Stevnereferat: Sommer 1995

Sommerstevnet

Herren er der

Broder Aksel J. Smith nærmest innprentet: «Herren er der». Det er ifølge Esek. 48, 35 stadens navn. Han uttrykte sin store takknemlighet for alt det velsignede som skjer i menigheten i disse dager. Det er tydelig at Herren er der. Ja, Herren er der hvor disipler samles. - Sommerstevnet på Brunstad i år hadde rekord-deltagelse. Venner fra alle verdensdeler var samlet, og her er et utdrag fra møtene:

«Og Ordet ble kjød og tok bolig iblant oss, og vi så hans herlighet - en herlighet som den en enbåren sønn har fra sin far - full av nåde og sannhet.» Joh. 1, 14. Ved ham ble alle velsignet. Likeså bør alle mennesker kjenne en velsignelse ved oss. Eter vi hans kjød, Ordet, så blir også Ordet kjød i oss. Den enhet vi da kommer til i Kristi legeme, er en salvet enhet, full av rettferdighet, fred og glede i den Hellige Ånd. En slik enhet springer ut fra hjertets innerste tanker.

Ikke mange ser Jesu storhet i hans fornedrelse. 1. Tim. 3, 16. Fil. 2. Når denne storhet går opp for oss, da er vi ferdig med verden og all menneskelig storhet. Vi har adgang til Faderen i én Ånd. I denne Ånd, sannhetens Ånd, dømmer man seg selv, ja, hater sitt selvliv. Bærer vi Jesu død med oss i legemet, blir Jesu liv åpenbart - ikke først hinsides, nei, allerede her «i vårt dødelige kjød». 2. Kor. 4, 10-11. Da lærer vi Jesus å kjenne som vår yppersteprest.

«... for at I skal forkynne hans dyder som kalte eder fra mørke til sitt underfulle lys.» 1. Pet. 2, 9. Det er i sannhet et underfullt lys, det som åpenbarer og fordømmer synden i kjødet. Bærer vi Kristi død i vårt legeme, vil Kristi dyder forkynnes ved vårt vesen, ved vår ferd, ved våre ord.

Kristus renser seg selv et eiendomsfolk, nidkjært til gode gjerninger. Tit. 2, 14. Døde gjerninger, dvs. gjerninger gjort med det gamle menneskes sinnelag, har ingen verdi her. Vi er skapt i Kristus Jesus til gode gjerninger, som Gud forut har lagt ferdige. Ef. 2, 10. Dette er gjerninger som vi renses til å gjøre. I disse gjerninger finner vi vårt selvliv, og når vi døder vårt selvliv, blir frukten helliggjørelse. Rom. 6, 22. Her er det mye som vi i Guds underfulle lys må renses ifra.

«Gi akt på deg selv og på læren.» 1. Tim. 4, 16. Læren er et underfullt lys, og i det lyset får vi se mye som ikke er guddommelig og godt hos oss. Men gir vi akt på oss selv og på læren i troens ånd, vil Ordet skape hva det nevner. «Jag etter fred med alle og etter helliggjørelse.» Hebr. 12, 14. Dette er et enten eller. Enten er man i dette jaget eller så viker en tilbake fra Guds nåde og kommer inn i den utvikling vi leser om i v. 15.

Spurven har funnet seg et hus, svalen et rede - «dine alter, Herre!» Salme 84, 4. Der må vi finne vår plass og forbli. Der kommer takknemligheten fram for hva Gud gjør. Når man f.eks. kjenner at en trenger tukt og man da får smake Kristi kjærlighet og nåde, ja, da har det en knusende virkning på en oppriktig sjel.

Kristi død og Kristi dyder

Forkynne Kristi død og forkynne Kristi dyder, det er to sider av samme sak. «Den som sier at han blir i ham, han er og skyldig å vandre således som han vandret.» 1. Joh. 2, 6. Forkynne hans dyder er å vandre som han vandret. Hans liv må gjennomsyre oss. Hvordan vandret han? Jo, han ga seg selv som en gave og et offer. Han tok på seg en tjeners skikkelse. Han søkte ikke sitt eget. Ja, la oss på denne måte trofast forkynne Kristi død. Når korset er virksomt i vårt liv, kommer dydene fram. «... den som mister sitt liv for min skyld.» Luk. 9, 23-24. Vårt liv er lyster og begjæringer og krav. Ja, la oss være nidkjære til å forkynne Kristi død over alt dette. Er vi ikke tro i denne død, blir heller ingen Kristi dyder åpenbart i oss og ved oss.

Frelsen i Kristus er så stor at den frelser fra alt som kom inn i menneskeheten ved fallet. Alt som kom inn, kan nå komme ut. Ut også med alle forsvakede og forkrøplede tanker og begreper om hva som er rett og sant. Og målet for alt er det mål som Jesus hadde for øye under hele sin vandring, og som også vi må ha for øye: «For at Gud skal være alt i alle.» 1. Kor. 15, 28. Det dreier seg om Gud og om alle. Da forstår vi at vårt eget «jeg» må bort.

«Jeg vil la all min godhet gå forbi ditt åsyn», sa Herren til Moses. Ja, må også alle som vi «går forbi» få kjenne Guds godhet gjennom oss. «Døm ikke!» Hvor mye ondt blir ikke fjernet fra ens liv og fra hjem og menighet ved å lyde denne enkle formaning!

Når vi leser i Rom. 3, 10 flg. om hvorledes vi alle er av naturen, så forstår vi at det å ydmyke seg, ikke er noen bragd. Nei, det er ganske enkelt rettferdighet. Saul var ulydig mot Herrens befaling, men likevel ville han æres ved at Samuel vendte tilbake med ham. Det var som om han ville si: - Se, jeg er i godt selskap, selv om det er svik i mitt hjerte. - 1. Sam. 15. Alt svik må hates med et fullkomment hat.

Kristi tanker

«Rike veller Kristi tanker» heter det i HV nr. 111. Det vitner om et rikt og velsignet tankeliv. Es. 55, 7: «Den ugudelige forlate sin vei og den urettferdige sine tanker.» Hvilken nåde at vi kan forlate alle urettferdige tanker og så lære å tenke Herrens tanker. V. 8-9. Da må vi ha rene hjerter med åpenbarings ånd. Les Ef. 4, 16-24. Det som knytter oss sammen, er de gode tanker om hverandre. Rettferdige tanker. Gode tanker gir ord som binder sammen og setter andre i frihet. Har man urettferdige tanker om hverandre, kan man behandle kjære venner, som er innenfor, som om de var utenfor. Ja, man kommer i skade for å betrakte dyrebare sjeler som «utenfor», som er langt mer fremadskredne enn en selv. - La oss lære rettferdighet i våre tanker!

Melkisedek var rettferdighets konge, dernest freds konge. Hebr. 7, 2. Det blir aldri fred rundt den som huser urettferdige tanker om andre. En kan lett si noe som virker radikalt og djervt både til og om sin bror. La oss huske at Jesus tenker rett om hver eneste en av oss, og så er han en miskunnelig yppersteprest. Gud virket i Melkisedek å velsigne Abraham. For Abraham hadde rettferdige tanker. Han tenkte godt om Lot og kjempet for ham, enda Lot hadde forlatt ham. Den dag alt skal åpenbares, betyr det mye for hver enkelt av oss hvilke tanker vi har gitt rom. Ved Guds ord kan vi få et rikt kildevell av gode, guddommelige tanker.

Mistanke kan særprege og plage enkelte slekter. Bare sannheten kan frigjøre fra dette. Full og hel erkjennelse av sannheten, selv om sannheten er aldri så pinlig og nærgående.

En kan kanskje ha en «underetasje» i sitt tankeliv som en ikke har tilstrekkelig kjennskap til. Man tror selv det er tjeneste og omsorg, og så er det kan hende kun egne, sterke meninger, ja, dom og kritikk. Hele tankebygninger av urettferdige tanker om andre kan man bygge opp. Må alle slike bygninger ramle i grus.

Kjøpe den beleilige tid

Vi formanes til å kjøpe den beleilige tid, for dagene er onde. Ef. 5, 15-17. På slike dager med trengsler og prøvelser blir vi fristet på grunn av det trykk som kommer fra syndelegemet. Hvis vi da forstår å kjøpe den beleilige tid og betale med vårt selvliv, så blir den onde dag til en herlig dag. Menighetsengelen i Laodikea ble formant til å kjøpe øyensalve for at han kunne se. Det er sørgelig når en i livets forhold ikke får øye på noe av sitt eget selvliv som kan hengis i døden.

Forskjellen på de kloke og de dårlige jomfruer er at de første forstår knusningen av eget selvliv, slik at oljen kommer fram. Vi er f.eks. kalt til å lide urett. Det er en god anledning til å få olje på sin kanne. De dårlige benyttet ikke anledningene. Det kan fort bli for sent å skaffe seg olje. Derfor bør vi benytte anledningene til å ydmyke oss, til bunns, ja, til døden. Fil. 2, 8. Det dreier seg ikke her om en forflatet forståelse av ydmykhet, der ingen knusning skjer og derfor heller ingen olje kommer fram.

I Fil. 3, 21 leser vi om ham «som skal forvandle vårt fornedrelses-legeme, så det blir likt med hans herlighets-legeme.» Det spørs da om våre legemer virkelig har vært fornedrelses-legemer, i hvilke vi har fornedret oss selv. Den som tror, vet at Guds løfter er sanne og kan trygt fornedre seg. Det begynner i tankelivet. «Hva er det I tenker i eders hjerter?» spurte Jesus ved en anledning. Gud følger nøye med. I livets forhold kan man nok tie, unnlate å forsvare seg osv., men hva tenker man i sitt hjerte? Korsets død fører til hvile og til Guds fred som overgår all forstand. K. 4, 7.

«Det var du som sa i ditt hjerte: ...» Es. 14, 13. Jeg vil, jeg mener, jeg synes, jeg sier i mitt hjerte osv. Man kan lett si med sin munn at man er fattig og ringe, men hva sier man i sitt hjerte?

Livets trengsler og prøvelser kommer over alle mennesker. Men dersom vi kan si som det står i 2. Kor. 5, 14: «For Kristi kjærlighet tvinger oss», da står vi godt rustet til å møte den onde dag. Da er tankelivet f.eks. slik som hos Paulus: - Jeg står i gjeld til alle mennesker. - Da er man langt vekk fra krav og misnøye. En får et sterkt indre menneske, som er i stand til å bære både egne og andres byrder.

Vår himmelske yppersteprest

Paulus skriver i 1. Tim. 6, 3 om vår Herre Jesu Kristi sunne ord og den lære som hører til gudsfrykt. Det er veldige ting som åpenbares ved Kristi lære. Vi får forståelse av det verk som skjedde i Jesus i hans kjøds dager. Han vet hva det koster når Ordets sverd skal kløve sjel og ånd og kan derfor fullkomment komme oss til hjelp når vi blir fristet. Når vår forståelse, fornuft og følelser treffes av sverdet, da bringer det lidelser så store at vi ikke kan klare dem uten hjelp av vår himmelske yppersteprest. Hebr. 4, 14-16. Ved nådens trone får vi hjelp i rette tid.

Jesu tjeneste som yppersteprest er mangfoldig. Og det er ikke hans skyld om det ikke lykkes for oss. Nei, da er man blitt treg til å gjøre det gode man så inderlig godt vet. Men hos den som er tro, får vår himmelske yppersteprest noe å frembære. Hebr. 8, 3. Slike er seg sin pakt med Gud bevisst og kommer til blodets vitnesbyrd. Hos slike er det aldri noen klage, verken på mennesker eller over forhold i livet. Er det f.eks. vanskelig for en slik å tilgi sine fiender? Nei, for hvis det er vanskelig å tilgi, da er man seg ikke sitt kall bevisst. Ens neste, en stakkar, har syndet mot en, og selv har man et himmelsk kall, skulle det da være vanskelig å tilgi? Kristus led for å føre oss fram til Gud. En rettferdig for urettferdige. 1. Pet. 3, 18. Ja, i slike forhold kommer man i lidelser, der man får kraft til å føre andre til Gud.

Paulus og Silas sang ikke lovsanger «for galleriet». Men fangene hørte! Når lovsangen kommer fram i ens liv midt i trengselen, da begynner andre å høre på en og de får håp.

I Hebr. 12, 10-11 leser vi om de velsignede virkninger av Herrens tukt. Ved tukten kommer vi til visdom og lærer å ta ting på en guddommelig måte. Tukten virker klarnende og godt på vår ånd. Når Herren tukter, er han oss såre nær. Når vi tuktes, kommer en ild over oss til prøvelse. Når en seirer i prøven, blir man en støtte i Guds tempel. Åp. 3, 12. Og til slik troskap må vi oppgløde hverandre og formane hverandre «og det så meget mer som I ser dagen nærme seg».