Påskestevnet

PÅSKESTEVNET

Atter er et stevne gått over i historien. Og aldri har vel så mange stevnedeltagere gitt så klart og tydelig uttrykk for sin begeistring og takknemlighet for Brunstad stevnested og for det som forkynnes fra Brunstads talerstol. Dette har også gitt utslag i økt giverglede med tanke på utbyggingen av stevnestedet. På et av møtene leste Kjell Arne Bratli sitt forord til boken han er i ferd med å skrive om Brunstad og sa: – Det er godt å være her! –

Ja, at det var godt å være der, skulle også komme tydelig fram av dette utdrag fra det som ble talt på stevnet:

Livsens lys

“Atter talte da Jesus til dem og sa: Jeg er verdens lys, den som følger meg, skal ikke vandre i mørket, men ha livsens lys.” Joh. 8,12. Evangeliet er forkynnelse av lys i seierens ånd, frigjørelse fra mørkets makt, fra alt som bringer mismot og gjør menneskene fortvilet. Og det hele beror på at vi vandrer i lyset. “Vandre den stund I har lyset!” “Tro på lyset den stund I har lyset!” Joh. 12, 35-36. Vi må ha vilje til å tro. Det er når vi vandrer i Ånden at Gud kan begynne å skrive sine bud og lover på hjertets kjødtavler. Da følger vi ikke dragningen fra det naturlige menneske, men lar sannheten sette oss virkelig fri – fra synden!

Lys og dom følges ad. “For det er nå tiden da dommen skal begynne med Guds hus.” 1. Pet. 4,17. Her kommer vi bort fra å ta det overfladisk, fra å spøke bort det hellige bud. I vers 18 leser vi at den rettferdige vanskelig blir frelst. Den rettferdige lever absolutt ikke i bevisste synder, og likevel går det tregt med helliggjørelsen. Hvorfor? kan vi spørre. Jo, fordi det er vanskelig for en rettferdig å erkjenne at han har synd, det er vanskelig å se seg selv. Man ser f. eks. ikke så lett sin egen stahet, eller ser ikke at man blander seg litt i andre folks saker. Dersom vi ikke elsker lyset og vandrer i det, så kommer mørket over oss. Ja, da kan vi fort komme ut av broderkjærligheten. En får kanskje noen en begynner å “rivalisere” med. Når vi merker at noe slikt vil melde seg fra vårt kjød, må vi elske lysets dom og vandre i lyset, slik at vi kan velsigne vår bror eller søster i stedet for å betrakte dem som “rivaler”. For det er ikke uten grunn at Gud velsigner dem og gir dem den plass og den tjeneste de har. Det gjelder her å være bunn ærlig. Gud hater all falskhet.

“Således skal også I akte eder som døde for synden, men levende for Gud i Kristus Jesus.” Rom. 6, 11. Slik må vi ha det i fristelsens stund. F. eks. når vi fristes til å søke ære av mennesker, noe som har dype røtter i den menneskelige natur. – Jeg har syndet, men vis meg likevel ære for mitt folks eldste – sa Saul til Samuel. Han levde altså ikke for Gud, men for mennesker. Denne fordervelige synd må vi søke full og hel frelse fra, slik at vi blir virkelig fri og kan tjene fritt etter Åndens virkninger. Slik også med pengekjærhet. “Eders ferd være uten pengekjærhet.” Hebr. 13,5. La oss tjene penger og bruke penger, men bruke dem etter Guds gode lover. Da får vi mange fold igjen. Det er en stor skam å være slave av mammon. Gjerrighets ånd må totalt utryddes fra våre liv. Det er jo selve kjernen i det glade budskap, at vi blir frelst fra å søke vårt eget, så vi kan begynne å gi. Ved å vandre i Ånden fullbyrder vi ikke kjødets begjæring, og det legeme som før var et urettferdighets våpen, blir et rettferdighets våpen for Gud. Rom. 6,13.

Likeså vil Herrens dom og fortærende ild frigjøre oss fra all motløshet. Når ilden får fortært alt det innbilske, store og stolte i vårt skjulte hjertekammer, vil vi forstå at det er en skam å gå der motløs og forsakt. Når vi leser i Hebr. 11 om trosheltene, ser vi intet spor av motløshet, nei, der møter vi en seierens ånd som ingen kan ta fra den som har den.

Det er livet som er menneskenes lys. Mange har kunnskap, tørr hodekunnskap, men har ikke livsens lys. Man kan f. eks. legge ut om barneoppdragelse, men forstår kanskje ikke å få samfunn med sine barn. Når barna vokser til, står man der ensom tilbake, tross sine prektige teorier. Det er “Keiserens nye klær” atter en gang. Bare prat, intet liv og intet livsens lys. Vi vinner ikke våre barn og unge ved den slags skinnhellighet.

“Den som seirer, skal slett ikke skades av den annen død!” Åp. 2,11. Den ugudelige fortæres jo av den annen død. Men vi kan bli skadet av den, ja, kraftig skadet også, slik at man nærmest blir en krøplingvers 8ng;ndelig talt. Man oppnår altså ikke det man burde ha oppnådd i livet.

Livsens lys kommer især fram ved et velsignet samfunn, som vi må være nidkjære til å ta vare på. Det er et samfunn som lett kan skades ved at man er rask med sine kommentarer om dette og hint, rask til å kommentere, i stedet for å være rask med gode og takknemlig ord.

Sann dugelighet

I 2. Tim. 3, 1-5 leser vi om de vanskelige tider vi lever i, der så mange har gudfryktighets skinn, men fornekter dens kraft. Slike fornekter kraften som ligger i å ta trosskritt etter trosskritt på veien i Jesu spor. Det skal f. eks. en troens kraft til for å ta et skritt til inn i det å velsigne andre. Vi leser i vers 7 om noen som aldri kommer til sannhets erkjennelse. Vandringen i lyset har da opphørt, og en blir udugelig i troen (vers 8). Udugelig i troen tross kunnskaps tale og gudfryktighets skinn.

I vers 16 leser vi om den skole Guds ord tar oss i “for at det Guds menneske kan være fullkomment, dugelig til all god gjerning” (v. 17). Ikke fullkommen i å forklare og utlegge, men dugelig til all god gjerning! Dette er dugeligheten på grunn av troen, mens de andre er udugelige i troen. Den som er dugelig i troen, er dugelig til å velsigne. Ja, han eller hun kan velsigne også der hvor ingen velsignelse var ventet.

I 1. Samuel 3 leser vi om Guds store vrede og dommer over Elis hus fordi Eli visste at hans sønner handlet ugudelig, men likevel ikke holdt dem i age. Når man f. eks. ser at enkelte er befengt med avind og likevel på grunn av sin egen ære ikke våger å tale det som Gud vil ha talt, da kan man nok fortsatt fremføre kunnskaps tale, men man blir udugelig i troen. Gud grep radikalt inn når det gjaldt Eli og hans hus, ja, han sier at det skulle ringe for begge ørene på hver den som hører om det. V. 11.

Det lys som bringer en rensende dom over vårt liv, kaller Peter for Guds underfulle lys. 1. Pet. 2, 9. Det er underfullt, for det frigjør fra synd og selvliv. Og slik må vi ha det i våre hjerter: Lyset om å fornekte seg selv og ta sitt kors opp og følge ham, er i sannhet et underfullt, beundringsverdig lys. Det er livsens lys, som frigjør fra mørkets makt og vesen.

“I stillhet og i tillit skal eders styrke være.” Es. 30, 15. “Men I ville ikke”, står det videre. – Vi må komme til stillhet, slik at vi kan vandre for Guds åsyn. I våre dager kan man i enkelte land se hus som nærmest er rønner, men likevel ser man en skog av fjernsynsantenner på takene slik at de som bor der kan ta inn allslags påvirkning fra mange hold. Slik er også mange i åndelig henseende. De kan nærmest være åndelige “lasaroner”, men har likevel sine “antenner” i øst og vest, er nysgjerrig opptatt med det som skjer på andre steder, i andre menigheter og blander seg i ting de ikke har noe med.

I stillheten og tilliten lærer vi, når forholdene melder seg, å ta med saktmodighet imot det ord som er innplantet i oss og som er mektig til å frelse våre sjeler. Da er man ikke opptatt med det som angår andre.

I Åp. 3, 19 ser vi at Gud refser og tukter dem han elsker. Og i de følgende vers ser vi hvordan han arbeider og hva han har til hensikt. “Se, jeg står for døren og banker.” Han som var full av Guds nidkjærhet, arbeider så fint og stille, trenger seg ikke på, men banker forsiktig på.

I 2. Tess. 1, 3, hvor det står om en voksende tro og tiltagende kjærlighet til hverandre, får vi et godt bilde av en opprykkelsesmenighet. Når vårt hovmod blir belyst i Guds lys, da er det grotid for broderkjærligheten. Da blir vi takknemlige for hverandre og avhengige av den åndelige mat vi får i samfunnet med hverandre.

I Marias lovsang heter det: “Hungrige mettet han med gode gaver, og rikmenn lot han gå bort med tomme hender.” Luk. 1, 53. Etter et velsignet møte eller stevne kan man likevel gå hjem med tomme hender, dersom man er rik og mett. Den ydmyke går beriket hjem.

Fariseisme

“Bevar ditt hjerte fremfor alt det som bevares, for livet utgår fra det.” Ordspr. 4, 23. Bevares ikke hjertet rent, forurenses livets kilde, og en blir åndelig blind. Så lenge Israel tok vare på Herrens bud, hadde de fremgang. Men når avgudene fikk innpass, sank Jerusalem på underlig vis.

“Du blinde fariseer! rens først begeret og fatet innvendig, for at det også kan blir rent utvendig!” Matt. 23, 26. Fariseerne var ivrige til å anta en ytre rettferdighet, men holdt ikke sine hjerter rene, og Jesus roper ve over dem. I sin streben for å vise seg rettferdige for menneskene, var de blinde for det som veide tyngre i loven: rett og barmhjertighet og trofasthet i hjertets dyp.

“Men gi det som er inneni, til almisse, og se, da er alt rent for eder.” Luk. 11, 41. Har man det ikke rent i hjertet, er man gjerne full av dømmesyke. Man dømmer andre ut fra det som man ser i det ytre. Det er ikke få problemer man påfører andre ved slik dømmesyke. Det hender at man omgir seg med en atmosfære av “åndelighet”, det kan være både brødre og søstre. Ofte kan en se det med et halvt øye når vedkommende kommer inn og setter seg med sin “åndelige” mine og dømmesyke. Andre føler seg uvel og ufrie i deres nærvær. De er høyt oppe i egne øyne og tror seg å kunne bedømme andre enfoldige sjeler, som dog er velbehagelige i Guds øyne. Over slik skammelig atferd roper Jesus et ve.

Paulus skriver i 1. Tim. 2, 9-10 om sømmelig kledning og om å pryde seg med gode gjerninger. Det hender at noen kler seg med tanke på å være ekstra fromme, og samtidig dømmer de andre. Den som bekjenner seg til gudsfrykt, kler seg ikke sømmelig på grunn av ytre påtrykk, men etter Guds virkninger i sitt indre. Mange har tilbøyelighet til å påpeke og gjøre bemerkninger i det uendelige om barns og unges måte å kle seg på og driver med sin fariseisme ungdommer ut i verden. Ja, mange ungdommer har trukket seg tilbake fordi de er blitt utsatt for et ytre press. – Det er noe som heter å “dømme dem som er innenfor” (1. Kor. 5, 12), men det er vanskelig å dømme riktig dersom en selv ikke har avlet åndelige barn. Mange skader seg selv her og mister tillit. Hvorfor ødelegge seg selv? De som holder på med slikt, bør spørre seg selv: Hvor mange åndelige barn har jeg avlet med min dømmesyke?

Herrens salvelse skal lære oss alt, og den som er en Åndens tjener får nåde til å nå inn til det som er skjult i hjertene. Han får nåde til å vise sjelene en vei ut av nøden, slik som det står skrevet: “Hos Herren, Israels Gud, er det utganger fra døden.” Salme 68, 21.

Foreldre kan f. eks. øve påtrykk på sine barn i stedet for å arbeide med deres hjertelag. I hjem hvor kjærlighet og godhet råder, kommer gjerne barna med, og skulle de ta seg en tur ut i verden, så er det knyttet så mange sterke bånd at de ofte finner veien tilbake.

Korinterne var rike på tale og kunnskap. 2. Kor. 8, 7. Tenk om de hadde vært rike på salvelse! Men det var ingen vis mann iblant dem som kunne skille tretten for sin bror, ingen som kunne operere dypt inn i hjerterøttene med ord som løser det som var bundet. Noen er “forfrosne” og trenger varme. Noen er forknytt, og det er noe som må løses i deres hjerte. Her trenges Åndens tjeneste og Åndens tjenere. – Jakob skriver om noen som er dommere med onde tanker (Jak. 2, 4). Når disse dømte, trengte de selv syndenes forlatelse. Men i salvelsen kan vi hjelpe menneskene i stedet for å fordømme dem. Vi kan lede dem til herlighet.

Enkelte kan ha en negativ innstilling, snart til det ene og snart til det andre. Dette har ofte en smittende effekt. En er som en stor bremsekloss og som sand i et maskineri. Vi må rense våre hjerter fra alt slikt.

Oppstandelseskraften

Kristus er oppstanden, ja, han er sannelig oppstanden. Dette er det glade påskebudskap, som har gjort det mulig for oss å leve et seirende liv på oppstandelsens grunn og i oppstandelsens kraft. “At Messias skulle lide, og at han som den første av de dødes oppstandelse skulle forkynne lys for folket og for hedningene.” Ap. gj. 26, 23. Også vi skal forkynne lys for hverandre, lys og håp. “Vi forkynner eder livet!” skriver Johannes. Et liv, der våre legemer er et våpen for Gud. Og vårt legemes død betyr bare en inngang til livet. Ved døden blir jo menneskets planer til intet, men den som er gjenfødt til et levende håp ved Jesu Kristi oppstandelse fra de døde, går inn til livet.

Jesus tilintetgjorde døden. 2. Tim. 1, 10. “Et legeme laget du for meg”, sa han (Hebr. 10, 5), og i dette legeme opptok han kampen mot døden og gjorde ham til intet som hadde dødens velde. Det onde fikk aldri makt ved hans legeme. Og nå kan også våre legemer være rettferdighets våpen for Gud. Djevelen må aldri få bruke våre legemer til det som er ondt. Dette er det glade budskap: vi behøver ikke mere tjene synden med vårt legeme. Åpner vi vårt sinn og vår ånd for dette evangelium, vil vi få kjenne oppstandelseskraften og livet på oppstandelsens grunn.

Vårt legeme skal være et tempel for den Hellige Ånd. “Ær da Gud i eders legeme!” Det er når Jesu liv kommer fram i vårt legeme at Gud æres. Kommer bitterhet, vrede og utålmodighet fram, vanæres han.

“Men nå er Kristus oppstanden fra de døde og er blitt førstegrøden av de hensovede.” 1. Kor. 15, 20. Førstegrøden av de hensovede! Det betyr at det er håp, et evig håp, også for våre legemer. De døde i Kristus skal reises opp, og deres dødelige legemer skal levendegjøres. Rom. 8, 11.

“Salig er den mann som holder ut i fristelse, for når han har stått sin prøve, skal han få livsens krone, som Gud har lovt dem som elsker ham.” Jak. 1, 12. Det er altså noe å “holde ut”. Det kommer et trykk på oss i livets prøver, men la oss holde ut og holde fast. Tålmodigheten fører til fullkommen gjerning. Og hva er fullkommen gjerning annet enn guddommelig natur! Da blir døden oppslukt til seier, og dødens brodd er borte. 1. Kor. 15, 54 flg. Dette må bli mer levende for oss i fristelsens stund. Et legeme som har vært et tempel for den Hellige Ånd, skal reises opp ved Jesu oppstandelses kraft.

“Jeg vet om din trengsel og din fattigdom – men du er rik.” Åp. 2, 9. Ja, slik taler Herren til en trofast sjel. Den som kjenner seg fattig på grunn av fristelser og at den annen lov i lemmene tar en til fange, får samtidig vite: men du er rik! En motsetning til dette er Laodikea-engelen, som var mett og rik i seg selv. Han kjente seg rik, men var fattig og blind og naken.

I Ordspr. 20, 8 finner vi uttrykket: “... sikter og skiller ut alt ondt med sine øyne.” Dette kan vi kun når vi lever i selverkjennelse. Alt ondt, all baktalelse, kritikk, dømmesyke og motløshet må radikalt skilles ut fra våre liv. Den som er fattig i ånden, gjør dette. Og han er salig, salig midt i sin fattigdom og nød. Ja, la oss skille ut alt ondt, idet vi ydmyker oss i forholdene. Ydmyker vi oss ikke i livets forhold, kan vi være årsak til at andre må lide. Herren bor hos den som er sønderknust og nedbøyet i ånden. Men sønderknuselsen og nedbøyelsen er ikke det endelige. For det står: “for å gjenopplive de nedbøyedes ånd og gjøre de sønderknustes hjerte levende.” Es. 57, 15.

Sardesengelen (Åp. 3) hadde navn av å leve, men var åndelig død. Han hadde ikke i forholdene kommet i hu hva han hadde lært og hørt. Derimot var Filadelfiaengelen sterk, tross sin skrøpelighet, fordi han tok vare på Ordet. Ordet var ham nær, i hans munn og i hans hjerte. Vi trenger alltid formaning, for det er lett å havne på et sidespor. De av menighetsenglene som vi leser om i Åp. 2 og 3 og som var havnet på et “sidespor”, hadde kanskje ikke så mange rundt seg som kunne gi dem den nødvendige formaning. Men vi har våre stevner og stadig samles vi til samvær og møter. Dermed har vi mange muligheter som de på den tiden kanskje ikke hadde på samme måte. Vi mottar kraftige formaninger, som f. eks. på dette påskestevnet, formaninger som gir oss anledning til å holde oss i de sunde spor. Og de sunde spor er å elske rettferd og hate urett, slik som Mesteren gjorde og å holde “trolig fast ved apostlenes lære og ved samfunnet, ved brødsbrytelsen og ved bønnene.” Ap. gj. 2, 42. F. eks. å ha problemer med hverandre og samtidig befatte seg med apostlenes lære, det er en selvmotsigelse og en skam.

“Skyte dypere rot nedentil og bære frukt oventil.” 2. Kong. 19, 30. “Herrens nidkjærhet skal gjøre dette.” v. 31. Ja, ved å leve nær Herren, får vi del i hans nidkjærhet. I de forskjellige tider som går over vårt liv, må vi ved Herrens nidkjærhet sørge for at røttene skyter dypere nedover, dypere og dypere i Gud. Da vil vi alltid “bære frukt oventil”. All den herlige Åndens frukt som vi leser om f. eks. i Gal. 5, 22, kommer til syne når bare våre røtter skyter dypere nedover. Rotfestet og grunnfestet i kjærlighet! Ef. 3, 18. “... for at I kan fylles til all Guds fylde.” v. 19.

Bli sterke i Herren

I Jak. 1, 5 flg. blir vi formant til å be om visdom. “Men han bede i tro, uten å tvile.” v. 6. En tviler er et ynkverdig menneske. Tvil åpner for allslags uhygge. En bror vil f. eks. si noen gode ord til en, og så kan man tvile og tenke: – Mon han mente det han sa? – Fra alt slikt må vi rense oss. Heller ikke må vi tvile på Guds utvelgelse i menigheten. Det er jo Gud som har satt sine tjenere der, hver i sin tjeneste.

Timoteus ble kraftig formant til ikke å være motløs, men til å lide ondt med Paulus for evangeliet i Guds kraft. Når vi lider ondt i Guds kraft, kan vi oppleve hva Paulus og Silas opplevde, en troens lovsang midt i trengselen.

Guds Ånd er en krafts og kjærlighets og sindighets ånd. Det kan være situasjoner i livet hvor en føler på stengsler som det er vanskelig å bryte seg ut av. Da trengs krafts ånd for å komme videre. “Ved min Gud springer jeg over murer,” sier David i Salme 18, 30. Vi er nemlig kalt til å være et kongelig presteskap. Det kongelige må komme fram i våre liv.

Det kan f. eks. være slik i et hjem at et av barna i ungdomsalderen nærmest styrer hele hjemmet. Dette må man i krafts ånd ta tak i, for det skal være fred i Jerusalem, ro i dets saler. Salme 122.

Enkelte personer kan være som ”sand i maskineriet”. Slike må man ta et oppgjør med. Slike misfornøyde mennesker må ikke få fortsette som de bremseklosser de er. Mange har ikke tro for å ta et oppgjør med slike og dømmer kanskje til og med dem som har tro for det.

“Ta eder av den som er svak i troen, uten å sette eder til doms over hans tanker!” Rom. 14, 1. Ja, dette blir gjort i menigheten. Barn trenger melk og skal ha melk. Men man kan ikke gi hele familien bare melk fordi det er et spedbarn i huset. Slik er det også i menigheten. Den trenger allsidig kost, blandet føde, slik at det ikke oppstår “mangelsykdommer”. Man må tåle at det er forskjell. Det er forskjellige personligheter som tjener etter den nåde Gud gir.

Den svake skal ikke ringeaktes (v. 3), men han skal hjelpes til å bli sterk i Herren. Den svake har veldig lett for å dømme den sterke og legger lett sin egen samvittighet som målestokk for det den andre sier og gjør. Og skal man ta utilbørlig hensyn til alle slags svakheter, vil Satan lett kunne komme til å styre hele menigheten gjennom slike svake personer, eller i alle fall bremse på utviklingen.

Derfor er Brunstad og Brunstads talerstol en uvurderlig rikdom for menigheten. Der sørges det for at “mangelsykdommer” ikke oppstår i menighetene. Det er bredde i det profetiske ord som der kommer fram: både oppbyggelse og formaning og trøst. Og salvelsen skal lære oss alt. 1. Joh. 2, 24 flg. Vi må forbli i det Ord vi hørte fra begynnelsen. Da forblir vi i kraften. Salvelsen lærer oss også åndelig krigføring. Og salvelsen bringer begeistring i forkynnelsen. Det må alltid være denne salvede begeistring over oss når vi forkynner lys for hverandre og for andre. Man kan trette forsamlingen f. eks. med teorier om Kristus åpenbart i kjød, og så er man kanskje i praksis fremmed for det Kristuslivet som blir åpenbart i kjød. – Nei, la oss forbli i det Ord vi hørte fra begynnelsen.