Stevnereferat: Nyttår 1995/96

Nyttårsstevnet

Korsets vei

Det er ordet om korset som helt fra begynnelsen, og i alle år siden er blitt fremholdt i menigheten. Ordet har et avgjort krav til renhet og seirer over all storaktighet. All strid og ufred kommer fra kjødets lyster (Jak. 4, 1), men når kjødet er korsfestet, opphører alt dette. De fleste vedgår ikke at det er dem selv som strider og lager ufred, det er som oftest «de andre». Men de fattige i ånden er rike på selverkjennelse og forstår at korsets ord er for dem.

Av 1. Pet. 1, 18-19 ser vi at det kostet Kristi dyre blod å løskjøpe oss fra vår dårlige ferd. Alt fiendskap ble tilintetgjort på korset. Når det store «jeg» er på korset, oppstår det et salvet broderskap, der vi er glad for å ha hverandre, og for å se og høre hverandre. Da benytter man forholdene til å la seg danne og lider stille som et lam. Den som forstår korsets vei og lar seg frelse, får kjenne den nåde og kraft som gjør en i stand til å velsigne der en blir slått, alltid gjengjelde med godt og velsigne menneskene ut fra et godt forråd i hjertet.

På korset, i den skrøpeligste av alle situasjoner, avvæpnet Kristus makter og myndigheter. Kol. 2, 15. Vil noen anklage deg, du Herrens utvalgte, da kan du spørre: - Hvilken synd var det Jesus ikke døde for? - Tar du din tilflukt til ham, da er du Herrens frigitte, og Satan knuses under dine føtter. Intet kjød kan rose seg for Gud, heller ikke «fint, religiøst kjød», disse kalkede graver. Ingen som har erkjent at man ikke er noe etter kjødet, finner noen som helst grunn til å rose seg av hva man er etter kjødet. 1. Kor. 1, 26-31. Uten å få samfunn med Kristus i hans lidelse og død, forblir man kun en kalket grav.

I 2. Kor. 10, 3 flg. leser vi om stridsvåpen som ikke er kjødelige, men mektige for Gud. Det er altså to måter å stride på. Strider man for egen ære og person, da strider man på kjødelig vis. Men hvor velsignet enkle de åndelige stridsvåpen er! Disse våpen omstyrter høye, stolte tankebygninger som reiser seg mot kunnskapen om Gud, og ved dem tas tanker til fange under lydigheten mot Kristus. Når en under vandringen forstår denne krigføring, da blir det velsignet å leve. En kan ha liten styrke, men ved å bruke disse våpen blir vi sterke i Gud. Det å angripe andre i stedet for å angripe det som reiser seg i eget kjød er kjødelig og menneskelig. Timoteus ble formant til å stride troens gode strid og til å holde budet rent og ulastelig. Livets Ånds lover og bud må vi ta det nøye med, hvis ikke mister vi kraften. Ved å stride troens gode strid i vårt personlige liv, blir vi i stand til dette: «Men en Herrens tjener må ikke stride, han må være mild imot alle ...» 2. Tim. 2, 24-26.

«Kristus kjøpte oss fri fra lovens forbannelse, idet han ble en forbannelse for oss.» Gal. 3, 13-14. Satan kunne ikke forstå seg på slik krigføring. Å ta sitt kors opp og fornekte seg selv er som et «hemmelig våpen». Abrahams velsignelse kommer ikke over oss uten at vi erkjenner at forbannelsens tre er den rette plass for vårt «jeg». Korset er det eneste sted der «jeget» tar seg godt ut. Her er det åpning ut til sann frihet. «Men finnes det noen stivsinnet bukk som ikke vil gå akkurat den samme vei, så får den dø der den er», skriver broder Johan O. Smith.

«Se, Guds lys og kraft fra korset stråler, og jager håpløshetens natt.» Nr. 365 i HV. Lys er opprunnet for alle som satt i dødens land og skygge og som har erkjent sin fortapthet. Matt. 4, 13 flg. For slike er korset en forløsning. Nå kan korset plantes ved hjertedøren, så ikke noe av det som gjør mennesket urent, kan komme inn. Se Matt. 15, 11.

På korsets vei skal vi prøves og prøves grundig. På denne vei har ingen noe å klage over, bare noe å takke for. Da Moses og Elias talte med Jesus på forklarelsens berg om hans bortgang, som han skulle fullbyrde i Jerusalem, kom de ikke med noe «stakkars deg». Nei, de var alle mandige menn som stod pal fast i Herrens vilje og fullkomne styrelse.

«Han gir den trette kraft.» Slike er trette av seg selv, ikke av medbrødre, ektefelle eller barn.

Dødens vei til livet

«Hvem kan bo ved en fortærende ild? Hvem kan bo ved evige bål?» Slik het det i den gamle pakts tid. Es. 33, 14. Men vi som har del i den nye pakt, er kommet til Sions berg, det himmelske Jerusalem er vårt hjem og vår bolig. Uten helliggjørelse skal ingen se Herren. Leser vi i 2. Kor. 4 så ser vi hvordan det er når man forkynner Jesus som Herre. Da blir Jesu liv åpenbart i vårt legeme ved at vi bærer Jesu død med oss i vårt legemet. Den evige fylde av herlighet i overmål på overmål kommer da til syne. Mange forkynner seg selv: - Ved meg gjorde Gud dette og hint. - Paulus forkynte ikke seg selv, han forkynte Jesus som Herre og seg selv som tjener for Jesu skyld. Ved troskap i denne tjenerstand kom han fram til å kunne si: «mitt evangelium».

Døden er en vei til livet, til dette overmål på herlighet. I beretningen om den tolvårige Jesus i tempelet (Luk. 2, 49-52) leser vi at han «gikk fram i visdom og alder og yndest hos Gud og mennesker». Når trengslene kommer, skal vi altså ha vekst i visdom. Det som Kristi død i oss skal virke, leser vi også om i Kol. 1, 9 flg. Vi trenger å få våre øyne opplatt for dimensjonene i det liv vi er kalt til å leve. Vi må holde ettertanke i forholdene. Vandrer jeg verdig for Herren til velbehag i alt? Forkynner jeg Jesus Kristus som Herre, meg derimot som tjener for Jesu skyld? Det er når dette er tilfelle i vårt liv at Gud får all æren og vi får del i helliggjørelse.

Liv kommer ikke fram uten død. 1. Kor. 1, 18. I dette at vi kan dø mens vi lever ligger forkynnelsens dårskap. I det gjenfødte menneske er det på sett og vis to «jeg». Et som kan høre evangeliet og skue Herrens herlighet og som bare vil det gode. Og det er et som stadig vil forstyrre, dette er den annen lov i lemmene. Paulus omtaler dette svært tydelig i Rom. 7. La oss vokte oss vel for den «dynamitten» vi bærer i oss i og med vårt kjød!

Korsets ord er livets ord. Korsets vei er livets vei. Kjærlighet til korset må oppvekkes iblant oss, slik at vi med tro og begeistring kan si med Paulus: «Jeg er korsfestet med Kristus, jeg lever ikke lenger selv ...»

«Herren la hver dag dem som lot seg frelse, til menigheten.» Ap.gj. 2, 47. Og etter å være blitt lagt til menigheten må vi fortsette å la oss frelse og la oss frelse, helt til vårt siste åndedrett. Det blir aldri problemer omkring slike som i forholdene lar seg frelse ved korset.

«Vær da tålmodige, brødre, til Herren kommer!» skriver Jakob. Videre skriver han: «Herrens komme er nær» og «Se, dommeren står for døren». Det var altså naturlig for ham å tenke slik i forholdene. At f.eks. dersom noen baktaler eller dømmer sin bror, da baktales og dømmes loven, og bak loven står lovgiveren og dommeren. Jak. 4 og 5. Ja, dette er gudsfrykt, og slik tenker den gudfryktige.

Det gjelder å høre Åndens røst når man er alene i forholdene. La oss rense vår sjel fra alle tanker om hvorledes det var den eller den gangen, men få innbygd i vårt tankeliv at alt skal stadig bli bedre og herligere både med oss selv og med våre brødre og søstre.

Frihet uten kors er falsk frihet. «Øv deg derimot i gudsfrykt», lyder formaningen til Timoteus. Trenger vi en slik formaning når vi har korset? Ja, vi har et kjød og trenger såre å øve oss i gudsfrykt, f.eks. i å stå for Guds åsyn i alt vi foretar oss. «Var verden enn av djevler full, et ord fra «korset» slår om kull de uinnbudte gjester, mens vi i Ånden fester.» (Sitat fra Johan O. Smiths etterlatte brev, s. 313.) Ja, tanker med avind og æresyke er uinnbudne gjester, som slås om kull ved korsets ord.

Sann og falsk frihet

Av 1. Tim. 1, 5 forstår vi at loven kunne føre oss fram til en uskrømtet tro. Loven ble vår tuktemester til Kristus. Og da er man kommet til startstreken for gudslivet. Da begynner troens løp. Og endemålet for vår tro er sjelenes frelse. 1. Pet. 1, 9. Og det er en dyptgripende frelse.

Mange ender i villfarelse og oppfører seg som om man i den nye pakt var ferdig med alle bud. Men saken er at i Kristus kommer vi i sannhet til bud, til alle livets Ånds lover og bud. Til lover som ikke er skrevet på stentavler, men som skrives på hjertets kjødtavler. Da blir vi lovbundne for Kristus og kan ikke gjøre etter eget forgodtbefinnende. Nå elsker vi budene, og Herrens bud er ikke tunge. Vi skal og må gjøre oss fri fra menneskebud, men enhver må se til at man ikke kommer inn i falsk frihet. Nei, vi må grundig lære frihetens fullkomne lov å kjenne. Der er veien til sjelens frelse, og denne lov har bud med lys og åpenbaringer. Når budet kommer, får vi se oss selv og får anledning til å dø fra oss selv.

Til frihet har Kristus frigjort oss, og vi skal ikke legge oss under noe trelldoms åk. Gal. 5, 1. Fri fra menneskebud. Men så må vi ta vers 13 til hjertet: «Bruk bare ikke friheten til en leilighet for kjødet, men tjen hverandre i kjærlighet!» Her må enhver våke i sitt eget personlige liv og gi akt på livets Ånds lover. «Jeg har lov til alt - men ikke alt gagner.» 1. Kor. 6, 12. Men vi har ikke lov til å synde. I friheten må vi få sans for det som gagner og oppbygger. Gudsfrykt er å ta det alvorlig med alt en sier og gjør, så vi ikke gjør den Hellige Ånd sorg.

Sjelenes frelse gir fred som floden, guddommelig hvile og fred. Fred som elven og rettferdighet som havets bølger er resultatet av å akte på Herrens bud. Es. 48, 18-19. Her ser vi kursen, la oss holde den. Loven kom med kravet, men ikke med kraften. Men i Matt. 11, 28-30 ser vi at å bære sitt kors gir hvile for våre sjeler. Og hvile blir det når all storaktighet går i døden. La oss hate den storaktighet som f.eks. består i å ville ha navn av å være en spesielt prektig bror eller søster, f.eks. ekstra ivrig eller ekstra dypsindig. En kan være så opptatt av alt en har frihet til, at selve hovedsaken kommer i bakgrunnen. Jesus ble betegnet som «han som gikk omkring og gjorde vel.» Det er jo kunnskapen om Guds herlighet i Jesu Kristi åsyn som skal stråle fram fra oss. 2. Kor. 4, 6. Når en er løst fra loven og samtidig lovbundet for Kristus, da virker loven ikke lenger som lov, men som liflige bånd som binder oss sammen i kjærlighet. «Men tjen hverandre i kjærlighet.» Paulus taler om flere ting som han hadde rett til, men så sier han: «Men denne rett har vi ikke brukt.» Han gjorde alt for evangeliets skyld. Altså gjør friheten oss veldig bevegelige når det gjelder tjenesten for evangeliet.

Paulus var så ærlig og sannhetskjærlig at han kunne erkjenne at han ble tatt til fange under syndens lov i lemmene. Han slo seg ikke til ro i den tanke at han jo bare ville og mente det godt, nei, han holdt ettertanke og fant at det var virkelig noe som hadde tatt ham til fange. Uten å ha dette erkjennende sinnelag, der man skammer seg over det som henger så fast ved en, blir det ingen fremgang på helliggjørelsens vei. En forstår da ikke hvor alvorlig det er å bli tatt til fange.

Solen har ingen bakside. Dersom lyset i ditt ansikt slukner når du ser bestemte personer, ja, da er du ikke lik ham som lar sin sol gå opp over onde og gode.

Fø mine lam! Vokt mine får!

Slike formaninger fikk Peter. Jesus hadde lidd og kjempet og gitt sitt liv for disse lam og får. Av Esek. 44 ser vi at Gud er nøye med hvem som får trede nær til med føde for hans lam og får. Den som skal være hyrde, synes kanskje at lammene og fårene er trege til å høre, og kanskje han begynner å slå dem og herske over dem i stedet for å fø dem og vokte dem. Det blir ikke lett å vokte fårene dersom en ikke har næring å gi dem. Og har man ingen næring å gi, så henger det gjerne sammen med skjulte synder, områder hvor en har et lyte. Da er man utelukket fra å kunne frembære mat fra helligdommen. Jerusalem sank på underlig vis, og urenhet hang ved hennes kjortelfliker. Da har en ingen kraft til å holde synden ute. Klag. 1, 9-10. Og av slike skjulte synder er nok æresyke ofte i første rekke. Vi må være helt fri fra synden, så sverdet kan svinges fritt i alle retninger.

I Klag. 2, 14 leser vi om profeter som forkynte tomme ting. En sann profets oppgave er å forkynne Guds bud og legge «linjalen» på, så den enkelte kan forstå utviklingen. «Hennes fyrster var renere enn sne, hvitere enn melk.» Kap. 4, 7. Denne renhet må til for å vokte Herrens lam og får.

Hebr. 13, 10. «Vi har et alter.» Og vers 11: «... deres kropper brennes opp utenfor leiren.» Nei, ingen av oss må kjempe for å få fram «legemet» sitt, få fram at det var - jeg som sa det, jeg som gjorde det, - ikke vente på noen takk eller hedersbevisning. I helligdommen er det full hvile. Der får vi høre hva Ånden sier til menighetene, der får vi næring å gi. Og skal vi kunne komme til en større personlig frelse, slik at vi får en større hjelp å gi, så går ikke det uten at vi blir prøvd i ydmykelsens ildovn.

«Som en hyrde skal han vokte sin hjord, i sin arm skal han samle lammene, og ved sin barm skal han bære dem, de får som har lam, skal han lede.» Es. 40, 11. Ja, skal man være en slik hyrde, kan en ikke ha skjulte synder i sitt liv, for da tørker en opp innenifra og visner bort. Og av Jer. 15, 19 ser vi hva resultatet blir av å stå for Herrens åsyn og rense seg: «... skal du være som min munn.» Det er ikke det «jeg» har å si, som menigheten lengter etter, men hva Ånden har å si: «Den som har øre, han høre hva Ånden sier til menighetene!»

Uavbrutt!

«Du dåre! det du sår, blir ikke levendegjort uten det dør.» 1. Kor. 15, 36. Mangel på åndelig vekst kommer av mangel på å vandre uavbrutt for Guds åsyn. Mennesket liker ikke å være «usynlig», som hvetekornet som legges i jorden og dør. Et hvetekorn er uavbrutt i forbindelse med jorden. Som hvetekorn gjør man sin gjerning som for Gud. Uavbrutt troskap i dette gjør at en får styrke som villoksen på prøvens dag. En får en fylde av godhet. Når en f.eks. kommer i store vanskeligheter fordi en hører noe negativt bli sagt om ens person, ja, da kommer det av mangel på denne godhetens fylde. Guds godhet har ingen grenser. Hos oss har den grenser. Men «alltid bærende Jesu død med oss i legemet», - ja, da blir det også vanskelig å finne våre grenser i livets forhold. Paulus kunne vitne: «Alltid bærende ...» Det var kjærligheten til livet, til det gode og fullkomne som gjorde at dette var noe som skjedde alltid. Som hvetekornet alltid har forbindelse med jorden.

Og fordi Paulus vandret på denne dødens vei til livet, så kunne han rope triumferende ut: «Død, hvor er din seier?» Han triumferte i den Hellige Ånd over døden. La derfor kjærligheten til Herrens bud drive deg inn i Kristi død med alt ditt eget. Da blir ditt forråd av godhet uten grenser. Da får man heller ingen vanskeligheter med å kunne dra menneskene ved «menneskebånd». «Hvem har da krevd dette av eder at I skal nedtrede mine forgårder?» spørres det i Es. 1, 12. I Herrens forgårder ligger jo vår misjonsmark. Derfor er det f.eks. av uhyre stor viktighet å arbeide med de ganske unge, ved guttemøter og pikemøter og på utflukter i skog og mark osv., slik at de alle får kjenne naturlig omsorg og varme. Dersom den som skal være hyrde, ikke forstår dette, ja, da kommer det av at hjertet er hardt.

Det er mange arbeidere i menigheten. Ikke bare de som alle kan se og høre, men også mange som ikke er så synlige, og som mange takker Gud for, slike som f.eks. virker for våre barns beste på en helt praktisk måte, slik at de store barneflokker kan bli bevart. Alltid være i jorden som hvetekornet betyr at man alltid, uavbrutt er i fornedrelsen. Da er man også alltid en tjener.

Luk. 21, 36: «Men våk hver tid og stund, og be!» Den årvåkenhet det her er tale om, må stå i forhold til vårt høyhellige kall. Skal vi finne fram til det gode, velbehagelige og fullkomne i alle forhold og til det som gagner og er til nødvendig oppbyggelse, så forstår vi at det må en årvåkenhet til som overgår vanlige menneskelige begreper. Må derfor 1996 for oss alle bli et bønnens år! Det er mye som skjer, mange samvær, møter, stevner og reiser osv. Måtte ikke bønnelivet forsømmes i all denne virksomheten! Og når vi daglig hengis til Jesu død, så kan Åndens frukt rikelig komme fram. Den som gjør dette, kan ikke føle seg ensom, for samfunn og enhet og broderskap kommer mer og mer til syne.

Ja, ovenstående er et utdrag fra det velsignede nyttårsstevnet vi hadde på Brunstad. Og Guds ord skal lykkelig utføre det han har sendt det til, nemlig til menighetens oppbyggelse og beredelse til Herrens komme.