Stevnereferat: Påske 1998

PÅSKESTEVNET

Igjen har vi hatt et velsignet stevne, ja, det var ekstra godt og innholdsrikt. Alle vitnesbyrd og taler fløt sammen til en velsignet enhet, et harmonisk hele. Foruten den store skare venner fra inn- og utland som var samlet på Brunstad, kunne en mengde venner i forskjellige menigheter rundt om i hele Europa følge med på flere av møtene via satelittoverføring, noe vennene på de forskjellige steder var svært takknemlige for. Her skal gis et sammendrag fra møtene:

Ende på djevelens gjerninger

«Og hver den som har dette håp til ham, han renser seg selv, likesom han er ren.» 1. Joh. 3,3. Ren likesom han er ren! Hellig likesom han er hellig! Dette er i sannhet et høyhellig kall og langt vekk fra å gjøre synd, som er lovbrudd. V. 4. «Hver den som synder, har ikke sett ham og ikke kjent ham.» V. 6. Guds Sønn er åpenbart for å gjøre ende på djevelens gjerninger. Gjøre ende på! Dette er i sannhet det glade budskap for alle som har en inderlig lengsel etter å komme dypere og dypere, ja, dypest mulig inn i denne så store frelse.

Men da det er lett å ha det i munnen og bli liggende etter i praksis, trenger vi alle formaningen i Hebr. 4, 1: «La oss derfor ta oss i vare for at noen av eder skal synes å være blitt liggende etter,…» Alle Israels barn ville jo gjerne inn i det lovede land, men med unntak av Josva og Kaleb døde de i ørkenen. De fikk syndenes forlatelse, men kom aldri til den herlighet de var kalt til. De ville ikke tro, leser vi i Kap. 3, 18. Det var når de selv skulle kjempe at de ikke ville tro. Når en går på akkord med Guds bud, kommer en inn i vantro og løgn og ender i et stort selvbedrag. En forferdelig synd i vår tid er f. eks. alt som har med utukt og hor å gjøre. Ugudelige blir ikke stående i Guds menighet. Gud sørger for at slike blir åpenbart.

Det er få som finner den trange port og den smale vei som fører til livet, leser vi i Matt. 7, 13-14. Ja, når man kun har fromme ønsker og ellers er fornøyd med menneskers vitnesbyrd, så finner man ikke veien, der korset får virke. «La oss derfor gjøre oss umak for å komme inn til den hvile.» Hebr. 4, 11. Da får vi fred, ja, hvile midt i de største vanskeligheter.

Det gamle menneske kan aldri lære noe som helst av det guddommelige, derfor må det avlegges. Ef. 4, 20 flg. Vi må fornyes i vårt sinns ånd. Alt som ikke fører til samfunn og enhet, er løgn og bedrag. Det hjelper ikke å anta den rette ytre form dersom vi ikke kan forenes i ett legeme. Den smale vei til livet er å fornekte seg selv og hver dag ta sitt kors opp og følge Jesus. Følge Jesus! Det er i sannhet det glade budskap!

I Hebr. 12 leser vi om den tukt som kommer over vårt liv i Kristi etterfølgelse. Det bør være en veldig glede for oss å kjenne at vi har del i tukten, for det er bevis for Faderens kjærlighet til oss. En kommer i prøvelser, blir kanskje urettferdig behandlet, mister ære osv. Har Gud mistet «oversikten» og kontrollen? Nei, vi er elsket av Herren, og han tukter til vårt gagn, for at vi skal få del i hans hellighet. V. 10. Derfor kan vi ha frimodighet på dommens dag, d.v.s. når dommen over Guds hus rammer oss, den dom som gjør ende på synden. Vi skal ikke akte Herrens tukt ringe, men benytte oss av den til frelse.

Vi kommer jo alle i mange slags forhold i livet. Hvor dumt det er å bli hengende fast i alle disse «forhold». De skal kun tjene til at vi skal rettferdiggjøres fra alt det som man ikke kunne rettferdiggjøres fra ved Mose lov. Ap. gj. 13, 39. Når vi ydmyker oss under Guds veldige hånd i forholdene, vil vi oppleve at Ånden har noe å si oss, den har noe mer å si oss. «Skynd deg og stig ned!» sa Mesteren til Sakkeus. Ja, la oss gjøre som han gjorde, så får vi samfunn med Faderen og Sønnen og alle de hellige.

Den gudfryktige Herrens tjener Timoteus får formaninger som: Fly! og Jag! Slik gudsfrykt sømmer seg for oss. Tenk på all den fordervelse som lyster og begjær har bragt. Fly bort fra fordervelsen, heter det. Fly pengekjærhet! Jag etter rettferdighet, gudsfrykt, tro, kjærlighet! Den som elsker tukt, får oppleve «rettferdighets salige frukt». En blir salig i sine forhold. Vi må ha troens ånd og et troens syn i våre forhold, se fram til oppstandelsens morgen.

Frafall i prøvens stund

«Ta med saktmodighet imot det ord som er innplantet i eder.» Jak. 1, 21. For det ordet skal jo bli vårt liv. Og nettopp i øyeblikkets situasjon må vi ta det imot, slik det heter i lignelsen om de fire slags sædejord: «Men det i den gode jord, det er de som hører ordet og holder det fast i et vakkert og godt hjerte og bærer frukt i tålmodighet.» Luk. 8, 15. I samme lignelsen leser vi om stengrunnen, om slike som tar imot ordet med glede når de hører det, men de har ikke rot, og i prøvelsens stund faller de fra. V. 13. Når en ikke er innadvendt og lyttende så en trekker til seg saft og kraft i prøvelsens stund, så faller en fra. Man faller ikke nødvendigvis fra Gud og menigheten, men man faller fra i den prøvelsen som skulle bragt en nærmere Gud. Det blir ikke frukt av det ord man tok imot med glede, Åndens frukter uteblir. La oss ha våre røtter i Guds Ord og være årvåkne, slik at vi kan få kjenne oppstandelseskraften og erfare oppstandelseslivet når livets prøver kommer.

Vi ser av Joh. 12, 27-28 hvordan Jesus tok det i prøvens stund: «Fader herliggjør ditt navn!» Det var den tanke og bønn som bar ham gjennom alle prøver og trengsler som kom over ham.

Gud virker i oss å gjøre det som er til hans velbehag. Fil. 2, 13. Vi ser så tydelig av eksemplene i samme kapitlet at det som er til Guds velbehag, det er at vi fornedrer oss, likesom Kristus fornedret seg. «… hans sæd blir i ham, og han kan ikke synde.» 1. Joh. 3, 9. Dette er tydelig tale. Det er når Guds ord blir i oss i fristelsens stund at vi har kraft til å seire. Det er krefter i syndelegemet som vi står hjelpeløse overfor, men ved Guds ord har vi den kraft vi trenger. Ved Guds ord frigjøres vi fra alle kortsiktige tanker som ligger bak all synd og dårskap, og vi får noe fra Gud som vi kan oppbygge våre brødre og søstre med. Vi kan ikke bygge menigheten med kloke, menneskelige tanker, men bare med Guds tanker. La oss vandre i gudsfrykt så ikke dette fine forhold ødelegges, der Gud kan gjøre oss delaktige i hans tanker.

«… disse gjerninger som jeg gjør, de vitner om meg …», sa Jesus. Joh. 5, 36. Og vi kan si det slik at de gjerninger som vi gjør i prøvens stund, hvordan vi tar det da, det vidner om oss. Og når det blir noe nytt med oss selv ved de prøver som kommer over oss, f. eks. at vår ektefelle får oppleve noe nytt, framgang og vekst i våre liv, ja, da har vi også nytt og gammelt å komme med til menighetens oppbyggelse.

Det gjelder i prøvens øyeblikk å være innadvendt og lyttende. Da vil vi oppleve at Gud berører de ømmeste punkter i våre liv. «I dag, om I hører hans røst, da forherd ikke eders hjerter.» Hebr. 3, 7-8. På fristelsesdagen forherdet Israel seg. Er vi ikke hørsomme og lyder hans røst «i dag», så skjer det en skjult forherdelse.

I forbindelse med ordet som ble sådd på stengrunn, leser vi: «… holder bare ut til en tid» og «da tar han straks anstøt.» Det er ikke sikkert man tar anstøt når korsets ord forkynnes, men når trengslene kommer, så holder en ikke korsets ord fast i sitt hjerte.

En god hyrde

Fyrstene hersker. Stormenn bruker makt. «Så skal det ikke være blant eder, men den som vil bli stor iblant eder, han skal være eders tjener.» Matt. 20, 25-28. Og så leser vi om å tjene og gi sitt liv. Dette er veien også for oss. Kun på denne måten kan vi hjelpe andre. Da blir vi en Kristi vellukt for Gud. Ser vi misjonsgjerningen vår i dette, enten vi er hjemme eller borte? Det kommer ikke an på nådegaver, men på gudsfrykt. Da får vi en fylde i vår ånd, slik at andre blir grepet av det ord vi bringer. 1. Tim. 4, 16 gir jo en klar anvisning: «… da skal du frelse både deg selv og dem som hører deg.» Her leser vi intet om talegaver, bare om et liv i gudsfrykt. En synes kanskje det er for lite ånd og liv i forsamlingen. Ja, hvem skal bøte på det? Jo, det kan den enkelte av oss sørge for ved at vi står fast i prøvens stund. Derved bidrar vi til at det kommer liv i andre.

Vokt den Guds hjord! Ha tilsyn med den! Bli et mønster for hjorden! Slik lyder Peters formaninger til de eldste. Det er full anledning til å bli et mønster i ydmykhet, oppofrelse og kjærlighet. Den gode hyrde setter sitt liv til for fårene. Joh. 10, 11. Ved å prøve seg i lyset av dette ord, er det enkelt å finne ut om en selv er en god hyrde eller ikke. Først gjelder det å være en slik hyrde i sitt hjem, og så i menigheten.

Det kostet Jesu hjerteblod å få fram menigheten. Det må enhver som tjener i menigheten legge seg på hjerte. Ap. gj. 20, 28 flg. Paulus taler om glupende ulver, som ikke skåner hjorden men som lokker disiplene etter seg. Slike opptrer ofte som en oberst som gjennom underordnede sersjanter utøver sin makt. Paulus har etterlatt et helt annet eksempel. Han formante med tårer, også de vrange. Hvordan er det med vår kjærlighet og omsorg overfor slike som i våre øyne kanskje ikke er så sympatiske eller slike som ikke liker oss? Den som er en sann tjener, står i Kristi sted og rekker sin hånd ut til forsoning mot alle. Alle hadde plass i Paulus’ hjerte, der manglet ingen.

«Det ble også en trette mellom dem om hvem av dem skulle gjelde for å være størst.» Luk. 22, 24. Jesus talte da til dem om de som hersker og bruker makt og kalles velgjørere. Tenk, de undertrykte tror at slike er deres velgjørere. Det er fordi de selv søker ære at de ikke makter å skjelne, men lar seg dupere. – Disiplene hadde nettopp trettet med hverandre, men av v. 28-30 ser vi Jesu tjenersinn og hyrdesinn, der han åpnet himmelen for dem. Med et slikt sinn må vi utføre vår tjeneste. Kristi legeme bygges etter de lover Gud har gitt for dette. Jo mer vi kommer inn i dette Kristi sinn, jo takknemligere blir vi for alle som står i samme nåde.

«Lyd eders veiledere», heter det i Hebr. 13, 17. Dette må ingen misbruke til å øve press på andre. Enkelte har en sterk tilbøyelighet til å herske, og andre igjen liker gjerne å stå i et underdanig forhold, da de på den måte slipper den vanskelighet det er å høre Åndens røst selv. Det kreves hengivelse til Ånden for å høre dens røst. Gud har satt tjenere i menigheten som har latt seg frelse og som har personlig erfaring i å høre Åndens røst. Hvem er størst av alle disse tjenere? kunne en spørre. Apostelen, tenker man uvilkårlig. Nei, størst av alt er kjærligheten, og den som utfører sin gjerning med størst kjærlighet, er størst, enten det er bror eller søster. Slike binder ikke sjelene. Det er uhyggelig når en kan merke på ansiktsuttrykk og vitnesbyrd at sjeler er bundet av sterke personer. Man kikker da gjerne bort på vedkommende for å se om det som blir sagt har hans eller hennes bifall. Slike stagnerer i sin utvikling. Fri fra alle og tjener for alle, lærer vi av 1. Kor. 9, 19. Først fri, så kan en tjene rett og være en medarbeider på andres glede, og man er fri og lykkelig i sin tjenestegjerning.

«Kom i hu eders veiledere, som har talt Guds ord til eder!» Hebr. 13, 7. Sanne veiledere taler Guds ord, de detaljstyrer ikke andres liv. Som veileder må en selv ha god forbindelse med Ånden og så overlate til salvelsen å lære den enkelte alle ting i detalj. Da går vennene fra møtet under inntrykk av den Ånd de fikk drikke og ikke med følelsen av stramme tøyler som likesom «skjærer i munnvikene».

Noen dominerer f.eks. sin familie. Hvorfor dominerer man? Fordi man ikke er noen personlighet i Kristus, men tvert imot er en stor stakkar. Den ånd som er i gudfryktige mennesker, er aldri dominerende og herskende. De gudfryktige fornedrer seg selv, de får samfunn med andre. Både de eldre og barna får deres oppmerksomhet. De går inn i sitt lønnkammer og får visdom fra Gud. Det gir respekt og skaper tillit. Slike som dominerer i sitt hjem, risikerer til slutt å bli anklaget av sine barn for en tapt barndom. En god far eller mor blir elsket og respektert av sine barn.

Vår arv

Menigheten er sammenlignet med en lysestake av gull. Det er gullet, Guds ord, som har frembrakt lysestaken. Og dette syn må vi ha, enhver på vårt hjemsted, vi må se gull-lysestaken.

Av Ef. 1, 17 flg. ser vi at når vi får visdoms og åpenbarings ånd, så får vi også se hvor rik på herlighet hans arv er iblant de hellige. Vi skal arve hverandre. De saktmodige skal arve jorden. Kristi brud arver både jorden og himmelen. De helliges arvelodd er i lyset. Kol. 1, 12. Kan man ikke se all denne herligheten, så kommer det av at man har noe i mørket.

«Alt hører eder til», heter det i 1. Kor. 3, 21 flg. Vi skal arve apostelene, få del i den herlighet de oppnådde. Iflg. Rom. 8, 30 skal vi ikke bare rettferdiggjøres og helliggjøres, vi skal også herliggjøres. La oss be om opplatte øyne for vårt himmelske kall! Det er lett å ta de rette beslutninger når en ser klart.

Korinterne var barn i Kristus og hadde enda ikke oppøvde sanser. De kunne f. eks. ikke se den herlighet som var i Paulus. Samfunnet øker ved kjennskapet til det gode som er i den enkelte. Filemon 6. Da får vi se de verdier vi har i hverandre. Johannes så de 144000 på Sion og så naturligvis seg selv i den skaren, og han så også sine brødre og søstre der blant de fullendte.

Av Ap. gj. 11, 23-24 ser vi at Barnabas var en god mann, full av den Hellige Ånd og tro. Da han kom til de nyomvendte venner i Antiokia, så han Guds nåde og gledet seg. Det var nok mange mangler og brist i denne skaren av nybegynnere, men Barnabas var en god mann med gode øyne, som så Guds nåde. Et kritisk øye ville nok ha sett noe annet. Et avindsykt øye likeså. Vi tror, derfor taler vi, sa Paulus. Ja, da kan man formane, men en kan ikke formane når man taler fordi man ser seg lei på det ene og det andre. Jeg har bevart troen, var Paulus’ vitnesbyrd. Han hadde bevart troen på at det skulle lykkes med den enkelte, at menigheten skulle fremstilles uten flekk og lyte.

Ja, la oss ikke være blinde og nærsynte, men i Ånden se langt, slik at Kristi dyder kan finnes i oss og få vokse. 2. Pet. 1, 8-9. La oss gi andre det Jesus ga, når han sier: «For jeg har gitt eder et forbilde.» Joh. 13, 15. «Blir du god, så blir allting så godt», synger vi i en sang.

«Jesus, ham ser vi», står det i Hebr. 2, 9. Ja, når vi får se ham, hans troskap i prøvens stund og ser ham kronet med herlighet og ære, da blir våre hjerter grepet, da blir det bare ett ønske: – bli god slik som han er god. – Da vil vi ikke oppleve annet enn gode dager, for vi går av veien for ondt og gjør godt. 1. Pet. 3, 10-11.

Når man bruker det ord man hører på sin bror i stedet for å ta det til seg selv, så kommer man til å ligne den jord som drikker regnet som ofte faller på den og likevel bærer torner og tistler. Hebr. 6, 7-9.

«Og en stor skare ble vunnet for Herren», står det videre i forbindelse med Barnabas, som var en god mann og full av den Hellige Ånd og tro. Tenk på alle barna iblant oss, som alle skal bli vunnet for Herren. Vi har ansvar for hva vi tillater og ikke tillater i våre hjem. Ved godhet kan våre barn vinnes for Herren. Vi tillater ikke samfunn mellom lys og mørke. 2. Kor. 6, 14 flg. Det må jo settes grenser og en må snakke med barna og de unge for å legge ned en forståelse, men ikke ved å hakke på dem. Det er godheten som virker dragende, og det er godheten som er i stand til å trekke opp linjene.

«Ingen har vi gått for nær», sier Paulus. En kan gå sine egne barn for nær. «Ingen har vi ødelagt.» 2. Kor. 7, 1. Man kan ved menneskelig nidkjærhet ødelegge både sine barn og andre. Det gjør ikke slike som Barnabas. De gir andre et forbilde, så trangen til å følge Jesus fødes fram i deres hjerter.

Enfold

Jesus priste Faderen «fordi du har skjult dette for de vise og forstandige, og åpenbart det for de umyndige.» Matt. 11, 25. Det er herlig å være blant disse umyndige. Det er mye menneskelig myndighet gjemt bak en sterk vilje. Jesus hadde det siktemål at Faderen skulle bli alt i alle. Da han kom til verden, var det ikke for å bekle et embede. Nei, han hadde sin lyst i menneskenes barn og døde for oss mens vi enda var syndere.

Vi skal avlegge all levning av ondskap. Jak. 1, 21. En levning av ondskap kan ofte skjule seg bak sterke viljer og organisatoriske evner, der en strekker ut sin hånd til enkelte, men ikke til andre. «Vi var milde iblant eder», skriver Paulus til tessalonikerne. 1. Tess. 2, 7 flg. «Likesom en mor varmer sine barn.» Det er denne godhet som skal styre våre tanker, ord og handlinger. Tessalonikerne tok imot ordet, men ikke som et menneskeord. De hadde ikke følelsen av at det var noen som hakket på dem.

Jonas var ingen dårlig mann. Men vi ser at da Gud sparte Ninive, ble Jonas vred. Her ser vi menneskenaturen og hvor vanskelig det er å bli helt igjennom god. En kan i sin tjeneste ha sin «strategi», der en likesom flytter på brikker men midt i det hele er man veldig blind for helheten. I den blindheten tråkker man på viktige Åndens lover, slik at samfunnet brytes.

I lignelsen om arbeiderne i vingården (Matt. 20) ser vi også denne menneskelige tankevirksomhet. Arbeiderne hadde notert seg sin innsats og hadde «bokføringen» i orden og mente at de hadde noe å kreve. Husbonden sa: «Er ditt øye ondt fordi jeg er god?» V. 15.

I 2. Kor. 11, 1-3 formanes vi til enfoldig troskap mot Kristus. Det betyr at vi forherliger Kristus med vårt liv, likegyldig hva som skjer. Korinterne var småbarn i Kristus og så opp til nådegaver og menneskelig myndighet. Det finnes imidlertid ikke noen større myndighet enn den som ligger i godhet og kjærlighet. Tjener vi ikke hverandre i saktmodighets ånd, mangler vi forstand, likesom strutsen, som er hård mot sine egne.

Gud er det som innsetter den enkelte til tjeneste i menigheten. Dette må vi jo erkjenne, dersom vi skal nå fram til enhet og manns modenhet. Ef. 4, 11-13. Det er en levning av ondskap som gjør at en ikke kan glede seg over den som Gud salver og velsigner. Paulus har etterlatt oss et strålende eksempel. Se f.eks. i Fil. 1, hvordan han gleder seg over den enkelte, bærer dem i sitt hjerte og har tro for dem. Slike kan skape samfunn omkring seg.

Hvordan har vi uttalt oss om andre? Er dårlige uttalelser og omtale av andre bragt i orden? Blir Kristus alltid forherliget ved vårt legeme? Det kunne Paulus vitne om for sin del. V. 20. Til dette kommer vi ikke dersom vi ikke kan si med Paulus: «For meg er livet Kristus og døden en vinning.» Forherlige Kristus ved vårt legeme, det må være vår eneste livsoppgave. Når man f.eks. ikke er i stand til å hedre sin bror, men i stedet er fornærmet, ja, da er man langt fra å forherlige Kristus. Man har da vært så slapp at Ånden ikke har kunnet skrive denne herlige livslov i hjerte og sinn. I stedet for å forherlige Kristus, blir man jo da heller til anstøt på Kristi dag.

Guds rike

Når Jesus oppfordret den rike unge mann til å selge det han eide og gi det til de fattige, så var det for å frigjøre ham fra å være bundet av det jordiske, så han kunne få hjertets opplyste øyne til å se det himmelske og uforgjengelige. Jesus advarer mot verdens bekymring og rikdoms forførelse og mot å la våre hjerter tynges av timelige bekymringer. Og apostelen Johannes formaner både barn, unge og fedre i Kristus: «Elsk ikke verden, heller ikke de ting som er i verden!»

Vi lever i en tid der det er lett å bli dratt med av tidsånden. Det er av stor betydning hvorledes vi benytter tiden. La oss vie oss til Guds ord og bønn, slik at vårt himmelske syn blir klarere og klarere for hver dag som går.

Vi er kalt til å leve et himmelsk liv, der kjærligheten står i sentrum i alt hva vi tenker, sier og gjør. Som mennesker er vi hårde og kalde, også etter at vi har omvendt oss. La oss avsky alt det onde, hårde og kalde, så vi kan bli ømhjertede og varme. Rom. 12, 9-10. Himlenes rike er barnas rike, gledens rike. «Olje og røkelse gleder hjertet, og likeså en venns ømhet og oppriktige råd.» Ordspr. 27, 9.

Fra dette himlenes rike er anklageren kastet ut. Menneskene er fra barnsben av vant til anklage og kritikk og er veldig vare og følsomme overfor dette. Man sier jo ikke til sin bror: – jeg vil anklage deg, bror. – Nei, man sier i stedet: – jeg vil formane deg, bror. – Men i en formaning kan det lett ligge en skjult anklage. I det himmelske rike er det ingen strid om læresetninger, der skuler man ikke til hverandre og synes at en stor del av forsamlingen tilhører den åndelige skjøge. Der er man ikke tilknappet og avmålt. La oss dra på «oppdagelsesreise» i dette herlige rike! Man har kanskje gått i land i «nidkjærhetens bukt» på den himmelske strand og forstår ikke at landet er rikholdig og omfattende og at det er mye å «oppdage». Det er mye følelseskulde i ens liv som en enda ikke har oppdaget og dermed rikdommer i Guds kjærlighet som er ukjent land for en. La oss derfor med iver dra på oppdagelsesreise, og vi skal få oppdage hvilens vann og rettferds stier, vakre «landskaper» der mildhet og godhet råder. Der forvandles vi fra å være følelseskalde og følelseshårde til å bli lik rettferdighetens sol som går opp med legedom under sine vinger. Herlige framtid!

Ja, det var et rikt stevne! En hadde nærmest, slik det ble uttrykt på det siste møte, inntrykk av at alt som er av betydning, var blitt berørt. Gud være takk for våre stevner og sammenkomster og for den rikdom som der kommer fram!