Sommerstevnet 1999

Sommerstevnet 1999

Sommerstevnet på Brunstad vil bli husket som «godhetens stevne». Budskapet om at vi ved de største og dyreste løfter kan få del i guddommelig godhet, gikk som en rød tråd gjennom hele stevnet, fra først til sist. Og nå er det ikke meningen at stevnet kun skal bli husket og gå over i historien som «godhetens stevne», men at denne godhet skal fylle våre liv, vår hverdag, våre hjem og våre menigheter!

Stevnet samlet ca. 8000 venner fra alle verdensdeler. Samtidig kunne vennene fra Europa som ikke hadde anledning til å være til stede, følge med via satellitt-overføring, som denne gangen kunne sendes direkte på ni språk: norsk, engelsk, tysk, hollandsk, russisk, polsk, finsk, rumensk og fransk.

Br. Kåre J. Smith leste på stevnets åpningsmøte bl.a. fra Salme 145, 7: «Minneord om din store godhet skal de la strømme ut.» Her følger et utdrag fra møtene:

Fylde av godhet

Gud har latt en rikdoms fylde av godhet komme over våre liv. «Herren er god imot alle.» Salme 145, 9. Dette er altså guddommelig natur! Dette er hva de største og dyreste løfter går ut på: – God imot alle! – God mot enhver, uansett hva den enkelte har fortjent eller ei. Denne godhet er rik nok for alle. Mange er de som fornekter Gud og lever i opprør mot ham, men i sin godhet lar han dem leve, og om de enn i den siste time oppriktig omvender seg, så er han der med sin tilgivende godhet. Håpefullt er det også for dem som er falt: «Herren støtter alle dem som faller, og oppreiser alle nedbøyde.» V. 14. – Ja, vi må komme inn i denne godhetens ånd, slik at Kristi herlighet kan stråle fram fra oss. Det onde kan bare overvinnes med det gode.

Det onde kom inn i verden ved syndefallet, og mange bruker sitt legeme som et våpen for urettferdighet. Men vi har et himmelsk kall, og for oss sømmer det seg å bli mektig fylt med all lyst til det gode og virksomhet i troen. 2. Tess. 1, 11. Ved vandring i lyset kommer lysets frukter fram, og under vandringen får vi se at vi også gjør det vi hater. Vi får f. eks. se at det burde ha vært en større fylde av godhet i det vi sa selv om det ellers var riktig nok. Ved troskap i denne vandring fra lys til lys får vi en større tyngde i vår ånd og større kraft og dugelighet til å velsigne menneskene. Lyst til det gode! Lysten driver verket, heter det. Så også her.

Enhver som skuer inn i frihetens fullkomne lov, som er livets Ånds lov, og er gjerningens gjører, er salig i sin gjerning. Jak. 1, 25. Hvor velsignet det f. eks. er med en glad mor, som er i stand til ved sitt eksempel å legge godhetens lover ned i barnas hjerter. Barna trenger oppdragelse og faste grenser, og det skal vi gi dem i all godhet – aldri med hårdhet og kulde. Alle, selv de vanskelige, må kjenne at de er elsket. Det er guddommelig godhet som driver til omvendelse. Rom. 2, 4. I arbeidet med barna får far og mor rikelig anledning til å dø fra sin hårdhet.

Moses ønsket å få se Guds herlighet. 2. Mos. 33, 18 flg. Gud svarte ham: «Jeg vil la all min godhet gå forbi ditt åsyn.» Guds herlighet er hans godhet. Denne herlighet er det som nå skal stråle fram fra oss. «Vi var milde iblant eder: likesom en mor varmer sine barn ved sitt bryst.» 1. Tess. 2, 7. «Vær ømhjertede mot hverandre i broderkjærlighet.» Rom. 12, 10. En kunstmaler eller musiker vet hva innlevelse er. Og den gode forstår å leve seg inn i de forhold de står i som han skal formane. En slik formaning får velsignede virkninger. «Kappes om å hedre hverandre!» V. 10. Ja, den gode, som slik kan leve seg inn i andres forhold, har lyst til å hedre andre. Med en slik lyst til det gode sitter han/hun ikke til f. eks. jubileumsfesten er nesten over før man får helt velsignelsens salvekrukke over jubilanten, dersom anledning var gitt på et tidligere tidspunkt.

«Dobbeltbekken» strømmet ut under husets dørterskel. Esek. 47, 1. Der under terskelen var det ikke om å gjøre å bli sett, men at det strømmet ut! Av oss selv kan vi ikke være virkelig gode. Men når vi går dødens vei til livet, da kan vi være gode, og til slutt kan vi ikke annet enn å være gode. Vår egenvilje må i døden dersom guddommelig godhet skal komme fram ved vårt legeme. – Judas, forrederen, kunne vel ha fortjent å bli møtt med en tordentale, men Jesus sa til ham: – Venn, hvorfor er du her? – I Jobs bok leser vi om strutsen, som forlater sine egg og «glemmer at en fot kan klemme dem itu». Det er mye en kanskje kan glemme. Ikke alltid er dårlig hukommelse årsaken, men heller hårdhet. Ja, her er det mye å finne – for den som vil gjøre det gode.

Tenk på dette, lev i dette

«Vi elsker fordi han elsket oss først.» 1. Joh. 4, 19. En levende tro på Jesu frelsesverk og hva han har gjort for oss, gjør at vi elsker. Og denne kjærligheten må være drivkraften i alt vårt virke. Barna og de unge må få kjenne denne kjærligheten, at vi ikke gjør forskjell på noen. Menneskelig godhet rekker nok et stykke, men den søker menneskers vitnesbyrd, mens guddommelig godhet utøves for Guds åsyn og søker hans vitnesbyrd. 1. Joh. 5, 9 flg. Vi er kalt til å være vitner. Det er livet som er menneskenes lys og som viser hvorledes vi har det i vårt indre. «Livets krefter sprenger hefter. Alt må opp på Sions grunn.» H.V. nr. 361.

Den som vil være et forbilde for de troende i tale, i ferd, i kjærlighet, i tro, i renhet, har i sannhet fått en livsoppgave. «Tenk på dette, lev i dette.» 1. Tim. 4, 15. Da må vi tenke på og leve i dette: Hvordan kan jeg være et Herrens vitne i det forhold jeg nå står i? Når vi på denne måten «lever i dette», da vil den Hellige Ånd komme oss til hjelp og gi oss åpenbaring om hvordan vi kan være et forbilde, vi får åpenbaring om hva som er Guds vilje, nemlig det gode, velbehagelige og fullkomne. Ja, la oss leve i dette, i dette å finne Guds vilje i forholdene, i dette å elske hverandre, i dette å være gode.

Det onde og det gode er i konflikt med hverandre, og det er underlig hvor lang tid det kan ta for et menneske å komme til tro på det godes makt. Man synes kanskje ikke at godheten bringer de «raskeste resultater». Godhet bringer i alle fall evige resultater! Vi ser av Luk. 13, 34-35 hvordan den gode hyrde ønsker å samle Jerusalems barn, men de ville ikke. Vi ser av vers 35 hvor skjebnesvangert det ble for dem å avvise denne godheten.

I 2. Kor. 2, 14 vitner Paulus om at Herrens kunnskaps duft ved apostlene ble åpenbart «på hvert sted». Ja, her ser vi vårt kall: Det skal dufte godhet av oss på ethvert sted. Og blant de steder hvor denne duften skal kjennes, må jo vårt eget hjem og venneflokken på hjemstedet være det første. Da blir det aldri noen bitre ord mellom ektefeller. Aldri noen lukkede hjerter overfor enkelte i forsamlingen. – En som tidligere hadde vært munk og i kloster, fortalte en gang: – Vi skulle ikke snakke med hverandre under måltidene for ikke å synde, men dersom blikk kunne drepe, da hadde vi vært døde noen og hver. –

Tyngde i vår ånd

Skal Ordets spirekraft gjøre sin gjerning i oss, må vårt hjerte være godt. «... og holder det fast i et vakkert og godt hjerte og bærer frukt i tålmodighet.» Luk. 8, 15. Den som har det slik, får en fylde i sin ånd. Da får alle våre nådegaver og våre gjerninger verdi. Det er jo forskjell mellom hver enkelt av oss når det gjelder den åndelige fylde av visdom som vi gjør våre gjerninger i.

Det er «Ordet åpenbart i kjød» som alltid har vært det sentrale i menigheten. Joh. 1, 14 flg. Jesus var full av nåde og sannhet. Lykkelig hver den som ikke slår seg til ro med religiøsitet, seremonier og søte følelser, men som har som sitt siktemål at Ordet skal bli kjød, ja, at vi blir «Guds Ord på to ben». Nåden og sannheten kom med Jesus. Den som vil ha nåden uten å bry seg om sannheten, har ikke en disippels sinnelag. Nåde er kraft for den som erkjenner sannheten, og da får vi oppleve at sannheten setter oss fri, ja, vi blir virkelig fri. Derfor må vi elske sannheten når Ordet kløver og skiller i vårt indre.

«Herren veier åndene.» Ordspr. 16, 2. Det er så viktig med vår ånd. Enkelte er svært nøye med bokstaven og blir kanskje oppbragt over at en bror f. eks. sier et eller annet til en som ikke er så fullkomment. Ja, men han som veier åndene, har kanskje frikjent broren, fordi hans ånd var ren. Den som lar seg frelse, får tyngde i sin ånd. Fariseerne var hyklere og hadde ingen åndelig tyngde, derfor var folket slått av forundring over Jesu lære, «for han lærte dem som en som hadde myndighet». I Jesu tale, i hans livssalige ord, var det tyngde, det var en tyngde av godhet og alle guddommelige dyder i hans ånd.

I Fil. 1, 9-11 leser vi om å bli rikere og rikere på all kunnskap og all skjønnsomhet. Det er fylden av Kristi dyder som er summen av den visdom vi får med oss inn i evigheten. Det må «smake» mer og mer velsignet av oss. Dette har intet med nådegaver å gjøre. Det er rikdommen på Kristi liv som gjør at vi lærer å «dømme om de forskjellige ting, så I kan være rene og uten anstøt til Jesu Kristi dag, fylt med rettferdighets frukt, som virkes ved Jesus Kristus, Gud til ære og lov.»

«Lysets frukt viser seg i all godhet og rettferdighet og sannhet.» Ef. 5, 9. Og når vi er kommet til modenhet, vil Herren høste oss inn, og da vil den sannhet, den fylde, som er i oss, være med oss til evig tid. 2. Joh. 2. Nå er vi under modningen. Ungdommen lever spesielt i en viktig såtid. Som utsæd blir også høsten. Dette gjelder også tankelivet. Gud har lyst til sannhet i hjertets innerste. Salme 51, 8. Man går der kanskje med selvgode, selvopptatte tanker og tror seg å kunne bedømme Herrens tjenere, slike som er fattige i ånden. Nei, la oss være tro i vårt indre liv, så vi kan ha tyngde og kraft i vår ånd på trengselens dag.

Det bør skape et veldig alvor hos oss når vi i Fil. 2, 19 flg. leser om Timoteus, som hadde oppriktig omsorg, mens alle de andre søkte sitt eget. I vår omsorg må kjærligheten drive oss. Og den søker ikke sitt eget. 1. Kor. 13, 5. Av dette kapitlet ser vi hvor mye et menneske kan «ofre» og være virksom, dog uten å ha kjærlighet.

Fedre i Kristus er i stand til å avle åndelige barn. De lever et fruktbart liv, der godheten strømmer ut. Den som lever et slikt liv, samler ikke til seg selv, men til Kristus. De får ikke tilhengere, men etterfølgere.

I hjemmet er det mye å lære. Ved barnas natur får foreldrene øye på sin egen. Aldri må det komme noe hardt inn. Og om en ser seg tilbake og finner at alt kunne ha vært så mye bedre, så må ikke det ta motet fra en. I alt det vi har å gjøre med våre medmennesker, enten det er hjemme eller borte, må det være en understrøm av godhet. Der hvor menneskene kanskje ventet en helt annen reaksjon, må de få erfare godhet og atter godhet.

«Gi akt på den tjeneste som du har mottatt i Herren, at du fullbyrder den!» Kol. 4, 17. Man kan i tjenesten komme i smeltedigelen, ja, i mange slags trengsler. Da må vi stå fast i beslutningen om å fullbyrde vår tjeneste. Vi står jo i Guds tjeneste, og det må begeistre oss. Ja, hvordan kan vi i det hele tatt elske Gud, elske vår ektefelle, elske brødrene uten å være begeistret?

Tjen den Herre Kristus!

«Det I gjør, gjør det av hjertet, som for Herren og ikke for mennesker.» Kol. 3, 22-24. Dette er et liv i en velsignet frihet. I en slik tjeneste kan vi alle stå, brødre og søstre, gamle og unge. Apostlene var seg bevisst at de var Herrens tjenere, og det må vi også være.

I 3. Mos. 8 leser vi at Aron ble innvidd til tjeneste. Og tabernaklet og alt som var i det ble helliget. Alle kar som ble innvidd til Gud var høyhellige. Det var da kong Belsasar vanhelliget templets kar at skriften på veggen fortalte ham at han var veid og funnet for lett. Alle de kjære brødre og søstre som tjener Gud i et gudfryktig liv, er høyhellige for Herren. Det er stor skam å snakke nedsettende om slike. Alle som i sannhet tjener Herren, er takknemlige for hverandre. Jesus vasket disiplenes føtter, selv da de var så barnslige at de trettet om hvem av dem som var størst. Ja, han tilsa dem himlenes rike.

Aron bar navnene på Israels barn i brystduken, tett til sitt hjerte. Slik må også vi ha det. Andres frelse må alltid ligge på vårt hjerte. Har vi en salvet tunge, kan vi være visse på at Gud har bruk for den og vil bruke den. Enhver av oss vil da få vårt salvede område, hvor vi kan tjene Gud. Ingen kan bli rik på andres arvelodd, kun på sin egen. Hvor velsignet det er å se med salvede øyne og høre med salvede ører. Barna og de unge oppfører seg kanskje ikke alltid så riktig eller visdomsfullt, men den som har salvede øyne å se med, har håp for barna og ungdommen og inkluderer dem i sine bønner.

En ting er å tåle hverandre, smile og hilse. Men hvordan er det med takknemligheten for hverandre og lysten til å velsigne? En føler kanskje at en bror eller søster står i veien for en. Står i veien for hva? For ens stolthet og hovmot! Vi formanes til å tenke sindig, ikke høyere enn vi bør tenke. Rom. 12, 3. Vi skal ikke gå utenfor vårt mål av tro, for da melder ærgjerrigheten seg. Det er uhyggelig når en kjemper for sin posisjon. Gud gjør de ydmyke til en velsignelse, det kan han ikke gjøre med den ærgjerrige. Den som forstår hvor herlig det er å være et lem på Kristi legeme, fryder seg over sin arvelodd og er lykkelig og glad.

I Esek. 22, 29 leser vi om folkets store misgjerninger. Man skulle tro det straks burde slåes kraftig ned på dette uvesen. Men i v. 30 skuer vi inn i Guds faderlige omsorg. Han lette etter en mann som ville mure opp en mur og stille seg i gapet til vern for landet. De unge blant oss f. eks., som enda ikke har gitt sitt liv helt til Gud, trenger slike tjenere som vil stille seg i gapet og være et vern for dem, slike som har et profetisk syn og kan se mulighetene.

Av Gal. 1, 10 framgår det tydelig at dersom vi søker å tekkes mennesker, er vi ikke Kristi tjenere. Kristi tjenere venter sin lønn ene og alene fra Herren. De er seg bevisst at de representerer Kristus når de arbeider f. eks. med barn og unge. De er lemmer på Kristi legeme, som virker til oppbyggelse, formaning og trøst nettopp der de er. Hvilket samfunn og hvilket velsignet innhold det da blir i menighetssamlingene. Da elsker vi å høre hverandre og hater alt som heter å søke sitt eget.

Fattig i ånden – rik i Gud

«O dyp av rikdom og visdom og kunnskap hos Gud!» Rom. 11, 33. Som Jesu Kristi brødre er det jo nettopp dette dyp av visdom vi skal få del i i vår livstid. Derfor er vår korte livsvandring her på jord veldig verdifull. Vi bør bli skikkelig grepet av vårt himmelske kall. De fleste går inn i evigheten med «to tomme hender». Lignelsen i Luk. 12, 16-21 om den rike mann, som sa til sin sjel: «ét, drikk og vær glad!», men som samme natt måtte forlate alt sammen, ender slik: «Således er det med den som samler seg skatter og ikke er rik i Gud.» Deretter taler Jesus om bekymring. Vi har alle en tilmålt tid, og meningen er at vi skal bli rike i Gud i den tid vi lever.

Laodikea-engelen trodde han var rik. Tenk om han hadde sett sin nakenhet, da hadde det blitt nødrop om frelse i hans ånd, og Jesus kunne ha sagt til ham: – Salige er de fattige i ånden. – Ja, salig hver som i livets forhold, i hjemmet blant barna f. eks., kjenner sin fattigdom og av hele sitt hjerte ønsker å hengi sitt selvliv i Kristi død. Den som går i døden med sitt eget, får kjenne trøsten i Kristus. Fil. 2, 1 flg. Da levendegjøres vår ånd, og Gud kan nedlegge sin visdom i den.

«Hvor var du da jeg grunnfestet jorden?» Job 38, 4. Også i de mørke skyer har Gud nedlagt sin visdom. V. 36. Ja, mørke, regntunge skyer hører også med til vår utvikling.

Gjør ikke «noe av trettesyke eller lyst til tom ære.» Fil. 2, 3. Det er når en er fattig på Guds fylde i sitt indre liv at trettesyke og lyst til tom ære kommer fram. Den som har sin trøst i Kristus, har ingen grunn til å kreve noe som helst av sine medbrødre- og søstre. Det er kun som tjenere vi kommer til dette å fornedre oss selv, ikke som stormenn med rettigheter og krav. Vi må lære hva det vil si å ydmyke oss, likesom han som tok en tjeners skikkelse på seg og fornedret seg selv. Fil. 2, 6-11. Her ligger veien til Guds godhet, hans visdom, den skjulte.