Stevnereferat: Sommer 1996

Sommerstevnet

Løftet om livet

«Løftet om livet». Dette kan meget passende stå som overskrift over vårt sommerstevne på Brunstad i år. Stevnet samlet også i år flere tusen venner fra mange land og verdensdeler. Her bringer vi et utdrag fra møtene:

Paulus uttrykker i 2. Tim. 1,1 hva hans aposteltjeneste bestod i, nemlig: «å kunngjøre løftet om livet i Kristus Jesus.» Jesus tilintetgjorde døden og førte liv og uforgjengelighet fram for lyset ved evangeliet. V. 10. Det betyr at vi ikke behøver å leve i synd på noe område. Ved våre legemer kan livet komme fram. Frigjort fra synden kan vi stå i rettferdighetens tjeneste og i sannhet tjene den levende Gud.

Vi ser av 2. Kor. 6, 2 flg. at det å være en Guds tjener betyr at livet blir åpenbart, et liv som en kan ta og føle på i alle slags situasjoner, i trengsler og nød, i ære og vanære, i medgang og motgang. Det er ikke ved nådegaver en kan vise seg som tjener, men ved at livet åpenbares. Der Ordet blir åpenbart i kjød, blir det livsens brød å ete og livsens vann å drikke for omgivelsene. Joh. 6, 35 og 4, 14. Da blir visdommens ånd i oss en kilde som veller fram til evig liv. Der lærer man å bruke Åndens sverd som kløver og skiller og dømmer hjertets tanker og råd. Det gir legedom, en strøm av salvelse, livgivende ord. «Bokstavens sverd» kan ligne på dette Åndens sverd, og har man kunnskap, kan man nok svinge et slikt sverd. Men det dreper og har ikke livet i seg. Tuktemestere kan nok tukte, men deres tjeneste bringer ikke liv. Sverdet har kanskje virket hva det ytre angår, slik at andre har fått tillit til en, men innvendig er man som en kalket grav. Det er ikke tillatt i menigheten å føre sverdet på denne måten. Med en slik tjeneste får man ikke nåde til å få fram evangeliet, det som bringer menneskene håp og legedom.

Det er jo Kristi dyder vi er kalt til å forkynne. 1. Pet. 2, 9. Det vil først og fremst si at vi åpenbarer dem i vårt liv. Det er meningsløst å mene om seg selv at en er full av disse dyder dersom dydene ikke kommer fram i ens liv.

«Nå er frelsens dag!» 2. Kor. 6, 2. Altså i dette øyeblikk. Ingen behøver gå og vente på frelsens dag i sitt liv. Alle de forhold og situasjoner som Paulus nevner i dette kapitlet, var frelsens dag for ham. Ikke bare strengt arbeid, nattevåk og trengsler, men også ære, godt rykte osv. Frelsens dag må det være for oss om vi blir møtt med menneskers ondskap og spott og likeså om vi får ære og ros. De krefter i menneskenaturen som i det ene øyeblikk trekker nedover i motløshet og fortvilelse og i det neste øyeblikk oppover mot selvtilfredshet og selvgodhet, kan bringes i døden, slik at vi i alt viser oss som Guds tjenere.

Herren renser seg et eiendomsfolk, nidkjært til gode gjerninger. Da blir man ivrig for det som er godt. Det passer ikke for dovne folk. I Rom. 5, 17 står det om å leve og herske ved Jesus Kristus. Det blir herlig i et hjem og i en menighet der man hersker over synden. Da kommer livet fram. Død for synden, men levende for Gud. Rom. 6, 11. Da skapes det trivsel omkring en, trivsel for barn og unge.

«Intet profetord i Skriften er gitt til egen tydning.» 2. Pet. 1, 20. Det ligger nær til å ville tyde, tolke, utlegge og forklare. Og så glemmer man å gi akt på det profetiske ord for sin egen del. Dersom en først og fremst er grepet av en lære og ikke av livet, da blir en ført vill. Enkelte kan synes at våre møter er en endeløs rekke med repetisjon av formaninger. Slike er ikke grepet av livet. For er vi det, da er vi takknemlige for alle de formaninger og påskynnelser vi kan få.

Bærer vi i sannhet Jesu død med oss i legemet (2. Kor. 4, 10), blir det en utstråling av liv, et «Kom!», en duft, en herlig smak. Herren bor hos den som er sønderknust og nedbøyd i ånden. Es. 57, 15. Tenk for en utstråling det da nødvendigvis må bli når dette er sant i våre liv!

Profetisk tale

Kjærligheten er den «ennu bedre vei» til de åndelige gaver. Blant dem er profetisk tale av største betydning. Da taler man til oppbyggelse, formaning og trøst. 1. Kor. 14, 1-3. Når vi arbeider med Ordet, er det Sønnen som arbeider med oss. Hebr. 1, 1. Det vi taler, bør være resultatet av Sønnens arbeid med oss og ikke et resultat av hva våre naturlige øyne ser og ører hører. Derfor gjelder det å ha sitt sinn i det himmelske. Da finner vi trøst i Kristus, kjærlighetens husvalelse og Åndens samfunn. «Det som vi også taler om ... med ord som Ånden lærer.» 1. Kor. 2, 12 flg. Kun de som renser seg selv, likesom Han er ren, får nåde til å tale slike ord. Slike tjener med det Sønnen virker i deres indre, og akter de andre høyere enn seg selv. Kristi kjærlighet tvinger dem, og de kjenner ingen etter kjødet og dømmer ikke etter det de ser eller hører. 2. Kor. 5, 14-17. Deres ord blir drevet fram av omsorg.

La oss være forankret i Guds kjærlighet til menneskene, så vi kan gi dem livets ord, det ord som kan frigjøre dem. Våre ord blir da både til oppbyggelse, formaning og trøst. Da taler vi ikke for å rette på noe her og rette på noe der. Nei, da søker vi hjelp ved nådens trone for vår egen del og mottar der liflige ord som vi kan meddele menneskene. I vers 17 leser vi om en ny skapning og at alt er blitt nytt. Dette kan en jo trøste seg med for sin egen del, men det gjelder også at vi har dette syn for vår bror!

«... idet I holder fram livets ord.» Fil. 2, 16. Det kan bare slike som også åpenbarer livets ord i det praktiske liv. Det er viktig for far og mor å åpenbare livets ord for barna. Livets ord er den sterkeste tale.

Jesus er veien, sannheten og livet. Vi må gå veien og elske sannheten dersom vi vil komme til livet. Når vi er i de forskjellige forhold, må våre tanker ikke bare kretse om forholdet, men vi må ha frelse for øye, slik at Ånden kan levendegjøre Ordet for oss.

Herren vil se til den som er «forferdet over hans ord.» Es. 66, 2. Vi er så vant til både å lese, høre og tale om Guds ord. Men har vi våknet for de uendelige dybder og dimensjoner som er i Ordet? Ordet er lys, bare lys, og vil omskape oss til å bli lysets barn.

I Rom. 8, 29 flg. ser vi hvilke planer Gud har med oss. Forut bestemt til å bli likedannet med hans Sønns bilde. Kalt, rettferdiggjort og herliggjort! Dette profetiske syn må også vi ha om hverandre. Da er vi for hverandre, likesom Gud er for oss (v. 31). Og da kan vi oppbygge hverandre.

Jesus har løskjøpt oss fra vår dårlige ferd, som var arvet fra fedrene. 1. Pet. 1, 18. Derfor må vi ha et profetisk syn for hverandre. Den og den er slik, vedkommende ligner på sin far ... osv. Det er ikke noe profetisk i dette. Herren er mektig til å gjøre noe nytt i ham eller henne. Les vers 22: Uskrømtet broderkjærlighet! Inderlig av hjertet! Her sprudler livet fram. Her får man rene og profetiske tanker og kan tjene med rene og profetiske ord. Her blir vi ikke trette av hverandre. Man kan ikke komme noen til hjelp som man er gått trett av. Dersom vi ikke renser oss i lydighet mot sannheten, så vil alskens uro i sjelslivet gjøre at vi ikke har øye for de planer Gud har med den enkelte. I åndens fattigdom blir det gitt oss profetiske ord til oppbyggelse.

«Ved renhet, ved skjønnsomhet ...» 2. Kor. 6, 6. Skjønnsomhet må til i våre hjem, overfor våre barn og de unge. Enkelte kan framholde lover og bud og også misbruke brødres uttalelser ved f. eks. å si: «... brødrene har sagt ...» Ved å tjene slik, kan en drive barn og ungdom til bitterhet i stedet for å føre dem til Kristus og den frihet han har kalt oss til. Og når en selv glemmer renselsen fra sine fordums synder, blir en ofte både hard og ufølsom overfor sine egne og andres barn og ungdom og kommer inn i fordømmelsens tjeneste i stedet for rettferdighetens tjeneste. En begynner å tjene med bokstaven som slår i hjel i stedet for å være tjener for den nye pakt, for den Ånd som gjør levende.

«Tyven kommer bare for å stjele og myrde og ødelegge, jeg er kommet for at de skal ha liv og ha overflod.» Joh. 10, 10. Tidsåndens virksomhet er å stjele, myrde og ødelegge. Bokstavens sverd og lovisk tjeneste virker også ødeleggende. Jesus var salvet til å forkynne et godt budskap, og livssalige ord utgikk av hans munn. Det var troskapen i hans persekarkamp som frembragte dette. Og Peter kunne være vitne om Kristi lidelser (1. Pet. 5, 1), altså ikke bare om at han gikk omkring og gjorde vel osv., men vitne om det indre liv som frembragte slike velsignelsens strømmer.

«For lysets frukt viser seg i all godhet og rettferdighet og sannhet.» Ef. 5, 9. Da omtaler man også hverandre i all godhet, rettferdighet og sannhet. De fattige i ånden kjenner på det de ikke er i besittelse av og elsker tukten. I den første kjærlighet er det lett å erkjenne sannheten om seg selv. Slike kan bindes sammen med fullkommenhetens bånd.

Seier over tidsånden

Når man lar seg drage til «de stumme avguder», jordiske ting og verdier, da har man ikke et klart åndelig syn. 1. Kor. 12, 2-3. Bak all dårlighet som tenkes kan, står «ondskapens åndehær i himmelrummet». Ef. 6, 12. Eller som det står i kap. 2, 1-2: «høvdingen over luftens makter». - Mot disse åndsmakter har vi kamp, og de skal aldri få råde verken i eller over menigheten. I Kol. 2, 15 leser vi at de er stilt åpenlyst til skue, idet Jesus beseiret dem på korset.

Derfor er ordet om korset en veldig kraft. Vi får kraft til å gå rett imot tidsånden. Makter og myndigheter blir beseiret og stilt åpenlyst til skue. F. eks. har den store skare av glade mødre iblant oss, som har valgt å være tro i å ta imot de barna Gud vil gi dem, beseiret tidens ånd. De er heltinner, som ikke dikteres av de djevelske makter som behersker eller påvirker kvinner flest.

Et av de områder der disse åndsmakter utøver stor innflytelse, er bl.a. alt som har med skiftende moter og klær å gjøre. Her har vi anledning til å beseire tidsånden, beseire de krefter som har makt over menneskene og bestemmer deres handlemåte. Dette betyr ikke at vi legger oss under loviske forordninger og setter rammer for hvorledes f.eks. kvinnene skal kle seg i ulike sammenheng. Det dreier seg om å beseire tidens ånd og ikke om å «reversere tiden».

«Av barns og diebarns munn har du grunnfestet en makt ...» Sal. 8, 3. Ja, her ligger en veldig makt. Hva skal ondskapens åndehær gjøre overfor glade barn og glade mødre? Vi er pilgrimer i denne verden, utskilt og helliget. Korsets vei er kongsveien inn i Guds rike. Denne verden og tingene i verden taper sin interesse og har ingen makt. Og alle som går rett imot strømmen i tiden, er med på å stille de onde makter åpenlyst til skue.

Gudslivet skal stråle fram fra oss. Og for at det skal skje, må det først stråle inni oss: Livet, det er å være god! Livet, det er å være barmhjertig! «Se, jeg kommer for å gjøre din vilje.» Hebr. 10, 9. Dette var Jesu enkle «program» da han trådte inn i verden. Det må også være hele vårt «program» resten av våre dager.

Elske først

«Den som sier at han blir i ham, han er og skyldig til å vandre således som han vandret.» 1. Joh. 2, 6. Og hvorledes vandret han? Jo, han elsket først. «Vi elsker fordi han elsket oss først.» 4, 19. Denne kjærlighet, den som elsker først, er det altså vi må få i eie. I denne kjærlighet er det ingen krav. Elske først! Være den første til å ydmyke seg! Den første til å hengi sin egenvilje i døden! Her er det full anledning til å «konkurrere» om å være førstemann.

Vi ser bl.a. av Matt. 20, 28 hvorledes Jesus vandret. «... for selv å tjene og gi sitt liv til en løsepenge for mange.» Dette er noe annet enn å «synge ut» og «sette tingene på plass». Ja, vi er skyldige til å vandre som Jesus vandret. Paulus hadde riktig fått smaken på dette. «La deg ikke overvinne av det onde, men overvinn det onde med det gode!» formaner han til. Velsign! Vær den første til å gjøre det! «Vi velsigner ... vi tåler det ... vi formaner.» 1. Kor. 4, 12-13.

Herrens øyne er over de rettferdige og hans ører vendt til deres bønn. Hvordan er det med våre øyne og våre ører? Kritiske øyne er skarpe øyne. Og våre øyne kan så lett overse, se forbi, være interesseløse der hvor Gud viser den største oppmerksomhet. - Jesus led tålmodig korset for den glede som ventet ham. Hebr. 12, 1-3. Den glede han så fram til, var ingen selvisk glede. Gleden over å få brødre og medarvinger, gleden over å få se hele skapningen forløst, drev ham fremover. Han hadde interesse for sine brødre og sine medmennesker, ja, for hele skapningen.

Hva vi enn ønsker å formane til, minne om, gjøre oppmerksom på, f.eks. på våre møter, må vi alltid gjøre det i den evangeliske ånd, frembringe det som løfte om livet, det glade budskap.

Visdommen vandrer midt på rettens stier. Ordspr. 8, 20. Det gjelder derfor alltid å ha blikket festet på veien og målet. Ellers driver vi bort derfra når lidelsen kommer. Hebr. 2, 1. Israels ferd og skjebne i ørkenen viser oss hvordan det går når en mister veien og målet av syne. «Bli heller ikke avgudsdyrkere, likesom noen av dem ...» 1. Kor. 10, 7. En kan gjøre avguder av alt, både rikdom og fattigdom, både nytelse og lidelse. En kan gjøre seg stor på sin lidelse, sin oppofrelse osv., og dermed fjerner en seg fra sine brødre, dem som man skulle smelte sammen med i et inderlig samfunn.

«Etter sin vilje har han født oss ved sannhets ord.» Jak. 1, 18. Det er stor forskjell på å si en sannhet og å ha sannhets ord. Det er ikke sikkert noe fødes fram når en har noe sant å si. Men når sannhets ord blir kjød i oss, da kan liv fødes fram ved vår tjeneste.

Gud ga engelen for menigheten i Filadelfia en åpen dør. Når Gud gir oss en åpen dør, så må det også komme fram i vår tjeneste. Det blir en åpen dør for den fangne, løslatelse for den bundne. Når vår menneskelige kraft blir brutt, kommer det håp og tro fram i vår tjeneste.

Hans underfulle lys

«Akt det for bare glede ...» Jak. 1, 2. Det er jo ikke fristelsen som er gleden, men det fristelser og prøvelser fører fram til, nemlig tålmodighet. Og tålmodigheten fører til fullkommen gjerning. Fullkomne og hele og ikke mangle noe. Det betyr at vi har den nødvendige visdom til å være Gud velbehagelige i det forhold vi til enhver tid står i. Ved det underfulle lys (1. Pet. 2, 9) som er i livets Ånds lover, kommer visdom og innsikt. Kjenner vi at vi mangler visdom i livets forhold, da gjelder det kun å forbli i salvelsen. Den skal lære oss alt.

Når Guds kjærlighet er utøst i våre hjerter ved den Hellige Ånd, får vi lyst til å gjøre godt, lyst til å være barmhjertig osv. Men når vi skal iverksette Guds vilje, trenger vi all åndelig visdom og forstand, slik at alt blir til Guds velbehag. Og når Herren kommer på hin dag, da kan han vise seg herlig i sine hellige og underfull i alle de troende. 2. Tess. 1, 10 flg. All denne herlighet som skal komme til syne i de hellige, er kommet ved lydighet mot livets Ord. Ved lydighet f.eks. mot formaningen «vær ikke bekymret for noe» splittes alt fortvilelsens mørke ved Guds underfulle lys. Ved lydighet mot «takk for alt!» får man det inderlig godt. Da opplever man sannheten av Salme 23, 6: «Bare godt og miskunnhet skal etterjage meg alle mitt livs dager.» Bare godt! Tenk å komme til tro på dette ord og til troens lydighet!

Jesus henviste til Guds ord, og dermed måtte Satans makter vike. Når Ordet åpenbares i oss og ved oss, kommer visdoms saktmodighet fram, og omgivelsene vil få se rettferds salige frukt. Under alt må vi ha den inderlige trang å forherlige Jesus. Dette må vi huske på i all vår tjeneste, at hans herlighet må åpenbares.

Hebr. 10, 32-39. Her står bl.a. formaningen om ikke å kaste bort vår frimodighet som har stor lønn. Frimodighet i troen må til, frimodighet i troens strid. I vers 19 leser vi om frimodigheten til å gå inn i helligdommen. Frimodighet må til når Ånden belyser vårt selvliv. Først gjelder det å gjøre Guds vilje (v. 36), dernest være tålmodig inntil vi oppnår løftet. Når vi tror og lyder, vil Ånden vise oss det ufullkomne som klebet ved det vi gjorde. Og så må vi være tålmodige under helliggjørelsesprossessen. Derfor må vi ikke trekke oss tilbake når vi finner «vårt elendige menneske» (Rom. 7, 24) idet vi gjør Guds vilje, men være såre frimodig i troen.

Det er jo svært aktuelt med vårt forhold til andre. Derfor lyder formaningen: «Jag etter fred med alle og etter helliggjørelse.» Hebr. 12, 14. For viker vi tilbake fra dette i alle disse forhold, så vil konsekvensen bli slik vi leser i neste vers, at en bitter rot vokser opp og volder mén. Det har vi sett mange eksempler på.

Det blir en herlig virkning av trengslene når vi har det usynlige for øye. En evig fylde av herlighet i overmål på overmål. 2. Kor. 4, 16-18. Da blir det sann tilbedelse i hjertets tempel.

Et stevnereferat er jo kun et kort sammendrag av det som er talt under stevnet. Men dersom du slår opp de forskjellige Bibel-henvisninger og stanser ved dem og grunner på det du leser, vil nok den Hellige Ånd utlegge, belyse og opplyse langt utover selve referatet.