Oppegg ikke eders barn

Oppegg ikke eders barn

for at de ikke skal tape motet. Kol. 3, 21. «Egg ikke eders barn til vrede.» Ef. 6,4. Det er altså noe som heter å egge sine barn, og dette har to slemme følger. De blir vrede, og de taper motet. Man blir vred når man blir urimelig behandlet, og man taper motet når oppgavene blir for vanskelige. Men barna skal jo opplæres, tilvendes til arbeide og utdannes både i det timelige og i det åndelige.

Kunsten er å treffe det rette: passe tidlig, passe meget, passe lenge og med passe mellomrom. Av intet kommer intet. Man må jo sette dem til noget, og vente noget, samt formane, irettesette og tukte. Ellers blir det jo intet av det. «En gutt som er overlatt til seg selv, gjør sin mor skam.» Ordspr.

Tar man dem for tidlig, setter man dem til for meget, holder man dem til det for lenge, eller om man krever eller venter for meget av dem, så taper de motet. Om man irettesetter eller tukter for ofte eller for meget, virker det vrede. Ja, det kan endog føre til brudd på kjærlighets- og tillitsforholdet eller til forherdelse.

Man er jo selv voksen og erfaren og har et meget sterkere eller endog et svimlende meget sterkere lys, og har derfor svært vanskelig for å være langmodig nok. Vi har svært lett for å vente for meget av våre barn. Hukommelsen er også mangelfull, så vi har glemt bort det meste av hvor ynkverdig det var med oss selv dengang vi var barn.

Det er jo så at vi gjerne vil det skal gå fort og godt med våre barn. Vi vil gjerne grundig innprente og opplære dem til alt godt. Men vi er avhengig av deres mottakelighet. Å ville fremme det gode uavhengig av den, er som å stampe mot brodden. Det hele må virkes i dem litt etter litt, og for en stor del også etter frihetens fullkomne lov. De - like så vel som vi - må få tid på seg.

Man kan jo si at de ikke burde bli vrede eller tape motet. Men å vente det, er å vente fullkommen seier. Det er å vente av barn hva de aller fleste voksne, tross alt det de har hørt, ikke har maktet så lenge de har levet.

Barna blir også egget til vrede ved at man gjør narr av dem. Dette er i de aller fleste tilfeller en utillatelig og forkastelig moro som enkelte voksne er tilbøyelige til å drive. Det kan nok en sjelden gang passe inn i oppdragelsen; men som oftest er det en moro som de voksne driver på barnas bekostning.