Påkalle Gud som Fader

Påkalle Gud som Fader

”For det er ingen på jorden som han – en ulastelig og rettskaffen mann, som frykter Gud og viker fra det onde.” Job 1, 8. Det var det vitnesbyrd som Gud ga Job. Og så kan vi lese i Jobs bok om hvilke prøvelser han gjennomgikk og hvilken guddommelig oppdragelse han ble gjenstand for. Han hadde mange spørsmål i denne tiden, og det var vel mange spørsmål han syntes var ubesvarte. Men svar på sine spørsmål fikk han likevel, for svaret lå i et dypere kjennskap til Gud. Da han lærte Gud mer å kjenne, erkjente Job at han hadde talt om det han ikke forstod, uttalt seg om det som var ham for underlig og som han ikke skjønte. Kap. 42, 3. ”Bare hva ryktet meldte, hadde jeg hørt om deg, men nå har mitt øye sett deg”, sier han til Herren. V. 5. Denne gudfryktige og rettskafne mann trengte altså å lære Gud å kjenne. Han trengte å bli prøvd, så han, som han selv sier i kap. 23, 10, kunne gå fram av prøven som gullet.

Herav kan vi lære ikke å akte Herrens tukt ringe eller bli motløse når vi refses av ham. Hebr. 12, 5. Han tukter til vårt gagn, for at vi skal få del i hans hellighet. V. 10. Hvor meningsløst det da er å ”legge inn årene” eller bli fortvilet når en for eksempel som Job må erkjenne at en har talt om det en ikke forstod eller når en i visse situasjoner ikke har forstått å treffe de rette valg. Da ringeakter man den oppdragelse Herren så gjerne vil gi en, og blir motløs i stedet for å være takknemlig for Guds faderlige kjærlighet. Tenk at vi ved hans faderlige opptuktelse kan få del i hans hellighet!

”Herre! jeg visste at du er en hard mann”, sier han som hadde fått en talent, i lignelsen om de betrodde penger. Matt. 25, 24. En hard mann! Hvor hadde han dette fra? Var det en hard mann som hadde betrodd ham den talent han hadde fått? Nei, det var hans eget harde hjerte som fikk ham til å tenke slik.

”Og når I påkaller som Fader ham som dømmer uten å gjøre forskjell, etter enhvers gjerning, da ferdes i frykt i eders utlendighets tid.” 1. Pet. 1, 17. Det å påkalle ham som Fader er jo en veldig salighet. Jesus åpenbarte Faderen. Han åpenbarte ham som Fader, som en omsorgsfull Far. Og vi kan påkalle den allmektige og allvise Gud som Far! Da skal vi ferdes i frykt, står det skrevet. Ja, for eksempel i frykt for å ha harde og urettferdige tanker om ham og hans faderlige omsorg. Når han for eksempel har sagt: ”For sine nådegaver og sitt kall angrer Gud ikke på” (Rom. 11, 29), hvem er da vi som vil omstøte det og si: nei, det lykkes ikke for meg? Til Jobs venner sier Gud: ”I har ikke talt rett om meg, som min tjener Job.”

Her er det ikke snakk om den frykt som ligger i trelldommens ånd (Rom. 8, 15), men om ”barnekårets Ånd, ved hvilken vi roper: Abba, Fader!” Da skal vi heller frykte for å tvile på Guds faderlige kjærlighet til oss og hans nådes utvelgelse: forut bestemt til å bli likedannet med hans Sønns bilde. Rom. 8, 29.

Det kan nok hende at jordiske fedre opptrer som strenge lovens voktere og ”lovens lange arm” og i urimelighet setter forbud på forbud. Livet kan bli temmelig surt for barn som vokser opp i slike familier. Men er dette et bilde av vår himmelske Far og hans faderomsorg? Langt derifra! Nei, la oss fryde og glede oss over at vi har fått adgang til å påkalle ham som Far og at Jesus, som er avglansen av hans herlighet og avbildet av hans vesen, har begynt en god gjerning i oss, som han vil fullføre inntil Jesu Kristi dag.