Kvinnens stilling i menigheten

Kvinnens stilling i menigheten

Under denne tittel skrev Johan O. Smith en artikkel i Skjulte Skatter i oktober 1916. Artikkelen var tankevekkende og irettesettende overfor dem som ville begrense kvinnens plass i menigheten ut over det som skriftene taler om. Johan O. Smith skriver bl.a.: ”Manden har at dømme seg selv, om han under en kvindens profetiske tale føler sig dømt. Han kan ikke i selvforsvar for sit kjød gripe til saa elendige midler som dette: Du er kvinde, du skal ikke tale til dom for mig.” Johan O. Smith hadde – i motsetning til mange andre på den tiden – et sundt og realistisk syn på kvinnens stilling i hjem og menighet. Dessverre må vi kunne si at mange troende menn også i år 2002 fortsatt trenger Johan O. Smiths formaning fra 1916.

1. Kor. 11, 5: ”Men hver kvinne som beder eller taler profetisk med utildekket hode, vanærer sitt hode; …” Kvinnene både kan og bør være deltakende på møtene. Derimot slår Paulus i 1. Tim. 2, 12 fast at kvinnen ikke skal være mannens lærer. Det samme finner vi i 1. Kor. 14, 34: ”Likesom i alle de helliges menigheter, skal eders kvinner tie i menighets-samlingene; for det tillates dem ikke å tale, men de skal underordne seg, som også loven sier.” Vi må derfor gjøre forskjell på det å tale profetisk – som alle kan delta i – og det å lære i menighets-samlingene. Og å tale profetisk vil si å tale ”for mennesker til oppbyggelse og formaning og trøst.” 1. Kor. 14, 3. Lærefunksjonen er altså en funksjon som Paulus klart tildeler mannen og dette utelukker at kvinner kan fungerer bl.a. som menighetsforstandere.

Det er i menighetssammenheng et klart prinsipp om over- og underordnelse. Kristus er overordnet menigheten og mannen er overordnet kvinnen. Kvinnene skal bære et tegn ved å tildekke sitt hode – for englenes skyld – men vi alle blir ved dette tegn minnet om denne Guds ordning. Paulus påbyr korintermenigheten denne menighetsorden og vi tror at disse bud ikke er gitt kun for korintermenigheten, men at disse er tidløse og gir harmoni for menighetslivet når de blir fulgt.

Andre sammenhenger

Dersom vi ser på kvinnens stilling i andre sammenhenger vil forholdet bli noe annerledes. Paulus formaner hustruen til å underordne seg mannen. Han formaner også de unge til å underordne seg de eldre, barn skal gjøre det samme overfor sine foreldre, og tjenere skal være lydige mot sine herrer etter kjødet – med frykt og beven (Ef. 6, 5). Alle disse forhold vil naturligvis bli påvirket av tiden vi lever i. Arbeidsgiverne er i dag betydelig mer interessert i et konstruktivt samarbeid med sine ansatte (for å skape økonomisk vekst) enn blind og ureflektert lydighet. Man kan da hevde, som enkelte gjør, at moderne former for samarbeid på arbeidsplassen, er et resultat av at vi ikke lenger lever i den ”gudfryktige tidsalder”. I så fall må vi prøve å finne den gudfryktige tidsalder. Den var i alle fall ikke på Jesu tid. Da skulle det ha vært unødvendig for Jakob å gå kraftig i rette med datidens arbeidsgivere og deres behandling av sine ansatte. Jak. 5, 4-6.

Det er klart at et guddommelig over- og underordnelsesforhold skaper harmoni, men dette forhold vil bli noe endret med den tidsalder vi lever i. Det å opprettholde et underordnelsesforhold som hørte hjemme i en forgangen tid vil ikke fremme det gode, snarere tvert i mot. Målsettingen er derfor ikke underordnelse, men underordnelse er et av de midler som må til for å skape samfunn og harmoni. Selve ordet underordnelse vitner om dette: det har med orden å gjøre – og orden skaper fred, samfunn og harmoni. 1. Kor. 14, 31-33.

Hovedregelen i underordnelse er at alle underordner seg hverandre i Kristi frykt! (Ef. 5, 21). Det har vært en sterk tilbøyelighet gjennom tidene til at man ikke fremmer ordet om gjensidig underordnelse, men at man i stedet for selv å ta formaningene til hjertet, krever lydighet fra den annen part, og fremmer på den måten i stedet undertrykkelse. Menn har undertrykt kvinner, mange foreldre har også undertrykket sine barn gjennom tidene, arbeidsgivere har gjort det samme med sine ansatte osv. All undertrykkelse er av det onde, og menneskehetens historie er full av dette. Ikke uten grunn har det kommet reaksjoner på denne undertrykkelse ved arbeidstakeropprør, kvinnefrigjøring osv., og i mange sammenhenger har dette hatt sin berettigelse.

Ef. 5, 24: ”Men likesom menigheten underordner seg under Kristus, således skal også hustruen underordne seg under sine menn i alle ting. I menn! Elsk eders hustruer, likesom Kristus elsket menigheten og ga seg selv for den.” Hvilken hustru er blitt gift med en mann som holder mål her? Forholdet mellom Kristus og menigheten er et bilde på det fullkomne. Dersom mannen ikke kan oppfylle sin del av bildet, hvordan skal han – uten å undertrykke henne – kunne kreve at hun oppfyller sin del?

Den gudfryktige kan gå inn for ensidig å oppfylle sin del av disse formaninger, og vil oppleve løftene som skriftene taler om. Noe helt annet blir det når den annen part utnytter nettopp dette forhold til undertrykkelse. Da vil konklusjonen ofte være at det eneste riktige er ikke å la seg undertrykke.

Johan O. Smith skriver i sin kommentarutgave til Efeserbrevet (skrevet i 1919) på side 87 om forholdet mellom tjenere og herrer: ”En av Gud opplyst tjener vil selv kunne finne grensen for hvor tjenesten opphører og trykket begynner. … Tjeneren er forpliktet til å gjøre sin tjeneste som for Kristus, så lenge hans herre krever det rimelige, men går han ut over sine grenser, da får tjeneren møte ham utenfor grensen og der oppta kampen mot ham.” For Johan O. Smith går det en usynlig grense for hvordan en tjener skal underordne seg. Denne grense er individuell og hver enkelt av oss må finne disse livslover på livets ulike områder.

Ekteskapet

Et ekteskap er et jordisk forhold hvor kvinne og mann inngår i et samarbeid for gjensidig å støtte hverandre. De ulike ekteskap er jo svært ulikt sammensatt av mann og kvinne. I enkelte tilfeller er kvinnen den førende og toneangivende. I slike tilfeller er det da naturlig at kvinnen fører an og veileder – ja, det kan kanskje ikke være annerledes om det skal fungere. Det er derfor vanskelig – eller umulig – å oppfylle bokstaven i alle bildene som skriften gir, mens det alltid ved Åndens hjelp er mulig å finne fram til det som er ”ånden” i skriften og det som virker mest harmonisk og samfunnskapende i de enkelte tilfeller. Vi er kalt ”til å være tjenere for en ny pakt, ikke for bokstav, men for Ånd, for bokstaven slår i hjel, men Ånden gjør levende.” 2. Kor. 3, 6. Den kvinneforakt og den undertrykkelse som gjennom alle tider har foregått både i samfunnet og i hjemmet – og som dessverre heller ikke i vår tid er ukjent, kanskje til og med med såkalt belegg i Guds ord – er bl.a. et resultat av at en ikke har forstått, eller forstår å tjene for en ny pakt – i den Ånd som gjør levende og skaper samfunn.

Er hustruen lege og mannen elektriker burde det selvfølgelig falle naturlig for mannen å underordne seg i spørsmål hvor hustruen besitter større kompetanse. Det sentrale må være å elske hverandre, men der hvor underordnelse er påkrevet, for å opprettholde harmoni, bør den gudfryktige kvinne innta en underordnet stilling. Dette gjør hun ikke fordi hun i egenskap av kvinne har eller tar feil, men fordi hun ved å ta en slik plass løser et vanskelig forhold. Før eller siden vil alle ekteskap møte noe slikt, og om kvinnen ikke vil innta en underordnet stilling, så må mannen forstå å bøye seg. Han bør da selv underordne seg som en hjelp til å bevare ekteskapet og forøke kjærligheten. Målet for et ekteskap er ikke underordnelse, men samfunn, harmoni og kjærlighet.

I enkelte tilfeller vil jeg påstå at kvinnen vil svikte sitt kall som kvinne dersom hun bøyer av for mannens krav om underordnelse – som i praksis egentlig kan bety undertrykkelse. Dette gjelder spesielt hvor forholdet påvirker deres barn i negativ retning. Da er det hennes plikt som mor å tenke på helheten, og visdom vil da kunne være noe helt annet enn det å underordne seg – kanskje det stikk motsatte er nødvendig.

”Mødrene bygger hjemmet mens brødrene bygger menigheten” sa Johan O. Smith på sin 70 års dag. Et ekteskap fører også som oftest til barn og man får nye arbeidsoppgaver og plikter. Det faller naturlig for en gudfryktig kvinne å være hjemme hos barna så lenge disse er små, dersom dette er mulig. Vi har sett at det er en arbeidsfordeling når det gjelder funksjoner i menigheten. Kvinnenes ansvar og funksjon i å bygge hjemmet kan sies å være minst like viktig som det å bygge menigheten. Kvinnen har her, som i alle andre sammenhenger, full anledning til å høre Åndens røst på et fullt ut selvstendig grunnlag. I ekteskapet, i barneoppdragelsen osv. kan derfor kvinnen, når hun således trenger inn på Gud, godt bli mannens ”lærer”. At mannen også har et ansvar for å bygge hjemmet er selvsagt, likeså sikkert som at kvinnen også har et medansvar for å bygge menigheten. Kvinnens ressurs i skaperverket er udiskutabel og etter mitt syn har Gud betrodd henne en oppgave som på mange måter er større enn mannens. Derfor er deres tjenester utfyllende overfor hverandre, og verken kan eller bør måles mot hverandre.

På den annen side er det mange menn som i ren latskap har en tendens til å overlate barneoppdragelsen og hjemmets oppgaver til kvinnen. Ofte kan man falskelig hevde å være engasjert i viktigere ting. Man skal på møter, dugnad osv. og man gir inntrykk av å ”bygge menigheten”. Men så kan det vise seg at man ikke gjør annet enn å unndra seg det ansvar man som ektemann og far har i sitt hjem. Barna er et felles ansvar der mannen på ingen måte bør unndra seg denne oppgave og dette ansvar.

Peter formaner ektemenn til å leve med forstand sammen med sine hustruer som det svakere kar og vise dem ære. Det er helt klart at kvinnen historisk sett har stått svakere i samfunnet enn mannen. Like klart er det at kvinnen på enkelte områder er, eller kan være, svakere enn mannen. Derimot er det like sikkert at vi ektemenn også er svake kar. Det å leve med forstand og å vise sin ektefelle ære vil jo føre til at vi ikke forsterker hverandres svakheter, men i stedet utfyller disse i kjærlighet. ”Bedre å være to enn én, for de har god lønn for sitt strev; om de faller, kan den ene reise sin stallbror opp; men stakkars den som er alene, for faller han, har han ingen til å reise sig opp!” Pred. 4, 9-10. Man viser dessuten ikke kvinnen ”ære” ved å nekte hennes rettigheter som likeverdig menneske med samme rettigheter i Kristus. 1. Kor. 11, 11-12.

Vår ektefelle er for de fleste av oss den største nådegave vi har fått. Det gir en fabelaktig mulighet til fornyet innsikt og vekst i det gode. Dersom man er så dum at man ikke gir sin ektefelle frihet og rett til å utvikle seg og fungere selvstendig og personlig, går man glipp av denne unike mulighet. Da påfører man seg selv en veldig skade. ”Så er mennene skyldige å elske sine hustruer som sine egne legemer. Den som elsker sin hustru, elsker sig selv.” Ef. 5, 28. Det har derfor for meg personlig i mange år vært et tankekors at mange brødre i så liten grad har funnet fram til disse lover når det gjelder kvinnens plass. Derved er de selv blitt direkte hemmet både i liv og tjeneste, både i hjem og menighet. Den ugifte Paulus hadde gjort tilsvarende observasjon …

Kvinnens plass i samfunnet for øvrig

Når det gjelder kvinnens oppgaver i samfunnet for øvrig, er det klart at hun også der er en stor ressurs. Vi mener det er viktig at kvinner på lik linje med menn tar utdannelse og kommer inn i oppgaver der hun har interesser og evner. Dersom hun etter hvert får familie ser vi det slik at hennes oppgave i den perioden når barna er små, først og fremst bør være å konsentrere seg om å ”bygge hjemmet”. Hennes utdannelse, yrkeserfaring og samfunnsengasjement kommer jo veldig til nytte i dette arbeidet.

Paulus har i menighetssammenheng gitt oss retningslinjer for en arbeidsfordeling. Noe tilsvarende finner vi derimot ikke i spørsmålet om kvinnens plass i samfunnet for øvrig. Når vi uttaler oss om forhold som skriften ikke uttrykkelig gir oss retningslinjer om, må vi være varsomme. Her var Paulus og Apollos selv eksempler ”for at I ved oss må lære ikke å gå ut over det som skrevet er, for at ingen av eder skal bli oppblåst, for den ene mot den andre.” 1. Kor. 4, 6. Det er når vi går ut over det som skrevet står, at det blir diskusjoner for og imot for eksempel kvinnens plass i samfunnet, i hjemmet og i menighetslivet.

Gjennom alle de år som Skjulte Skatter er blitt utgitt har vi sett at det er få stykker i bladet som gir konkrete og direkte anvisninger på ulike ytre forhold. Det har derfor vært få stykker om også dette emne. Der hvor skriftene tier ønsker bokstavtrellen å gi bud, men der hvor skriftene ikke uttrykkelig taler, må man la seg personlig formane av Den Hellige Ånd. I alle slike ytre forhold bør vi derfor holde oss til 1. Joh. 2, 27. Her trenger vi ingen lære eller detaljstyring, men Salvelsen (Den Hellige Ånd) skal lære oss når det kommer til slike praktiske forhold. Det blir da opp til den enkelte troende og deres forhold til Kristus hvordan en velger å forholde seg. Hovedsaken er at vi ikke kommer ut av kjærligheten, men at vi ved det gode kan overvinne det onde.

”Dog, i Herren er verken kvinnen noe fremfor mannen eller mannen noe framfor kvinnen; for likesom kvinnen er av mannen, så er også mannen ved kvinnen, og alt er av Gud.” 1. Kor. 11, 11.

La oss bli bevart i det som er av Gud!