Stevnereferat: Påske 1995

Påskestevnet

Renhet og enhet

«Jeg og Faderen, vi er ett.» Med disse ord fra Joh. 10, 30 begynte vår høyt elskede bror Aksel J. Smith det overmåte velsignede stevnet. Han talte om den herlige renhetsutstråling som går ut fra et liv i gudsfrykt, en utstråling som også hans tale var et eksempel på. Renhet og enhet hører sammen. I forening med Faderen og Sønnen. Hvilket opphøyet liv!

«I er mine venner dersom I gjør det jeg byder eder.» Joh. 15, 14. Vi kan ikke komme til denne enhet med Faderen og Sønnen ved syndenes forlatelse alene. Nei, Jesus sier klart og tydelig: «Dersom I gjør det jeg byder eder.» Religiøsitet med sitt skinn av gudsfrykt er ikke evangeliet verdig. Så snart man begynner å søke sitt eget, drives en bort fra renheten og enheten og har da heller ingen visdom. Dersom vi forkynner lærdomsformen om Kristi død uten selv å gå inn i det, er vi falske profeter, selv om vår forkynnelse er aldri så riktig.

«For at de skal være ett, likesom vi er ett.» Joh. 17, 22. En slik herlighet hadde Jesus fått av Faderen, og nå kan denne herlighet bli vår. Det var ingen lett vei Jesus gikk for å gjøre dette mulig. Hans gudsfrykt drev ham til det bønneliv vi leser om f.eks. i Hebr. 5, 7. Ett med Faderen og Sønnen og med hverandre! Dersom denne enhet ikke kommer fram i våre liv, har vi ikke forstått evangeliet.

Av Es. 53, 10 forstår vi at dersom «Herrens vilje skulle ha fremgang ved hans hånd», så måtte menneskeviljen knuses. Da kommer salvelsen fram, og vi får visdom. Den som taler om enhet uten å hate sin egenvilje, er en hykler.

Lovet være Gud for at sann enhet, ekte broderskap og inderlig samfunn i stadig tiltagende grad kommer til syne blant oss! «Ikke med min rettferdighet, den som er av loven.» Fil. 3, 9. Nei, lovisk «kristendom» virker splittende og lager uro. Paulus ønsket å få kjenne Kristus og kraften av hans oppstandelse og samfunnet med hans lidelser, idet han ble lik ham i hans død. V. 10. Her ligger hemmeligheten til samfunn. Dersom det er problemer i en menighet, kommer det av at det er altfor få som har gått inn i Kristi død og derved blitt salvet med gledens olje. Da er en ikke i stand til å samle og sammenføye. I disse dager opplever vi at det er mange som går inn i Kristi lidelsessamfunn, og resultatet er et evig bestående samfunn.

Vil vi oppleve denne enhet, kan vi ikke spare vårt liv. Det dreier seg ikke bare om å vise iver på møter og stevner! Nei, først og fremst i vårt skjulte liv må vi vise iver. 1. Joh. 1, 7-8 gir oss klar beskjed: «Vandrer i lyset, likesom han er i lyset.» Da blir vår egenvilje dødet. I lyset får vi se alt i vår natur som hindrer samfunn. Ved å døde alt dette ved Ånden utdypes samfunnet stadig. Denne nåde er nå i rikt mål kommet over menigheten. I Kristus ble alt som kan skille og splitte, fullstendig tilintetgjort. Til et vitnesbyrd om dette revnet forhenget i tempelet fra øverst til nederst.

Vi må hver for oss forstå å rense oss i lydighet mot sannheten til uskrømtet broderkjærlighet. Og her må det stor nidkjærhet til. Det er mye hos meg som skal renses bort. En kan bli grepet av Kristus i sin ungdom og ha det inderlig godt i brodersamfunnet. Så går tiden, en kommer til moden alder og dermed også til nye situasjoner og fristelser. Her må nidkjærhet til i rensningen av sin sjel, så alt det fordervede stoff som vil sammenligne seg, plassere seg, hevde seg osv. blir fullstendig knust. Korintierne holdt seg til den ene Herrens tjener fremfor den andre. Her ser vi et klart eksempel på hvor mye skrømt sjelen må renses fra, så det blir inderlig broderkjærlighet. En åndelig person tar imot formaning. Overfladiskhet ødelegger samfunnet. Nød og sorg over seg selv skaper enhet. Både Garisim og Ebal er nødvendig i vårt liv. Velsignet være min bror som står der og tjener! Forbannet være alle høye og onde tanker som kommer fra min natur!

Av naturen har vi ikke sans for det som hører Gud til. Mark. 8, 33. Vi må få sans for det som hører samfunn og enhet til, oppøvde sanser. Man kan f.eks. gi et råd, og resultatet blir kanskje splid. Sann hjelp er hjelp til enhet, samfunn og broderskap.

Så I bærer frukt

«Derved er min Fader herliggjort!» Joh. 15, 8. Herliggjort bare ved vår iver på møtene? Eller ved vår dyktighet til å prøve ånder? Nei, det står videre: «At I bærer megen frukt.» Ja, er det vår trang, da får vi også åpenbaring om hva vi må rense oss fra, så det blir større renhet og dermed større enhet. Våre forløpere har både levd og forkynt livets ord. Det er når lærdommene blir levd, at Faderen blir herliggjort.

Et eksempel på dette står i Matt. 18, 13. «Og hender det at han finner det, sannelig sier jeg eder: Han gleder seg mer over det ...» Våre forløpere i menigheten har ikke sittet over en kaffekopp og pratet om hvem som er innenfor og hvem som er utenfor. Nei, de har vært i «ulendt terreng» for å oppsøke den forlorne. Ved slikt hyrdesinn får man også fullmakt: «Alt det I binder på jorden, skal være bundet i himmelen, og alt det I løser ...» V. 18. Dette er hyrdesinn: At man er mer interessert i det får som har forvillet seg enn i sitt eget navn og rykte.

«... at I må fylles med kunnskap om hans vilje ...» Kol. 1, 9. Hva var meningen med det? Jo: «At I kan vandre verdig for Herren til velbehag i alt, så I bærer frukt ...» Og veien er enkel: «... idet jeg blir gjort lik med ham i hans død.» Apostlene formaner stadig til å gjøre, gjøre, gjøre Guds vilje. F.eks. overgi sin sjel til den trofaste skaper, «idet I gjør det gode.» 1. Pet. 4, 19. Her er ikke snakk om lovgjerninger, hvorved man grunner sin egen rettferdighet, men de gjerninger hvorved man finner sitt liv og mister det.

«Således er da døden virksom i oss, men livet i eder.» 2. Kor. 4, 12. Etter dette vitnesbyrd av Paulus kan man gjerne si det slik: De beste har nok med å dø! Mange kunstmalere har gjennom tidene malt bølgende kornåkre. Men hvem har brydd seg om å male det korn som ligger i jorden og dør? Hvetekornet som dør, har ikke vanskeligheter verken med å tåle eller glede seg over de korn som livet er virksomt i. «Hvor jeg er, der skal også min tjener være», sa Jesus. Ja, ønsker vi å være der? Hvem vil være hvetekorn? Den som vil berge sitt liv, kommer utenfor samfunnet.

En hevnens dag over synd og selvliv gir et herlig resultatet: Et gjenløsningsår! Es. 63. Da får vi kjenne kraften av Kristi oppstandelse. Når vi har sagt noe til vår bror, kan vi spørre oss selv: Sa jeg det i kraften av hans oppstandelse, eller var det kanskje i kraften av min egenvilje? Vi har gjerne tro for å si noe til vår bror, men vi trenger oppøvde sanser for det skjulte liv, der vi får kjenne oppstandelseskraften. Da går en heller inn i lønnkammeret og søker visdom, frelse og forløsning. Jesus sa at fårene kjenner ikke de fremmedes røst. Er det noe anklage i våre ord, bebreidelse eller krav, da blir vår røst en fremmeds røst. Og da skal en ikke undre seg over at en ikke blir hørt.

Stig opp her!

Når bøkene på hin dag skal åpnes, da får vi se hvem som har et forråd av godhet i sitt hjerte. «Stig opp her», sa en røst til Johannes. Åp. 4, 1. Menneskene ferdes så lavt, i synd og selvliv. Jesu disippelskare er høyt satt. «Stig opp her!» lyder det enn i dag. Stig opp til sannhet, rettferd og godhet. Vi lever i brudens beredelsesdager. La oss være forbedere og be våre barn inn i Guds rike, be dem opp på Sions grunn. Br. Aksel J. Smith, som talte om dette, uttrykte sitt hjertes ønske for den store forsamling som var tilstede at enhver, uten unntagelse, måtte stige opp til dette overmåte herlige og seirende liv. - Ja, det er overmåte herlig med brødre som trofast har gått foran. Da vitner Ånden i våre hjerter: Hør ham! slik Ånden vitnet om Jesus.

Salme 40, 1-6. «Og han la i min munn en ny sang, en lovsang for vår Gud.» Når man virkelig av hjertet forstår at man er et miskunnhetens kar, da blir lovsang naturlig, og det blir så upassende og unaturlig å dømme og kreve. Paulus og Silas sang lovsanger midt i trengselen. Dersom en slår lag med mennesker som har glemt renselsen fra sine fordums synder, blir lovsangen borte. «Så står det da ikke til den som vil, heller ikke til den som løper, men til Gud, som gjør miskunnhet.» Rom. 9, 16. Og når Gud miskunner seg over et menneske, hvem vil eller kan hindre ham i det?

«Når han har stått sin prøve ...» Jak. 1, 12. Et område hvor vi blir satt på prøve, er f.eks. i det som omtales i 1. Kor. 10, 23 (Les henvisningene!) Tenk å stå sin prøve hva dette angår! Samme tale, samme sinn og samme mening. 1. Kor. 1, 10. Velsignede enhet! Enhver fremmer enheten i Kristi legeme ved troskap i det skjulte. I Marias lovsang heter det: «Han adspredte dem som var overmodige i sitt hjertes tanke.» Luk. 1, 51. Gud ser hvem som har det slik. Slike adspredes. De som fornedrer seg selv, blir ikke adspredt. Ydmykhet samler.

«Først og fremst ren», leser vi om visdommen. Jak. 3, 17. Visdom er altså ikke først og fremst å kjempe for det som er rett. Mange vanskeligheter kan oppstå dersom man ikke forstår dette. Først og fremst ren! Dernest ..., helt til dette: Rettferdighets frukt såes i fred for dem som holder fred.

Samfunn og fedresinn

Den som vil bevare sitt selvliv, opplever aldri enheten i Kristi legeme. Hvetekornsdøden må til. Det er motstand mot synden like til blodet. Hebr. 12, 4. I motsatt fall blir det bare gudfryktighets skinn under fornektelse av kraften. Da er det hatet til synd som mangler, og man er som kalkede graver, fulle av dødningeben, og mener kanskje selv at man er full av godhet. Først og fremst samfunn på sitt hjemsted. Det er dårlig stell dersom en ikke kommer til samfunn der. I Kol. 2, 1-3 leser vi om en stor strid for vennene, som først og fremst skulle føre til at «deres hjerter må bli trøstet». Og det betyr at synden blir beseiret og utryddet. Vi kan ikke trøstes i sannhet på annen måte. Da er grunnlaget lagt for: «Så de knyttes sammen i kjærlighet og når fram til hele rikdommen ...» Her må det nidkjærhet til i eget liv. Og langmodighet med de andre.

I Kol. 1, 28-29 leser vi også om apostelens store strid med formaning, ja, han kunne formane med tårer. Hvordan er det med vår tjeneste på vårt hjemsted? Hvordan er det med våre bønner for å hjelpe selv den elendigste fram til liv i Gud? Ved slikt arbeid vil en uvilkårlig få se sitt eget selvliv. Jesus måtte lide døden i kjødet for å føre oss til Gud. De som følger ham på denne veien, feller ikke selvmedlidenhets tårer, som andre til stadighet må tørke av, nei, slike disipler blir i stand til å tørke andres tårer.

De unge trenger formaninger. Av de eldre bør man kunne forvente fedresinn. Hvordan er det med vår bønnekamp og omsorg for den oppvoksende slekt? Når en har ansvar i en menighet, må en være seg sitt kall bevisst. Hvis ikke, kan det gå som med Aron. Så snart Moses var borte en stund, rettet han seg etter folkets ønsker, og snart lød det fra leiren verken seiersrop eller gråt over nederlag, men noe midt imellom, noe som skurret i hellige menns ører. Når Kristi død blir forkynt uten at denne død virker i ens legeme, så kommer alt dette uverdige fram, alt det menneskelige.

«Men dersom vi dømte oss selv, ble vi ikke dømt.» 1. Kor. 11, 31-32. Det gjelder at vi ikke akter Herrens tukt ringe. Herrens tukt er jo et tegn på at det er håp og fremtid for oss. Israel drev ikke bort kana’anittene. Derfor ble de til brodder i deres sider. Det er ikke mulig å ha hvile med slike brodder i siden. Derfor: Gjør motstand like til blodet i din kamp mot synden! «Gled eder i Herren alltid!» Dette skriver Paulus midt i sine trengsler. Der andre ville ha sendt bønnesedler om forbønn, der roper han: Gled eder!

Det trenges fornyelse også hva åndsfylde angår. Man farer vill dersom man fortsetter i det uendelige på den gamle kraft og erfaring. Farten i syndelegemets tilintetgjørelse bestemmes av i hvilken grad vi er grepet av Kristus.

Laodikea-engelen sa at han var rik og visste ikke at han var fattig, ja, han var blind og naken. Hvilken enorm forskjell på virkeligheten og det han mente seg å være. Dette er til å få forstand av. Det er farlig å komme bort fra det hjertets enfold, at det bare er for Jesu navns skyld man gjør det man gjør. Nyter man ære av mennesker, ja, da er man fattig, blind og naken, hva man enn måtte mene om seg selv.

Arven

Det ligger en veldig Guds nåde og et veldig Guds arbeid bak hver bror og søster. Vi må i hverandre se hva Gud har skapt og er i ferd med å skape.

«Den Herren elsker, den tukter han.» Hebr. 12, 6. Det ligger derfor en veldig trøst i tukten. Den sannhet som kommer til oss ved tukten, er fast føde.

Satan benytter seg av menneskelig godhet og menneskelig medynk for å forhindre at synden blir fordømt. Hvor dåraktig det f.eks. er å trøste eller ha medynk med en som er fornærmet. Sann medynk hjelper menneskene til å komme ut av synden, f.eks. ut av fornærmelsen. Det gjelder å være på bølgelengde med Gud når det gjelder egen og andres frelse.

Hagars barn har en trelldomsånd og tåler ikke tukt. Den som er blitt oppøvd ved tukt, høster rettferdighets salige frukt. Hebr. 12, 4-11. Det er godt for en mann at han bærer åk i sin ungdom. Når vi står i vanskelige forhold, så la oss ydmyke oss under Guds veldige hånd. Da må vi ikke sette en grense og tenke at nå går det for vidt, men følge opp og lære ved tukten. «Men er vi barn, da er vi også arvinger, Guds arvinger og Kristi medarvinger, såfremt vi lider med ham.» Rom. 8, 17. Har vi del i tukten, er vi også arveberettiget. En hoveddel av vår arv er dette: Vi skal arve hverandre! Tenk f.eks. å arve den visdom som er i Paulus. Korintierne aktet Paulus for intet, de hadde ikke opplyste øyne. Mange trenger også i dag å be om opplyste øyne. Kan du se den arv du har i din bror? Med hjertets opplyste øyne blir man levende interessert i sin arv. «... i kjennskapet til alt det gode som er i eder.» Filemon 6. Kan vi se denne herlighet i hverandre? Korintierne var alle innskrevet i apostelens hjerte. Dette er ekte kjærlighet. Det må ikke være noen vi ikke har plass til i vårt hjerte. De hellige i landet, «de herlige i hvem jeg har all min lyst.» Salme 16. Her er et kraftig bevis på at man elsker Herren. Tenk at Lot var så uforstandig at han skilte seg fra Abraham. Dermed skilte han seg også fra den velsignelse som kom over Abraham. Det ødela fremtiden for han selv og hans barn. Mon det ikke var kommet noe misunnelse inn i hans hjerte?

Især på våre hjemsteder må vi smelte sammen med hverandre. Eller ønsker du å ha et samfunn for deg selv, idet du synes at de andre ikke er ivrige nok? Det er bare ett legeme, og dersom man mener å ha bedre forståelse enn mange, så bør man jo arbeide for å tilføre de andre det lys man har. Opprekker man hellige hender, da har man ingen krav til andre. Vi vet hvordan brødrene før oss har arbeidet. Alt er virket fram ved kjærlighet i den Hellige Ånd. Slik må det også fortsette.

Paulus ga streng beskjed om hvordan menigheten i Korint skulle forholde seg til den synder det er tale om i 1. Kor. 5. I det andre brevet gir han beskjed om at den samme synder, som nå hadde omvendt seg, skulle tilgis og trøstes. I 1. Tim. 5, 20 flg. står det om å refse den som synder. Videre om å være uten fordom og ikke gjøre noe av tilbøyelighet. Har man ikke et oppøvd øre for Åndens røst, kan man fortsette i det uendelige med sin handlemåte, uten å forstå at tiden kanskje er inne for en annen handlemåte. Et annet eksempel: Ordensreglene ved våre stevner sier at all ungdom skal være inne på kveldsmøtet. Dette kan man naturligvis håndheve som en «vakthund», uten å høre Åndens røst, som kan hende sier: Velsign!

Gjerningskristendom

Hva var det som tydelig viste de syv menighetsenglers tilstand? Åp. 2 og 3. Jo, det var deres gjerninger. «Jeg vet om dine gjerninger.» Beskyldningen om å forkynne «gjerningskristendom» har alltid ligget som et vanærens dekke over menigheten. Rett forstått finnes det ingen annen kristendom enn den kristendom som kommer fram i våre liv ved at vi finner vårt liv og mister det i våre gjerninger.

Vi kan skille mellom to grøfter. Den ene er at man regner med å ha alt i tro, dvs. en død tro uten gjerninger. Jak. 2, 17. Den andre grøften er lovgjerninger, et gudfryktighetens skinn. Rettferdighet er ikke å få ved loven. Gal. 2, 21. Man kan ofre mye for å få et navn av å være gudfryktig, men midt i det hele florerer f.eks. baktalelse. 2. Tim. 3, 1-5.

Kristi brud vandrer midt på rettens stier. Hun gjør det gode og finner det onde som ligger for hånden og døder legemets gjerninger ved Ånden. Det rene og skinnende fine lin hun kler seg i, er de helliges rettferdige gjerninger. Åp. 19, 8.

Jak. 1, 25-27. Her ser vi hvem som blir salig: Gjerningens gjører. Når Jakob skal gi et eksempel på en ren og usmittet gudsdyrkelse, nevner han: Se til farløse og enker i deres trengsel, å holde seg selv uplettet av verden. Ja, her kan man selvsagt gjøre lovgjerninger, få et gudfryktighets skinn, mens baktalelsen florerer. Men er det det Jakob mener? Nei, her er det talt om de av Gud ferdiglagte gjerninger, der vi finner vårt selvliv og blir frelst fra utålmodighet, krav osv. Ikke selve gjerningen er kilden til glede, men at vi finner noe å døde, så frukten blir helliggjørelse.

Når Jesus i Matt. 25 sier: «Jeg var hungrig, og I ga meg å ete, jeg var tørst, og I ga meg å drikke» osv., skulle det være ord som vi nå, snart 2000 år etterpå, bare kan feie vekk og kalle for lovgjerninger? Langt ifra! De rettferdige svarer: «Når så vi deg hungrig og ga deg mat?» osv. De var opptatt med å spinne brudedrakten, de var opptatt med å finne noe i sin natur å døde idet de gjorde disse gjerningene. De som hadde gjort urett, visste godt om sine gjerninger, men Herren hadde de ikke fått samfunn med i alt sitt virke. Derfor sier Jesus til slike: «Jeg har aldri kjent eder.» Matt. 7, 23.

Lovgjerninger fører aldri til Åndens frukt. De ferdiglagte gjerninger, hvor man går inn i Kristi død, fører til helliggjørelse. Dersom man ikke forstår dette, forstår man ikke Kristus, åpenbart i kjød. Felles for slike som ligger i de to grøftene, er at de ikke tar imot formaning. - Skal vi bli dugelige til all god gjerning, må vi alltid bære Jesu død med oss i legemet.

Ja, Gud være takk for det overmåte velsignede stevnet! Det vil ha velsignede virkninger i hjem og menighet verden over!