Guds store husholdning og det himmelske kall

Guds store husholdning og det himmelske kall

I Hebr. 12, 23 finner vi uttrykket: «dommeren, som er alles Gud». Herren er alles Gud, og han har en husholdning som vi ikke kan fatte med vår forstand. La oss se på en del av denne store husholdning.

I Rom. 2, 11 flg. leser vi at Gud ikke gjør forskjell på folk. Her leser vi om «hedningene, som ikke har loven». Noen av disse gjør av naturen det loven byder. Andre handler imot sin samvittighet. Alle skal de avlegge regnskap for sitt liv «på den dag da Gud skal dømme det skjulte hos menneskene.»

Jesus har gitt oss lignelsen om de fem kloke og de fem dårlige jomfruer. Alle hadde i sinne å møte brudgommen. Men det gikk ikke likt for dem alle. Den vekkelse de alle opplevde (Matt. 25, 7) bragte ikke alle «i mål», for fem av dem hadde ikke forstått å ta vare på sitt indre liv.

I 1. Kor. 3, 11-15 ser vi at man kan bygge på grunnvollen med forskjellig materiale. Noen forstår å bygge med det som er guddommelig og evig. Andres verk brenner opp. Det var nok velment, men menneskelig, og tålte ikke ilden. Disse taper lønnen, men blir dog frelst således som gjennom ild.

Og i oppstandelsen ser vi «hver i sin egen avdeling». 1. Kor. 15, 23 flg. Her leser vi om Kristus, førstegrøden. Og om de som hører Kristus til. Det er de som har korsfestet kjødet med dets lyster og begjæringer. «Deretter kommer enden, når han overgir riket til Gud og Faderen.» V. 24. Og på den ytterste dag skal alle mennesker oppstå og dømmes, enhver etter sine gjerninger.

Ja, Guds husholdning er i sannhet stor. Og midt i all denne forskjellighet med så forskjellig resultat er det altså noen som har øre for det himmelske kall, som vi leser om i Hebr. 3, 1. Et himmelsk kall er kallet til å leve det liv som er himmelsk, et liv som passer inn i selve himmelen, ja, et liv der Guds vilje skjer som den skjer i himmelen.

Et innblikk i Guds store husholdning får vi også av den billedlige tale i Høys. 6: Seksti dronninger, åtti medhustruer og unge piker uten tall. «Men én er min due, min rene.» V. 9. Likesom Adam ble lovet en «medhjelp som er hans like», er Kristi brud også en medhjelp som er hans like.

Dette er det himmelske kall, det kall og den utvelgelse som apostelen Peter formaner oss til å gjøre fast. 2. Pet. 1, 10. Det er kallet til å leve det liv der Guds vilje skjer, som den skjer i himmelen. Hvilken brennende interesse vi da bør ha for å finne Guds vilje i livets små og store forhold! Finner vi Guds vilje, da finner vi det gode, det velbehagelige og fullkomne. Men ingen finner dette uten ved fornyelse av sitt sinn. Kun da kan vi «prøve hva som er Guds vilje». Rom. 12, 1-3. Og særlig ved den fornyelse som består i at vi ikke tenker høyere enn vi bør tenke, men tenker sindig om oss selv. V. 3.

Tenk å få nåde til å finne Guds vilje i livets forhold! Den er god og den er velbehagelig og fullkommen! Kolossenserne hadde tro på Kristus og kjærlighet til de hellige. Likevel så Paulus det nødvendig å be for dem at de måtte fylles med kunnskap om Guds vilje «i all åndelig visdom og forstand.» Kol. 1, 9. Det måtte til for at de kunne vandre verdig for Herren til velbehag i alt. Og dette er vårt himmelske kall. Apostelen Peter kaller Guds vilje for «det underfulle lys», og til dette lys er vi kalt, skriver han. 1. Pet. 2, 9. Vi har ved forkynnelsen i menigheten f. eks. fått det lys at å ydmyke seg i livets forhold og gå veien nedover i fornedrelse er veien til herlighet. Dette er først et kunnskaps lys. Men vi finner ikke denne veien uten at det blir et «underfullt lys» for oss. Og det er vandring i dette underfulle lys som gir samfunn og glede. 1. Joh. 1, 1-7. Til dette underfulle lys er vi kalt. Og derfor gjelder det som br. Sigurd Bratlie sier i sang nr. 302 i HV, å ha dette kallet for øye i nød og trengsels tid. – Det må til hvis du skal modnes, vær da glad i troens strid. –

Ære være Gud for hans underfulle lys og det himmelske kall!