Stevnereferat: Sommer 1997

SOMMERSTEVNET

Den første kjærlighet

Før pinsefestens dag kunne Jesu disipler trette om hvem av dem som var den største. Men pinsedag, da den Hellige Ånd ble utgytt, fikk de oppleve det vi leser i Rom. 5, 5: «... fordi Guds kjærlighet er utøst i våre hjerter ved den Hellige Ånd, som er oss gitt.» Før den Hellige Ånd blir oss gitt, kan vi bare elske ufullkomment og til en viss grad, men nå kan kjærligheten bli fullkommen! «Den fullkomne kjærlighet driver frykten ut.» 1. Joh. 4, 18-19. Dette er den første brennende kjærlighet til Jesus, den som menighetsengelen i Efesus hadde forlatt. Så lenge man synder, frykter man. Men i den fullkomne kjærlighet er det ingen frykt, for man vet at man søker ikke annet enn å leve Gud velbehagelig, og man forventer Jesu komme. Da lyser den himmelske sol, og vi blir i stand til å lyse og varme i våre omgivelser. I den første kjærlighet er det en kraft som er sterkere enn det sterkeste begjær i vår natur. Når kjærligheten er utøst i vårt hjerte, drives vi av Ånden mot tilintetgjørelse av det begjær som ligger i kjødet.

Herren gir nøye akt på våre beveggrunner. Det ser vi bl.a. av brevet til engelen for menigheten i Efesus, Åp. 2, 1-7. Likesom en falsk mynt ikke har den rette klang, var det også i denne menighetstjeners liv kommet «toner» som ikke var der før. Det vi leser om ham, viser at han var en betydningsfull person, som var til stor hjelp for mange. Og hans første gjerninger hadde utspring fra hans indre, der den første kjærlighet til Kristus rådet, og alle beveggrunner var å tjene ham og være ham til behag. Men nå var det ikke lenger slik. Kanskje mange av hans gjerninger nå var mere «visdomsfulle» enn til å begynne med, men hva hjelper det når den første kjærlighet mangler? Dersom tanke på ære av mennesker eller avind og misunnelse begynner å påvirke våre beveggrunner, da blir våre åndelige øyne dimme og natten senker seg ned.

F. eks. når det er noe en menighetstjener ikke vil røre ved, fordi han da rører ved noe hos seg selv, da senker mørket seg over ham. Av Åp. 2, 14 og 20 ser vi at menighetsengelen både i Pergamum og Tyatira lot noe råde som de visste mishaget Herren. Det kan man ikke gjøre dersom kjærligheten til Jesus er levende og brennende. Eller når en ikke kan glede seg med de glade og gråte med de gråtende, ja, da er en ikke i førstekjærligheten.

Laodikea-engelens øyne var blitt så dimme at han mente han hadde overflod, mens han i virkeligheten var fattig, blind og naken. Hvor var det blitt av hungeren og tørsten etter rettferdighet? Eller den tilstand som beskrives i Salme 42: «Som en hjort skriker etter rinnende bekker, så skriker min sjel etter deg, Gud!»? Tenk om Laodikea-engelen hadde hatt den forståelse om seg selv som Jesus hadde om ham, ja, da hadde han i sannhet kunnet bli rik og få overflod.

«Jeg vil med glede ofre, ja bli ofret for eders sjeler», sier Paulus i 2. Kor. 12, 15. Dette er guddommelig kjærlighet. Korinternes oppførsel overfor Paulus kunne ikke få ham til annet enn å elske dem enda mer. Hans hjerte utvidet seg. I hvilken grad har vi erfart dette? Kjenner vi til hjertets evne til å utvide seg? Hvordan er det med kjærlighetens sol hos oss? Når vi kjenner at det er alfor lite kraft i vår «sol», så bør jo dette bevirke en stor erkjennelse av vår egen nød! En er kanskje en stor fattigladd når det gjelder bare det å smile og si noe godt til sin bror eller søster! Ja, det er godt å være i en erkjennende ånd. Enda er det nådens tid. La oss utvide våre hjerter!

«Eders nidkjærhet tilskyndte så mange» heter det i 2. Kor. 9, 2. Dette er sann nidkjærhet. Den tilskynder, ja, den fremelsker det gode hos andre. «For Kristi kjærlighet tvinger oss.» Kap. 5, 14. Denne kjærlighet har store ringvirkninger. Og «bølgene» må begynne i våre hjem. Ingen må herske og dominere, verken i hjem eller menighet. Jesabels ånd er en uhyggelig ånd, og den er like uhyggelig i en manns skikkelse som i en kvinnes. Den ødelegger menneskesjeler. De som tjener i menigheten bør svare til beskrivelsen i Klag. 4, 7: «Hennes fyrster var renere enn sne.» Ved synd og urenhet faller kronen av ens hode, hjertet blir sykt og øynene dimme. Kap. 5, 16-19. Urenhet hang ved Jerusalems kjortelfliker, derfor sank hun på underlig vis. Kap. 1, 9. La oss ta dette til lærdom!

Alt i menigheten må være friskt, sundt og godt. «Overåndelighet» er en «barnesykdom» en må bli helbredet for så snart som mulig. Vi er kalt til å elske hverandre, og om vi er aldri så forskjellige, så er dette fullt ut mulig «fordi Guds kjærlighet er utøst i våre hjerter ved den Hellige Ånd.» La oss strebe etter det som tjener til fred og innbyrdes oppbyggelse. Vi er kalt til et overflodsliv i Kristus Jesus.

Ovenstående er et utdrag av den talen som br. Kåre J. Smith åpnet stevnet med. Det som kom fram ved dette budskap, ble som en gjennomgangstone gjennom hele stevnet. Ja, bør det ikke bli «gjennomgangstonen» gjennom resten av vårt liv og virke her på jord? Dertil vil Gud gi den ydmyke nåde.

En broder uttalte i sin begeistring og takknemlighet for stevnet at det har vært et «kjærlighetens sol sommerstevne». Ja, sol var det både utendørs og innendørs. Og det bør mane oss for all fremtid: Frelse bringer oss kjærlighet. Det blir sol, og det blir sommer. Sol og sommer i hjerter og sinn, i hjem og familie, og i menigheten på hjemstedene rundt den hele jord.

Her følger noe av det som videre ble talt under stevnet:

Forankret i kjærlighet

«Og kjenne Kristi kjærlighet, som overgår all kunnskap, for at I kan fylles til all Guds fylde.» Ef. 3, 19. Vi er avhengig av kunnskap, lys og forståelse. Men kjærligheten er selve livet. «... etter den kraft som ter seg virksom i oss.» V. 20. Det er kjærlighetens kraft. Dersom førstekjærlighetens kraft blir borte, blir alt tomt og intetsigende. Men når vi forstår kjærlighetens vesen: elske først!, da blir det f.eks. ikke tungt og vanskelig å ha med andre å gjøre som er annerledes enn en selv, ja, som en kanskje menneskelig talt ikke «liker». Da går Es. 35 i oppfyllelse på oss: «Den øde mark skal juble og blomstre som en lilje.» Det blir sunnhet og liv og vi kan si med Paulus: «Og jeg vet at når jeg kommer til eder, skal jeg komme med en fylde av Kristi velsignelse.» Rom. 15, 29.

- Det er sædejord nok, bare vi hadde kjærlighet nok - heter det i en norsk nasjonalsang. Heri ligger en stor sannhet. «Elsker du meg mere enn disse?» spurte Jesus Peter. «Ja, Herre!» var Peters svar. Da fikk Peter i oppdrag å fø og å vokte Herrens lam og får. Kjærligheten vil lære oss både å fø og å vokte, til å bruke både murskje og sverd. Uten den brennende førstekjærlighet vil en mer eller mindre bli styrt av sine menneskelige tilbøyeligheter i det en sier og gjør.

«Gled eder i Herren.» Slik formaner Paulus i Fil. 3, 1. Og så fortsetter han med å advare mot hundenes, de onde arbeideres og de sønderskårnes arbeid. For det som savnes i deres arbeid er nemlig gleden. Slike hersker over andres tro i stedet for å arbeide med på deres glede. I versene 8-9 vitner Paulus om hvor grepet han er av Kristus og at han vil finnes i ham, «ikke med min rettferdighet, den som er av loven, men med ... rettferdigheten av Gud på grunn av troen.» Av skriftsteder som f. eks. Ef. 2, 4 flg. og Joh. 3, 16 forstår vi at Guds arbeid med oss er forankret i kjærlighet. Og når vi «finnes i ham» og ikke i vår egenrettferdighet, så vil vårt arbeid med andre også være forankret i kjærlighet. «For Kristi kjærlighet tvinger oss.» I Ef. 2, 6-7 leser vi om en nådens overvettes rikdom i godhet. Tenk å få del i en slik godhet, slik at menneskene møter denne rikdom også hos oss, de møter et lem på Kristi legeme, der denne rikdom er til stede. Vi forkynner ikke Kristi død dersom vi ikke også åpenbarer Kristi liv.

I Kristus gjelder bare tro, virksom ved kjærlighet. Gal. 5, 6. I sin menneskelighet kan en ivre for så mangt, en synes at det er så «mange ting som gjelder». Nei, det er bare tro virksom ved kjærlighet som gjelder. Da blir det frukter av livet. Det er jo mye virksomhet i menigheten. Men den virksomhet som virkelig gjelder, er virksomheten og fruktbarheten i kunnskapen om Kristus. 2. Pet. 1, 8. Da kommer alle de dyder fram som vi leser om i de foregående vers, f. eks. sann broderkjærlighet. For hva har man å forkynne dersom ikke broderkjærligheten øker og får vokse?

Besk avind og trettesyke, urede og alt det som ondt er (Jak. 3, 14-16) oppstår når en står der med en egen rettferdighet som en mener de andre ikke forstår. Men den visdom som kommer av troen, kan vi lese om i vers 17. Den er bl.a. ren, fredsommelig og full av gode frukter. I dens kjølvann blir det glede, trivsel og varme.

Man kan spørre: Hvem er av bruden? Den som har brudgommen og den første kjærlighet til ham. Det er det enkle svar. De dårlige jomfruer gledet seg i det lys som kom fram fra de kloke jomfruers liv, de fant nok at det var godt og velsignet å være i deres selskap. Men brudelivet blir ikke en virkelighet av seg selv, en må selv gå inn i Kristi lidelser for å erfare Kristi herlighet.

I Åp. 1, 5 blir Jesus omtalt som «ham som elsker oss og har fridd oss fra våre synder med sitt blod.» En levende tro på at vi er elsket av ham, skaper gjenkjærlighet i våre hjerter. Alt Guds ord virker som oppmuntrende tilrop for den som elsker. Mange vann kan ikke utslukke kjærligheten. Meningen er at våre fotspor skal «dryppe av fedme». Tenk når barna finner at fars og mors fotspor er av en slik art!

Man skulle tro om fariseerne som anklaget kvinnen som var grepet i hor (Joh. 8), at de hatet synden. Nei, dette var kun et hyklerisk hat. Jesus derimot, som full av mildhet sa til kvinnen: «Heller ikke jeg fordømmer deg». Han hatet synden med et fullkomment hat. Men han elsket synderen og sa: «Gå bort, og synd ikke mere!»

«Se, jeg står for døren og banker.» Åp. 3, 20. Tenk, menighetsengelen, som skulle være et eksempel til etterfølgelse, var havnet på utsiden! Jesus måtte banke på hos ham. Slik går det når menneskers vitnesbyrd og meninger veier tungt i livets avgjørelser, mens brudgommens røst blir overhørt. Når den første kjærlighet råder, blir vi, som det står i Ef. 4, 16, tett sammenknyttet. Vi lærer å elske dem vi er satt iblant. I motsatt fall blir det trangt alle vegne. Når en oppgir alle krav, har en jo ingen krav lenger, og en står der bare med én tanke, nemlig å gjøre Guds vilje - det gode og velbehagelige og fullkomne i alle livets forhold!

Fred som floden

Da Jesus stilte stormen på Genesaret-sjøen, betegnet han disiplenes redsel som vantro. Mark. 4, 37-41. En levende tro på Guds fullkomne styrelse i alle forhold gir også fred i alle forhold. «Og han, fredens Herre, gi eder fred alltid, i alle måter!» 2. Tess. 3, 16. Den som har et grunnfestet sinn, har alltid fred. Es. 26, 3. Nemlig når dette sinn er Herrens sinn. Om dette sinn står det tydelig i Fil. 2, 5 flg. En tjeners skikkelse! Han fornedret seg selv! Å ydmyke seg under Guds veldige hånd innebærer også visshet om at Herrens tukt er til vår frelse. Det er en veldig dragende kraft i en sann kristens eksempel, der fred kommer til syne i alle forhold. I Es. 48, 18 leser vi om fred som elven og om rettferdighet som havets bølger. Fred og rettferdighet hører sammen.

«Ett sinn innbyrdes! ... enige, med én munn.» Rom. 15, 5-6. Kristi sinn er alltid fast i det gode, speidende etter hva som kan være en velsignelse for andre. Enige! Ingen diskusjon! Samme sinn og mening! Slik får vi det når vi, som skrevet står, jager etter fred med alle og etter helliggjørelse. For det har med helliggjørelse å gjøre. Fred uten å gå inn i helliggjørelse, blir dødens fred, fred i sine synder.

Jesu fred må råde i våre hjem! I 1. Pet. 3, 7 formanes ektemenn til å leve med forstand sammen med sine hustruer. I Kristi sinn finnes denne forstand. Der er det visdom. Der lærer en å sette seg inn i den annens situasjon, en lærer å lette byrdene for sin ektefelle. Ingen har rett til å kreve underordnelse. I et rett kristelig ekteskap utfyller og respekterer man hverandre, og er takknemlig for hverandre.

De beste misjonærer vi kan ha, er slike som alltid kommer med fred. Luk. 10, 5-6. «Og er det et fredens barn der, da skal eders fred hvile over ham.» Det er noe annet enn å komme med sladder og baktalelse, som etterlater mer forvirring enn det var fra før.

Nå må vi alle strebe etter det som tjener til fred og til innbyrdes oppbyggelse. Rom. 14, 19. En føler kanskje at det ikke er som det bør være i hjemmet, f.eks. med barna. Ja, hvor mye har vi strebet etter fred og innbyrdes oppbyggelse i hjemmet? Husvalelsens tider fra Herren kommer der milde og gode ord kommer inn. Da lærer vi å snakke sammen, gjøre ting sammen, ta hensyn til hverandre osv. Det blir fred og innbyrdes oppbyggelse over hele linjen! Skarpe kommentarer, spisse ord og spydigheter er som små rever som ødelegger vingården.

Paulus skriver i Fil. 2 om Kristi sinn, og da kommer han i hu Timoteus og gir ham det vitnesbyrd at han ikke søkte sitt eget. Det følger alltid ufred med å søke sitt eget. En tror kanskje at åpenbaring fra Gud er dypsindige ting og vanskelig å forklare. Men sann åpenbaring er åpenbaring om det liv Jesus levde, det liv som gjør det liflig og godt. Mang en ektemann kunne trenge en åpenbaring om hvordan de kan lette byrdene for hustruen. Det er bare forfengelighet å interessere seg for menneskers nød i fjerne land, dersom en ikke engang bærer byrdene i sitt eget hjem.

Den guddommelige kjærlighet er som en flod av fred. Gud være takk for alle de brødre og søstre som er slike vannførende elver, som tilsammen danner en mektig flod. «Gi, så skal eder gis!» Luk. 6, 38. Et overfylt mål av dette liv gis oss når vi gir vårt selvliv i døden. Da forsvinner all tørrhet fra våre liv, både i hjem og menighet.

Da vi ga oss helt til Gud, hadde vi bare en begrenset forståelse av hva denne overgivelse egentlig innebar. Men hele tiden gjelder det å stå fast i dette standpunkt: Jeg har gitt meg helt. Da har vi gitt alt og fortsetter å gi alt. Og resultatet blir at himmelens sluser åpnes. Mal. 3, 10. Ja, når vi kaster vårt «gull» i støvet, så blir den Allmektige vårt gull. Job 22, 24 flg. Det kan kanskje menneskelig talt se ut som om vi taper. Vi gir oss, vi ydmyker oss, vi tier osv. Men vi blir rike i Gud og opplever at «Herrens herlighet fyller huset» (2. Krøn. 7, 1) både i hjem og menighet.

«Måtte ikke Messias lide dette og så gå inn til sin herlighet?» Luk. 24, 26. Da de to Emmaus-vandrere forstod dette, brente deres hjerter. - «Hvem tenkte i hans tid ....» står det i Es. 53, 8. Nei, hvem tenkte at han som ingen skikkelse hadde og var som et får som tier når de klipper det, - hvem tenkte at han var herlighetens Herre? Det er sørgelig når man først i ettertid må konstatere at anledningene, som gikk så hurtig forbi, var gyldne anledninger til å gå inn til Herrens herlighet, men de ble ikke benyttet. Paulus hadde ikke grepet alt, men han var grepet av det han enda ikke hadde grepet. Fil. 3, 12. Skal vi kunne gripe mer, må vi selv først være grepet, slik som Paulus og Emmaus-vandrerne var det.

Salvet tjeneste

All tjeneste i menigheten må være salvet og rik på glede. Er vårt indre liv salvet, blir også våre ord fulle av nåde og sannhet og drevet av sann omsorg. Aron bar navnene på Israels barn i doms-brystduken på sitt hjerte. Slik må vi også bære dem vi ønsker å tjene, i vårt hjerte. Da får vi selv lys og veiledning om hvordan vi skal tjene rett og hjelpe rett, ja, selv den mest forkomne blir vi i stand til å hjelpe fram på rettferds stier. «Og I har salvelse av den Hellige og vet alt.» 1. Joh. 2, 20. Bli i ham, formanes vi til.

Apostlene forkynte et liv. 1. Joh. 1, 1 flg. De ble forenet med Kristus i det samme liv. Det er med vårt liv at også vi skal forkynne dette. Det er et velsignet og salvet liv. «Kristus iblant eder, håpet om herlighet.» Kol. 1, 27. Hele broderflokken skal være salvet, og denne salvelse skal være med oss, i liv og tjeneste, inntil dagenes ende. Og når vi nyter godt av hverandres tjeneste, kan vi synge som i H.V. nr. 395: «O så godt. Såre godt!»

Salvelsen lærer oss alt. 1. Joh. 2, 27. Derfor la oss bli i den. Mange står i sin egen ånd og forkynner Herrens befalinger. Ja, en kan til og med tale i tunger og tyde i sin egen ånd, og fremføre tørr tale fra en menneskeånd som ikke står i forbindelse med himmelens Gud. Må ikke vennene på våre hjemsteder sitte og lide under slik ånds-forlatthet.

Vi kan ofte stå spørrende: Hva skal jeg gjøre nå? Skal jeg være streng? Skal jeg være mild? - La oss være i salvelsen! Så vil den fortelle oss når vi skal tie og når vi skal handle. Om Jesus står det at Gud vekket hans øre hver morgen. Der salvelse og sann omsorg preger tjenesten i menigheten, ja, der er det vidunderlig å være. Der er man alltid rede, natt og dag, for å redde og velsigne menneskesjeler.

Vi formanes i Ef. 5, 15 flg. til å vandre varlig, i visdom, til å kjøpe den beleilige tid. Dagen i dag kommer aldri igjen. I dag kan vi åpenbare Kristi liv, slik at våre barn og de som kommer etter oss, merker at vi er drevet av Kristi kjærlighet. La oss f.eks. prøve oss selv i lyset av v. 29: «... men han før og varmer det, likesom Kristus gjør med menigheten.» Da vil vi nok få se vår nød og få noe å arbeide med. «Jeg skriver til eder, I fedre, fordi I kjenner ham som er fra begynnelsen.» 1. Joh. 2, 13 flg. Det er velsignet i et hjem, der far og mor kjenner ham som er full av godhet og kjærlighet. Om ham står det i Sak. 8, 15 at han har satt seg fore å gjøre vel! Frykt ikke! står det i samme forbindelse. Hvor velsignet det er i et hjem der man har det slik. Der viker frykten, og barna får kjenne Guds fred.

Tro er full visshet. Slik tro kan både kjennes og smakes i ens omgivelse. La oss leve i den fulle visshet om at alt det velsignede som er blitt forkynt under sommerens stevne på Brunstad, skal åpenbares i våre liv. Vi trenger formaningen i Kol. 3 om å la vår hu stå til det som er der oppe. Da får vi nåde til å forbli i den første kjærlighet. Hvis ikke, så blir oppbyggelsen på møter og stevner for oss som når en kaster en sten opp i luften og opplever at den, ifølge tyngdeloven, like fort faller til jorden igjen.

«Så er det da ingen fordømmelse for dem som er i Kristus Jesus.» Rom. 8, 1. Det er stor nåde å få lov til å dømme seg selv i lyset av Guds ord. I lyset er det dom, men ingen fordømmelse. Den som tjener Guds lov med sitt sinn (Rom. 7, 25), kan frimodig løfte sitt hode. Ingen kan gjøre det bedre enn å tjene Guds lov med sitt sinn. Men vi må være åpne for mer lys, alltid hige etter å gå fra lys til lys og være tro i å døde legemets gjerninger ved Ånden. «Gjør deg løs fra båndene om din hals.» Es. 52, 2. Bevisst synd må avlegges, men det kan være mange bånd på det ubevisste plan som hindrer en og som en må løses fra. La oss utvide hjertet, så får vi et større område, større frihet, mer bevegelighet. Det er Guds barns herlighets frihet.

Så er også dette stevnet forbi. Hva det skal bære som frukt i den enkeltes liv, ja, det beror på den enkeltes troskap. Sikkert er det at dersom vi forblir i det som salvelsen har lært oss på dette velsignede stevne, så skal vi «ikke blir til skamme for ham ved hans komme!» 1. Joh. 2, 28.