Vår ferd i Guds hus

Vår ferd i Guds hus

«Men om jeg venter med å komme, at du da kan vite hvorledes en bør ferdes i Guds hus, som er den levende Guds menighet, sannhetens støtte og grunnvoll.» 1. Tim. 3, 15.

Som tjener i menigheten bør man gi nøye akt på seg selv og på hele den hjord som den Hellige Ånd satte oss til tilsynsmann i. Ap.gj. 20, 28. Menigheten er vunnet ved Kristi dyre blod. Derfor skal ingen leve for seg selv. Det er Kristus som er menighetens hode. - All ledelse kommer fra ham. Offerånden skal gjennomsyre alt vårt arbeid. Ingen har rett til å tukte med sin kunnskap, fordi man har sett seg lei på skrøpeligheter ved de andre. Slik tjeneste hjelper ikke de andre fram til Ånden, vannet og blodet.

Vi skal vandre verdig for vårt kall med all ydmykhet og saktmodighet, med langmodighet, så vi tåler hverandre i kjærlighet. Vi må gi akt på at vi er ikledd Jesu Kristi tjenerdrakt i all vår gjøren og laden. All lettferdig tale må være bannlyst fra våre møter. De yngre skal underordne seg de eldre og ha respekt for menighetstjenerne, slik at frykts ånd kommer til syne og den enkelte ikke går utenfor sitt mål av tro. Vi skal tjene hverandre som gode husholdere over Guds mangehånde nåde. Vår tale og tjeneste skal være ut fra den kraft Gud gir, for at Gud må æres i alle ting.

Tilsynsmannen er husholder over Guds mangehånde nåde. Her har han et stort forråd å ta av. Den tro og kloke husholder forstår hva menigheten trenger og gir mat i rette tid. Da blir det halte helbredet, og den enkelte får styrke til å tjene de andre som lemmer på Kristi legeme. «Og Herren sa: Hvem er da den tro og kloke husholder, som hans husbond vil sette over sine tjenestefolk for å gi dem deres mat i rette tid? Salig er den tjener som hans husbond finner å gjøre så når han kommer. Sannelig sier jeg eder: Han skal sette ham over alt det han eier. Men dersom denne tjener sier i sitt hjerte: Min Herre dryger med å komme, og så gir seg til å slå drengene og pikene og å ete og drikke og fylle seg, da skal denne tjeners herre komme en dag han ikke venter, og en time han ikke vet, og hugge ham sønder og gi ham lodd og del med de utro.» Luk. 12, 42-46.

Dette med å vokte hjorden, misforstår noen. Det kan være mange ting en ser som ikke er fullkomment. Dette går man trett av og begynner å slå drengene og pikene. Tilbøyeligheten til å herske kommer fram ved menighetstjeneren. Da er Satan til stede i en lysets engels skikkelse midt i menigheten. Her må vi ha frykt over oss, så vi kan ferdes i renhet og godhet i menigheten, som er den levende Guds menighet, sannhetens støtte og grunnvoll. Det er alltid lettere å rive ned enn å bygge, og det onde som ennå er i oss, frister oss til å gripe til det letteste.

Derimot, når alt fungerer etter Åndens lover og den enkelte har frykt over seg, da blir Guds mangfoldige visdom åpenbart for makter og myndigheter i himmelen. De får se at menigheten, sannheten tro i kjærligheten, vokser legemets vekst opp til ham som er hodet, Kristus. Dette blir dem til et veldig vitnesbyrd om Guds høyhet og majestet, hans veldige nåde og godhet, slik at Gud æres i alle ting.

Dette gir makt også over ondskapens åndehær i himmelrommet, da de ser at vi knyttes mer og mer sammen med hodet, Kristus, som har beseiret dem alle.