Stevnereferat: Påske 1996

Påskestevnet

Omvendelse

«... at i hans navn skal omvendelse og syndenes forlatelse forkynnes ...» Luk. 24, 47. - Dette ble gjort tindrende klart ved forkynnelsen under årets påskestevne på Brunstad. Nemlig at en radikal omvendelse, anger og botferdighet er en absolutt forutsetning for syndenes forlatelse. Det ble holdt et oppgjør med den falske forståelse og falske forkynnelse der nåden løsrives fra sannheten og syndenes forlatelse nærmest blir omgjort til «syndenes tillatelse». Gud velsignet Israel på mange måter under deres vandring i ørkenen, men likevel hadde han ikke behag i de fleste av dem, ja, han harmedes på dem, og de fikk ikke komme inn til hans hvile.

Det er totalt svikt i ens sinnelag dersom en mener det skal gå bra om man fortsetter å leve i synd, skjult eller åpenbar, som f.eks. misunnelse, avind, baktalelse eller til og med utukt. Foreligger det en sann omvendelse, er det frelse for den største synder og den dypest falne, men ordner man ikke opp i livet sitt og vender seg bort fra sin synd, så hører man hjemme blant den ormeyngel som Johannes refser, disse som søker å berge seg ut av det når det ikke er annen mulighet, men som ønsker å bli ved i sine synder. «Bær derfor frukter som er omvendelsen verdige!» formaner Johannes. Luk. 3, 7-8. Det nytter ikke å påberope seg å være i menigheten, gå på «de rette» møter, ha «den rette» lære, ja, kanskje til og med driste seg til å lære andre, når en ikke vil avstå fra sin synd. Slike spotter Gud. Og da heter det: «Støt da den onde ut fra eder!» 1. Kor. 5, 13.

Det må en grundig omvendelse til, også fra det å ville være noe i menneskers øyne. Og fra all misnøye og kritikk. Noen står f.eks. og samtaler, ja, kanskje de samtaler om Kristi død og Kristi liv, og så kan det komme fram en undertone av misnøye med brødre og søstre, en smak av at en ikke er enig i alt. En er nidkjær på menneskelig vis og bygger ikke opp, ja, man undergraver også sin egen tillit og ødelegger den gjerning Gud hadde tiltenkt en.

Den nye pakt betyr renhet i hjertets innerste. «Rens eders sjeler i lydighet mot sannheten til uskrømtet broderkjærlighet.» 1. Pet. 1, 22. Man renser seg kanskje i et forhold man står i, men ikke inntil uskrømtet broderkjærlighet. Ja, da har man egentlig ikke renset seg. Man er kort og korrekt overfor sin bror, men ikke glad for å se ham eller ha samfunn med ham, det er ikke uskrømtet kjærlighet. En holder seg unna visse personer, men sympatiserer med andre. - Her må det omvendelse til. Ja, en stadig omvendelse blir det i et stadig større lys.

Johannes sier at Herren skal rense sin låve og samle hveten i sin lade, men agnene skal han brenne opp med uslukkelig ild. Luk. 3, 17. Hveten har tyngde. Lever man derimot et «agneliv», har man ingen tyngde. Da er en fornøyd når en selv er i sentrum. Sannheten setter enhver i frihet. Det er det samme hvor elendig en er eller har vært. Om vi bare elsker sannheten og lar oss frigjøre av den, så skal det lykkes til fulle.

Herren har satt en dag til dom over alt stolt og opphøyet, så det blir ydmyket. Es. 2, 12. Ingen kommer utenom Herrens dom. «Men dersom vi dømte oss selv, ble vi ikke dømt.» 1. Kor. 11, 31. Dersom vi fornedrer oss, blir dommen borttatt. Ap. gj. 8, 33. Det hviler en veldig dom over synden i kjødet, men når vi fornedrer oss, blir dommen tatt bort - i våre kjøds dager.

I Es. 4, 3-4 leser vi om doms ånd og renselses ånd. Ved dom og ved renselse skal vi gå dypere og dypere i frelsen. Det er jo i første omgang tale om å renses fra åpenbare synder, men så skal det foregå en rensning fra synden i kjødet. Her må vi følge Åndens virkninger. Hvis ikke, blir vi liggende etter. Det er mange tilbøyeligheter vi har arvet fra våre fedre, og disse tilbøyeligheter i slekten skal hengis i døden. «For det er nå tiden da dommen skal begynne med Guds hus.» 1. Pet. 4, 17. Ja, begynne med meg! Slik må enhver tenke for seg personlig. Og så får vi anledninger til å lide, ja, til å lide synden ut av legemet. Da må vi forbli som leret under pottemakerens bearbeidelse og ikke «hoppe av skiven» når prøvene kommer.

Når alt kommer på sin rette plass ved det tveeggede sverds hjelp, kommer lovsangen. Salme 149 både begynner og slutter med et Halleluja. Og det første Halleluja vi leser om i det nye testamente er det Halleluja som lyder når skjøgen faller. Åp. 19. Og først må skjøgen kastes ut av vårt eget liv. Ingen lefling med synd! Ingen beundring av «fornemt kjød» så vi gjør forskjell på folk! Ikke gå ut over sitt salvede område. En kan ikke bli mer enn en medarbeider.

I 2. Krøn. 16, 10 har vi et eksempel på en konge som ble vred på den profeten som satte lyset i staken. Så dåraktig kan man være når Guds Ord forkynnes i skarphet. Nei, la oss elske ilden. For hvordan enhvers verk er, det skal ilden prøve. «Når ilden møter ditt forheng, det lyder kun: Deg gjennom treng!» HV 336.

Frigjort fra synden

«Rettferdiggjort uforskylt av hans nåde ved forløsningen i Kristus Jesus.» Rom. 3, 24. «For av nåde er I frelst, ved tro, og det ikke av eder selv, det er Guds gave.» Ef. 2, 8. Ja, her er Jesu frelsesverk for oss. Av nåde. Guds gave. Men å ville ta imot denne gave uten å ville vende om fra sin dårlige ferd, det er å håne Jesus og hans forløsning.

Grunnvollen må legges. Men den skal ikke legges atter og atter, slik vi leser om i Hebr. 6, 1 flg. Nei, nå skal vi skride fram mot det fullkomne. Jesus har jo innvidd en vei tilbake til Faderen! Han er opphav til evig frelse for alle dem som lyder ham. «... så skal vi så meget mere bli frelst ved hans liv etter at vi er blitt forlikt.» Rom. 5, 9-10. Her ligger brudekallet. Det store spørsmål er: Opplever du den frelse det her er tale om? Frelsen ved hans liv! Denne frelse bør vi jo være så grepet av at vi kun søker det som er der oppe. «I er jo død, og eders liv er skjult med Kristus i Gud.» Ja, la oss ransake oss selv! Er dette sant for oss? «Når Kristus, vårt liv, åpenbares, da skal og I åpenbares med ham i herlighet.» Kol. 3, 1 flg. Ja, bare hvis Kristus er vårt liv! «Så død da ...!» v. 5. Skal vi bli frelst ved hans liv, da må vi gjøre nettopp dette, nemlig: «Så død da ...!» Da må vi arbeide på vår frelse med frykt og beven.

Det finns en falsk forkynnelse om at Gud i sin nåde ser oss gjennom Jesus som om vi aldri har syndet, og i ly av dette lever man et liv der man «synder på nåden». Nei, apostlene forkynte Kristus, idet de formante og lærte med all visdom for å fremstille hvert menneske fullkomment i Kristus. Kol. 1, 25-29. Dette arbeid er det som foregår i menigheten.

«Frigjort fra synden», leser vi i Rom. 6, 18 og 22. Ja, da er vårt sinn ikke enig med det man fristes til. Da er sinn og tanker i det himmelske, og vi har kraft til å seire. Denne frigjørelse fra synden er selvfølgelig en forutsetning for å kunne tjene i menigheten. Er vi ikke tro i det skjulte, så fører vi vanære over det verk Jesus har fullbragt for oss.

Det står skrevet at Jesus ble bønnhørt for sin gudsfrykt. Hebr. 5, 7. Så en kan ikke bare regne med at når en ber, ja, da får vi også. Nei, vi må være gudfryktige. Det nytter heller ikke med sterke skrik og tårer dersom vi ikke er gudfryktige.

Veien i Jesu fotspor er smal. Ja, så smal at det bare er plass for hans fotspor. Og fotsporene ser vi bl.a. tydelig i 1. Pet. 2, 21 flg. Han som ikke gjorde synd. I hvis munn det ikke ble funnet svik. Ja, la oss ikke bruke vår munn til å forsvare eller dekke over synd og selvliv. - Han som ikke skjelte igjen, ikke truet, men overlot det til Faderen. Disse fotspor fører til hvile. Her gjelder det å være tro, så ikke vårt liv i menighetssamlingen er annerledes enn det liv vi lever i hjem og på arbeidsplass.

Det er rosende omtale Efesus-engelen får når det sies om ham at han ikke kunne tåle de onde. Å tåle er en dyd, men det er en misforståelse å tro at en skal tåle de onde. «Hver morgen vil jeg tilintetgjøre alle ugudelige av landet», sier David i Salme 101. Det gjelder at forkynnelsen på våre hjemsteder er så klar og kraftig at de onde holder seg borte. Menigheten skal ikke være et sted hvor synderen kan skjule seg med sin synd.

Den gamle pakts profeter fikk skue i det fjerne den nye og levende vei som Jesus innvidde. Kristi Ånd i dem vitnet om Kristi lidelser og om herligheten deretter. Men veien var jo ikke banet enda, så de hadde nok bare en forståelse om dette «i en rund sum». Det er når det kommer til detaljene, til fristelsene, når en står overfor personer og forhold at det åpenbares om også vi bare har forståelse «i en rund sum» eller om vi er villige til å gå i fotsporene, i detaljene, i lidelsene.

Paulus vitner om denne troskap i detaljene når han sier: «Så finner jeg da den lov for meg, jeg som vil gjøre det gode ...» Rom. 7, 21. Det lønner seg å ransake seg selv og spørre seg selv: Vil jeg gjøre det gode? Altså når det kommer til detaljene. Vil jeg velsigne, f.eks.? Vil jeg velsigne nettopp den eller den bror og søster? Ja, vil jeg virkelig? Det er absolutt ikke noe overflødig spørsmål!

Når det ikke går helt harmonisk for seg mellom brødre, er årsaken ofte den at de dømmer hverandre, enten de forstår det selv eller ei. Ja, det kan ta tid før en blir så hørsom at Ånden får overbevist en om at det forholder seg slik, før en får se de offer som må til for å oppnå samfunn.

Legemets oppbyggelse

Når det gjelder Kristi legemes oppbyggelse, må vi ta til hjerte Ef. 2, 20-22, hvor det bl. a. står om å føyes sammen og bygges opp med de andre til en Guds bolig i Ånden. Om denne Guds bolig, menigheten, står det i 1. Tim. 3, 15 at den er sannhetens støtte og grunnvoll. Hver av oss skal vokse fram slik at vi med vårt liv og bekjennelse er sannhetens støtte og grunnvoll. Her trenger vi åpenbaring, så vi har mot og kraft til å stå fram og forsvare og stadfeste sannheten. Denne gjerning gir en mektig kraft og glede, ja, en får makt i åndeverdenen. Det spres en mengde løgn om menigheten. Her må vi være uredde og stride som menn. Vi kan lære av sauehjorden på fjellvidda. Der står de sterke ytterst til vern, og lammene er trygge i den indre sirkel. La oss stå løgnens ånd hårdt imot og heise flagget, korsets banner, til topps. «Ha intet å gjøre med mørkets ufruktbare gjerninger, men refs dem heller!» Ef. 5, 11.

Ja, vårt kall er høyt og hellig. Paulus taler om «en ren jomfru for Kristus», «den enfoldige troskap mot Kristus», «et tempel for den hellige Ånd». Og i Ef. 4, 16 står det: «av hvem hele legemet sammenføyes og sammenknyttes ved hvert bånd som han gir ...» Ja, hver av oss må leve i frykt for å bryte de bånd som han gir. For vi er knyttet sammen med mennesker som Gud vil vi skal bygges opp sammen med. «... og vokser sin vekst som legeme til sin oppbyggelse i kjærlighet, alt etter den virksomhet som er tilmålt hver del især.» Den tilmålte virksomhet får en forståelse for først når en er blitt fri fra sin æresyke! Det er Gud som setter i menigheten, en kan ikke selv utse seg noen virksomhet. Det er når legemet blir løst fra synden at en kan tjene rett.

På et legeme skal det ikke være noe lem som er for stort. Det er på ingen måte Gud velbehagelig når en er fremtredende på menneskelig vis, fremfusende og ligger frempå ved hver given anledning. Slike forstår ikke oppbyggelsen av legemet. Andre er forsakte og trekker seg tilbake. Disse forstår heller ikke legemets oppbyggelse. Men når enhver lar seg knuse, da knyttes det bånd, og det oppstår samfunn.

Noen har funnet på å benevne seg som «krokodillebrødre». Det er dårskap å holde på med slike «bajasstreker» midt i den levende Guds menighet. Kristi legemes lemmer består ikke av «krokodiller», og bygges heller ikke opp som slike.

Andre igjen benevner seg kanskje ikke med noe navn, men oppfører seg som svært viktige personer. De ønsker kanskje en invitasjon. Og kommer de et sted, begynner de å spørre og grave vedrørende venneflokken på stedet og gir seg av med problemer som de verken er satt til eller i stand til å løse. - Nei, enhver må forstå å «bygges opp sammen med de andre». Intet annet har livets rett. Vekkelsens ånd er ydmykhet, kjærlighet og godhet.

Menighetsengelen i Laodikea stod i ferd med å løsne fra Guds plan og gjerning med ham. Det er ikke lett å sammenknyttes med en som er rik, har overflod og som fattes intet. Det står ikke at denne mannen levde i grove synder, men han eide ikke sannhets erkjennelse. «Du vet ikke at du er ussel og ynkelig ...», blir det sagt til ham. Det var kanskje det eneste han ikke visste, for ut fra sin innbilte overflod kunne han nok øse ut av sin kunnskap. Men tenk, det vesentligste visste han ikke!

Herren har lyst til sannhet i hjertets innerste. Salme 51, 8. Og: «Offere for Gud er en sønderbrutt ånd». v. 19. Der hvor vi har erfart Guds tukt i vårt liv, der kommer visdommen. Den sønderbrutte går ikke forsakt omkring, nei, han blir sterk i Gud. Fra slikes hjerter utgår bønner og nødrop. Det kritiske øye blir borte. En får øye for menigheten, og skrømtet både i broderkjærligheten, ydmykheten og omsorgen kommer bort. Det blir sannhet i hjertets innerste.

I menigheten er det særlig disse to sannheter som kommer tydelig fram: at det er en vei å gå og at vi er kalt til å være et legeme. Djevelen søker med all makt å tåkelegge forståelsen om legemet. Og å tåkelegge veien, Jesu Kristi fotspor. Fotspor betyr at det går skritt for skritt. De brødre som har vært våre forløpere på denne veien, har vært nidkjære et langt liv. Men det var skritt for skritt.

Br. Johan O. Smith skriver: «Innen vårt mål har vi rett til å komme svært langt; men vi har ikke rett til å strekke oss ut over vårt mål. All sådan overskridelse har sin rot i kjødet og virker utad som oppblåsthet.

Den slags kraftanstrengelse fører aldri til seier, men beviser kun at man gir etter for kjødelig trang til å legge alen på alen til sin vekst for i en fart å nå fram til og forbi mennesker, som ved sin møysommelige sneglegang innen sitt eget område, dog av Gud har makt til å sette en stopper for denslags hopp ut i det blå. Gud tillater ikke denslags seier i sin menighet, og det vil alltid være spilt møye å forsøke seg ad den vei, selv om kreftene og selvtilliten synes lovende.» Fra «Skjulte Skatter» 1917.

Det er mye møye og energi som er gått til spille ved at man vil være noe mer enn det Gud har kalt en til å være. Herren ser til den elendige, den som har en sønderbrutt ånd (Es. 66,2), men han enser ikke noen selvklok mann (Job 37, 24).

I 1. Kor. 12 leser vi om menigheten at de lemmer som vi blues ved, dem klær vi med størst ære. En bør spørre seg selv: Har jeg gjort det? Gud gir den ringeste størst ære. For at det ikke skal være splid i legemet!

«Jeg har syndet, men vis meg allikevel nå ære», sa Saul. 1. Sam. 15, 30. Tenk om han heller hadde sagt: Be for meg! Men her ser vi syndens svik: midt i sin elendighet ville han ha ære. «Ransak meg, Gud ... Prøv meg ... led meg.» Salme 139, 23-24. Den som har det slik, er takknemlig for all formaning og hjelp, ja, han er ute etter å få hint og antydninger som kan gi ham mer lys.

Tjeneste og personlig liv

Tjeneste i menigheten har nøye med det personlige liv å gjøre. En kan ikke holde ved i synden og tro at en samtidig kan bygge menigheten. Heller ikke kan noen oppbygge åndelige personer med kunnskap uten ånd.

Den sammenknytning vi leser om i Ef. 4, 16 er en sammenknytning i Ånden og ikke på grunn av sympati eller gammelt vennskap. Vi leser her om den enkeltes tilmålte virksomhet. Ingen kan ta seg til noe utenom den av Gud tilmålte virksomhet. Ved nådegaver og talegaver kan en fort strekke seg ut over sitt mål, noe som vil kjennes og merkes av de åndelige i forsamlingen.

Vi skal tjene hverandre som gode husholdere. 1. Pet. 4, 10-11. En husholder må være tro. Han skal tjene etter den kraft Gud gir. Slurv i eget liv gir ingen kraft til tjeneste. Efesus-engelen (Åp. 2) hadde mistet selve åndskraften, den første kjærlighet. Da følger en kald gufs med ens tjeneste.

«... at han ikke skal tenke høyere enn han bør tenke.» Rom. 12, 3. Noen har for høye tanker og har derfor ikke den nødvendige åndskraft. Andre «tenker lavere» enn de bør, og dermed svikter også de. - Det blir en anstrengt tjeneste når en ikke tjener innenfor den tilmålte virksomhet. Det blir som om man ville jage en flue bort fra sitt øre med sine tær. Tærne er ikke tilmålt en slik virksomhet.

Skjulte synder tapper en naturligvis for all åndskraft. Men ordet om korset er en Guds kraft. Denne kraft må være virksom både i vårt liv og i vår tjeneste.

Paulus, som hadde vært rykket inn i Paradis og hørt usigelige ord, var i sin tjeneste så ydmyk at han ba om menighetens forbønn, «at det må gis meg ord når jeg opplater min munn.» Ef. 6, 18 flg. - Det hjelper ikke å nevne korset aldri så mange ganger i sin tale dersom ikke korsets kraft virker i ens personlige liv. Det er etter den kraft Gud gir, vi skal tjene, og ikke etter den kunnskap vi har i hodet.

Man har f.eks. nådegave til å styre. Men styrer man utover den kraft Gud gir, vil andre lide under slike forhold. Det kreves renhet i hjertets innerste av den som tjener i menigheten. Da får vi makt til å oppbygge.

Det var Paulus betrodd å forkynne evangeliet. Den som er tro i smått, er også tro i stort. Troskap i den urettferdige mammon gjør at en blir betrodd de sanne skatter. - «Hungrige mettet han med gode gaver.» Luk. 1, 53. Det er en uopphørlig hunger og tørst etter rettferdighet i det personlige liv som danner grunnlaget for å tjene i menigheten. Slike får en disippeltunge. De hører selv, for å gjøre. De kan kvege den trette med sine ord. Es. 50, 4. Slike er alltid himmelvendt. Det er når saltet kommer i berøring med jorden at det mister sin kraft.

De som er tro i det skjulte, tenker ikke bare på å komme igjennom de forhold de står i, men på å komme igjennom kjødet i de forhold de står i.

Referatet fortsetter i juni/juli-nummeret.