Si til den unge mann der

Si til den unge mann der

«Spring avsted og si til den unge mann der: Jerusalem skal ligge fritt og åpent på grunn av den mengde mennesker og fe som skal finnes der. Og jeg, sier Herren, vil være en ildmur rundt omkring det, og jeg vil åpenbare min herlighet der.» Sak. 2, 8-9.

Det er Herren som har utvalgt Jerusalem som sin hellige bolig. «Fryd deg storlig og gled deg, du Sions datter! For se, jeg kommer og vil bo hos deg, sier Herren.» V. 14.

Se, dette er loven om huset: På toppen av fjellet skal hele område rundt omkring være høyhellig. Se Esek. 43, 12.

Paulus skrev til Timoteus for at han skulle vite hvorledes han skulle ferdes i Guds hus, som er den levende Guds menighet, sannhetens støtte og grunnvoll. 1. Tim. 3, 15. Vi ser av dette at menigheten er Guds hus, det åndelige Jerusalem. Da må vi også forstå at vårt område der er høyhellig. Der passer det ikke å gjøre noe av tilbøyelighet eller av egen drift.

Vi ser videre i Sak. 2, 5-6: «Så løftet jeg mine øyne opp og fikk se en mann som hadde en målesnor i sin hånd. Jeg spurte ham: Hvor skal du hen? Han svarte: Jeg skal til Jerusalem for å ut-måle det og se hvor bredt og hvor langt det skal være.»

Gud vil ikke at vi på menneskelig vis skal dra vår målesnor over menigheten. Skal vi forstå Guds verk må vi inn i kjærlighetens vesen. Ef. 3, 18-19.

Paulus formaner til «all ydmykhet og saktmodighet, med langmodighet, så I tåler hverandre i kjærlighet.» Ef. 4, 2.

I Esek. 1, 8 leser vi om livsvesnene at de hadde menneskehender under sine vinger. Vi må heller ikke strekke våre hender ut etter noe her på jorden eller bruke dem etter vår menneskelige forstand. Det er godt om våre hender kan forbli skjult under vingene inntil Gud virker. Selv Jesus kunne ikke gjøre noe av seg selv. Han var avhengig av Faderens virkninger i sitt indre. Ingen menneskelig makt og kraft kan utrette noe fra Gud. Det er når Herren salver oss og lar sin Ånd utstrømme at nåden og sannheten kommer fram og oppbygger Kristi legeme.

Men sverd over snakkerne! Jer. 50, 36. Det er snakkerne som bringer uro. De har ikke Guds ord å frembringe til oppbyggelse i menigheten, men de snakker, dømmer og kritiserer.

Men når Herrens Ånd gjennomstrømmer oss og hans ord er på vår tunge, da kan vi løfte hellige hender til menighetens gagn og oppbyggelse.

Der Herrens Ånd er fremspringende blir nidkjærheten påskynnende. Det vi sier og gjør vekker evighetslengselen i menneskene, da de kjenner de dragende krefter som er i Gud.

Det finnes også nidkjærhet som ikke er av Gud. Det er fremmed ild, og vi vet at Gud ikke liker dette. Vi kan se det i tildragelsen om Arons sønner, Nadab og Abihu, som bar fremmed ild inn i helligdommen - de døde for Herrens åsyn. 3. Mos. 10, 1-2.

«De unge menn skal du likeledes formane til å være sindige, idet du i alle måter ter deg selv som et forbilde i gode gjerninger, og i din lære viser renhet, verdighet, en sund, ulastelig tale, for at motstanderen må gå i seg selv, i det han ikke har noe ondt å si om oss.» Tit. 2, 6-8. - Vi ser at Paulus formaner de unge menn til å sette alt i rette skikk innenfor sitt eget område. Det gir tillit og kraft i tjenesten.

«Eller vet I ikke at eders legeme er et tempel for den Hellige Ånd, som bor i eder ...?» 1. Kor. 6, 19. Når jeg går utenfor mitt mål av tro, da virker ikke den Hellige Ånd med meg i min tjeneste, og jeg bruker friheten i menigheten til en leilighet for mitt eget kjød. Slik tjeneste er ikke til oppbyggelse! Gud blir heller ikke æret ved en slik tjeneste, da den som tjener ikke tjener av den kraft som Gud gir.

Det er når stormene kommer over menigheten at de ekte åpenbares. De har stille og rolig vokst fram i all god gjerning. Disse får del i all åndelig visdom og forstand, og kan styrkes med all styrke etter hans herlighets kraft til all tålmodighet og langmodighet. Kol. 1, 9-11.

Ved slike tjenere åpenbares en rikdom på oppriktig kjærlighet. 2. Kor. 8, 2. Denne kjærlighet blir menigheten til gagn, hjelp og oppbyggelse.