Stevnereferat: Påske 1996, forts.

Påskestevnet

Ja, vi elsker

«Ja, vi elsker dette landet» heter det i den norske nasjonalsangen. Og vi må også kunne si: «Ja, vi elsker Kristi lære.» Vårt kall er å være en pryd for denne lære. Tit. 2,10. Og vi skal både stadfeste og forsvare evangeliet. Det er lett å kritisere brødres avgjørelser og arbeide. Selv har man kanskje bare «surfet på menighetens velsignelser» og ikke vært med på å kjempe og lide fram noe som helst. I Dom. 3, 2 leser vi: «For at de kommende slekter i Israel skulle få kjennskap til krig og bli opplært deri, alle de som ikke før hadde vært med.» La oss stå samlet i én ånd i den kamp det er å nedkjempe og avsløre løgn og bedrag. Og la oss være med å skape trivsel omkring oss. F. eks. i arbeidet med barn og ungdom. Turer og utflukter f.eks. er på ingen måte i noe motsetningsforhold til åndelig liv og innhold. Bort med alle dumheter, der man ikke forstår det åndelige livs virkelige, sunne og sanne innhold.

Loviskhet kontra sann hjelp

Paulus forteller i sin forsvarstale (Ap. gj. 22) om sin tidligere iver for jødedommen og om sin omvendelse. «Saul! Saul! hvorfor forfølger du meg?» hørte han Jesus si til ham. Han var i nidkjærhet en forfølger av menigheten, i rettferdighet etter loven ulastelig. Fil. 3, 3-6. Den loviske ulasteligheten ga ham altså utgangspunkt for å forfølge Guds evangelium. Slike som setter sin lit til sin loviske prektighet, forfølger også i dag dem som lever det skjulte liv med Gud og som ikke setter sin ære i ulasteligheten etter loven. Loven kunne ikke få bukt med begjæret. Jesus kom med et helt annet liv, et indre liv, sannhet i hjertets innerste.

«Jeg vil vise ham hvor meget han skal lide for mitt navns skyld.» Ap. gj. 9, 15-16. Her ligger forskjellen mellom lov og evangelium. Det som her lå Jesus på hjertet, var nok ikke i første rekke de ytre lidelser, bånd og fengsel. Nei, Jesus lærte lydighet av det han led. Vil vi få del i Kristi liv, må vi inn i Kristi lidelser. 1. Pet. 4, 1. Resultatet av disse lidelser i kjødet er at vi blir ferdige med synden. Her kommer vi til vandringen i Ånden, arbeidet på vår frelse. Dette er et liv som leves for Gud og ikke for brødre og søstre som kanskje «bukker og skraper» for en. Og da Paulus fikk syn for den herlighet man kommer til på denne veien, ble han så grepet at han aktet alt for tap for Kristi skyld. Fil. 3, 7-11.

La oss f.eks. tenke på barne- og ungdomsarbeidet. Det er lettere å sette opp lover og regler enn å hjelpe. Men på hvilken måte tror du at du får mest samfunn med Kristus i hans lidelser? Ved lover og regler eller ved å hjelpe?

Paulus var grepet av oppstandelseskraften. Det er den kraft som han fikk ved å gå lidelsens vei. En «enklere vei» er å sette opp lover, bud og regler. Men tjenesten, der en får nåde til å hjelpe, bringer oss inn i lidelsessamfunnet med Jesus. Da kommer en inn i det arbeidet som Paulus skriver om i 1. Kor. 15, 10: «Jeg har arbeidet ... dog ikke jeg, men Guds nåde som er med meg.» Her er man ikke avhengig av noe annet menneskes «nåde», men av Guds nåde.

Det blir et liv i tjeneste for hans åsyn.

Det fortelles om en bonde som hadde en stor stein i sin åker. Denne pløyde han alltid utenom, for det hadde både hans far og hans bestefar gjort. - Det kan ligge loviske tilbøyeligheter i en hel slekt, tilbøyeligheter som hele familier kan lide under. La oss få slike «steiner» vekk, så hele «åkeren» blir dyrkbar.

Vi kan lære mye av Peters møte med Kornelius. Ap. gj. 10. Det var nok adskillige loviske prinsipper hos Peter som måtte «slaktes» før han var villig til å sitte til bords med Kornelius. Gud hadde vist Peter at han ikke skulle kalle noe menneske vanhellig eller urent. Det åpnet vei for en velsignet romslighet i omgangen med menneskene. Fariseerisme er alltid beregnende. Gudsfrykt fører til umiddelbarhet og samfunn. Det står at Peter «samtalte med ham». Samtaler! Ikke bare taler!

En kan til og med bruke Guds ord til å opprette skillevegger og til å forfølge enheten i Kristi legeme. Ja, loviskhet kan utvikle seg til det rene «forfølgelsesvanvidd». Derimot er det å fornedre seg en herlig vei til å få broderskap.

«Den som har øre»

«Gi Herren ære og makt!» Salme 96, 7. Han ønsker ikke å ta denne makt! Nei, han ønsker at vi gir ham den, etter vårt hjertes frie råd. Ikke én synd kan få leve der hvor Herren får makt. Jesus ga Gud ære og makt i sitt liv. Han hadde en disippeltunge, for han hadde et disippeløre. Selv syndere og tollere lengtet etter å se og høre ham. Han var soloppgangen fra det høye.

Hva kommer det av når man feiler i dommen og kommer galt av sted? Man har ikke vendt sitt øre til Herren. Det er en veldig nåde å ha et øre til å høre. En som er sønderknust i sin ånd og har et lyttende øre, forstår hva Gud vil i livets forskjellige forhold.

Menigheten i Filadelfia hadde liten kraft, men tok vare på Herrens ord. Det var veldig herlig i denne menigheten. Ingen Jesabel rådet der, som i Tyatira. Det blir full harmoni i en menighet, hvor man gir Herren ære og makt. Der får Guds ord dømme hjertets tanker og råd. Man kan i sitt hjerte ha et indre syn på hva det betyr å være from. Man legger seg f.eks. til visse talemåter. Alt dette blir gjennomlyst av Guds ord. Så det gjelder å ha et hørende øre.

I Ef. 5, 14 lyder formaningen: Våkn opp! Og: Stå opp! Man kan nok våkne opp, men spørsmålet er om man også står opp. Står man ikke opp, kommer man ikke videre, tross vekkelse. Nei, da sovner man fort igjen. De som står opp, begynner straks å døde legemets gjerninger ved Ånden.

Det lå Paulus på hjerte hvorledes man skal ferdes i Guds hus. 1. Tim. 3, 14-15. En tenker kanskje at dette først og fremst gjelder når menigheten er samlet. Nei, Kristi legeme er Guds hus. Og vi kan ikke gå ut og inn av legemet. Alle våre tanker, ord og gjerninger, all vår vandel hjemme og borte, innbefattes her. Derfor må vi høre som disipler hører, både hjemme og borte. I all vår ferd må vi spinne på brudedrakten, som er de helliges rettferdige gjerninger.

De unge formanes til å være forbilder. Det er ikke storhet å ville være et forbilde. Det betyr at man er rask til å døde legemets gjerninger, rask til å ydmyke seg.

Jerusalems rettferdighet skal gå fram som en stråleglans, dets frelse som et brennende bluss. Slik glans og slikt bluss vil både kjennes og merkes. Ja, menigheten skal gjøres til en lovsang på jorden. Es. 62, 1-7.

Ovenstående er et referat fra forskjellige brødres taler på påskestevnet i år. Det var et usedvanlig rikt og alvorlig stevne. Og det anbefales å lese skriftstedene som nevnes her i referatet.

Vi hadde også den glede å ha vår høyt aktede bror, Aksel J. Smith til stede på et av møtene. Han formante til at vi måtte verdsette hverandre, verdsette hver bror og søster, verdsette foreldre, barn og søsken. Og selv ga han uttrykk for hvor verdifulle han så alle vennene, hvor rik på herlighet arven blant de hellige er. Han talte om de himmelske boliger, der enhver hellig hører hjemme, om det overvettes herlige som Gud har beredt for dem som elsker ham. - Ja, Gud være takk for br. Aksel J. Smiths tjeneste blant oss i alle disse år. I sang nr. 414 i H.V. står det til slutt: «Ja, vi kan følge deres ferd. Snart kommer overhyrden i sin glans, Da får de ærens krans.»