de mangfoldige tjenester kommer også mangfoldet i Guds natur til syne.

«Ingen kan si: Jesus er Herre! uten i den Hellige Ånd.» V. 3. Når Jesus er Herre, lærer vi å vandre i den Hellige Ånd. I kap. 6, 12 flg. ser vi at selv om vi har lov til alt, skal vi ikke la noe få makten over oss. Vi må ikke bruke friheten på gal måte. V. 13 sier oss at legemet vårt er for Herren og Herren for legemet. Da er vi et heloffer og opplever Guds veldige kraft til forvandling. Legemet blir et tempel for den Hellige Ånd. V. 19. Når den Hellige Ånd får bruke vårt legeme, da har vi herlige løfter, også for legemet. Han skal «levendegjøre eders dødelige legemer ved sin Ånd». Rom. 8, 11. Derfor, når noen dør, sørger vi ikke som de som ikke har håp.

«Men er Kristus i eder, da er vel legemet dødt på grunn av synd, men ånden er liv på grunn av rettferdighet.» V. 10. Det betyr at vi ikke kan gjøre med et slikt legeme som vi vil. Og man kan ikke med et slikt legeme være der man etter eget forgodtbefindende vil. Kan man f. eks. sitte i en kinosal med et slikt legeme og ta del i de ugudeliges ugudelighet? Spør deg selv når du er et sted: Hvorfor er jeg her? Er jeg her fordi jeg er drevet av mitt kjøds lyster? Eller er jeg her fordi mitt «legeme er dødt på grunn av synd»? Legemet må være «dødt», slik at Herren kan bruke det etter sin vilje. Og når vi slik vandrer fram i Ånden, erfarer vi at korset er et veldig redskap til å bringe vårt kjød i døden. Åndens frukt kommer fram, og frukten får mer og mer den rette form og den rette smak.

Da lærer vi mer og mer Jesus å kjenne som Herre. Vi dømmer oss selv i lyset som skinner, og Jesu liv kommer til syne ved vårt legeme. Vi modnes gjennom kamp og strid. Gud kan åpenbare oss som slike som har visdom og godhet og som kan føre mennesker til Gud. Må ingen av oss forspille vårt kall. Ved all den mangfoldige tjeneste i menigheten, også i jordiske forhold (som f. eks. i arbeidet for Brunstad), kan vi oppleve Jesus som Herre og få del i hans herlighet. Når legemet er for Herren, er Herren også er for legemet – og vi får del i en herlig utvikling.

Ydmykhet – Nåde

«... jeg vil opprette en evig pakt med eder, gi eder Davids rike nåde, den visse.» Es. 55, 3. Det var et vell av nåde over David, og det var også et vell av ydmykhet i Davids liv. Han sier selv: «Før jeg ble ydmyket, fór jeg vill; men nå holder jeg ditt ord.» Salme 119, 67.

Når man kommer på ville veier, gjør man mye dumt. F. eks. blander man seg i andres saker. Da må man lide som en ugjerningsmann. Og ut fra en slik fortvilet stilling kommer man ikke uten at man erkjenner sin sanne tilstand innfor Gud. Det er stort når et menneske ydmyker seg når det ikke har noe annet valg. Men langt større er det å ydmyke seg selv og av egen drift innta den ydmyke stilling innfor Gud at man regner seg selv for intet, at selv våre beste gjerninger er som et «besmittet kledebon» og at vi alltid må lære av Herren. Ydmykhet er den jordbunn som Kristi dyder kan vokse fram i.

Det går an å leve slik at man som Naftali (5. Mos. 33, 23) er mettet med nåde og fylt med Herrens velsignelse. Da flyter velsignelse ut av vårt liv. Da blander man seg ikke i andres saker. Nåde og velsignelse strømmer da ut både i hjem og menighet.

«Lær meg dine stier», ber David i Salme 25, 4. Slik har man det når man er ydmyk av hjertet. Da bier man på Gud (v. 5) og gjør intet av seg selv. David erkjente sin synd. V. 7-8. Mange bagatelliserer sin synd i frykt for å miste ære av mennesker og tillit hos dem. Det er hos Gud vi trenger å ha tillit, og det får vi når vi erkjenner i dypet av vårt hjerte. Den ydmyke får nåde. Og den stolte får Gud til motstander. «Han enser ikke en selvklok mann.» Job 37, 24. Den gudfryktige har heller ikke samfunn med selvkloke mennesker.

«Herren har fortrolig samfunn med dem som frykter ham.» Salme 25, 14. I et slikt fortrolig samfunn med Herren har man det alltid godt. Deres sjel skriker etter Gud som en hjort skriker etter rinnende bekker. Salme 42, 2. Da blir det naturlig å ydmyke seg under Guds veldige hånd.

De unge som er ydmyke, forstår også å underordne seg under de eldre, slik det formanes til i 1. Pet. 5, 5. Og de vil også veldig godt forstå hvem disse eldre er som de skal ydmyke seg under. Disse eldre har ingen krav overfor de unge. De har nok selv mange ganger måttet underordne seg de yngre for å hjelpe dem eller redde dem. Dette bør de yngre tenke på før de uttaler seg om de eldre brødre f. eks. på sitt hjemsted.

I Dan. 10, 11-12 ser vi hvordan Gud taler til en ydmyk mann: «Du høyt elskede mann!» De som vender seg bort fra all selvsikkerhet og vender sitt sinn til ydmykhet, kan være forvisset om at de blir bønnhørt.

Troen har det mål med oss at våre gjerninger skal bli fullkomne i de forhold vi kommer i. Vår sjel skal frelses. 1. Pet. 1, 6-9. Vi skal bl. a. lære å tale vel om vår neste og derved oppleve den oppbyggende kraft det er i dette, til motsetning av all nedbrytende kritikk og baktalelse.

«... all lyst til det gode og virksomhet i troen.» 2. Tess. 1, 11. Det er mye virksomhet. Men det er virksomheten i troen som bærer frukt for Gud. Den virksomhet i troen som f. eks. gjør at vi blir bevart i ydmykhet. Veien i fornedrelsen berører sjelen, og den kan bli urolig. Men ved virksomheten i troen kommer vi til hvile i vårt indre, der Ånden vitner om de offer som skal gis. Ordet er levende og kraftig og dømmer hjertets tanker og råd. Der må vi være tro i hjertets dyp og være glad for hver anledning som gis til å få en prøvet tro.

«... for hans øyne som vi har å gjøre med.» Hebr. 4, 13. Det er kun når vi lever for hans åsyn at vi kan oppleve sjelens frelse. Da har vi strengt tatt ikke med mennesker å gjøre, bare med Herren. Er vi fornøyde bare vi har menneskers vitnesbyrd, da går vi glipp av helliggjørelsen.

«På det sted hvor I hører basunen lyder, der skal I samle eder» lød det på Nehemias’ tid. Basunen lyder klart på våre stevner på Brunstad. Slik også denne gang. Derfor er det ikke underlig at venner samles der fra alle verdens kontinenter. Må stevnet i tiden som kommer bære rike frukter til Herrens ære!