Stevnereferat: Påske 1994

Påskestevnet

Stevnet på Brunstad i påsken samlet over 6000 venner. Det Gud gjør i menigheten i denne vekkelsestid gjør at by- og landegrense så å si viskes ut, og vennene fra de forskjellige byer og land blir i stadig større og dypere grad sveiset sammen til et ubrytelig broderskap. I Kristus er i sannhet gjerdets skillevegg nedrevet i mer enn én forstand.

Br. Sigurd Bratlie og hustru var denne gangen forhindret fra å komme til stevnet, men de sendte følgende hilsen til vennene: “Jeg gleder meg ved dem som sier til meg: Vi vil gå til Herrens hus.” Salme 122, 1.

Sterk ved nåden

Br. Aksel J. Smith begynte stevnet med å lese fra Joh. 17. Jesus løftet sine øyne opp mot himmelen. Lidelser og prøvelser av alle slag lå bak ham, og han hadde gått triumferende gjennom alt. Nå løftet han sine øyne mot den herlighet som ventet ham. La oss gjøre det samme og se den herlighet som venter: Kristus og hans brud. Jesus ville ikke være Faderens enearving, han ville dele arven med en seirende skare. Han ville ha brødre, brødre som er ett likesom Faderen og Sønnen er ett. “Vær virksom i alt det gode, for jeg skal si Gud lønner rikelig.” Slik hørte br. Aksel J. Smith sin far si til ham i en drøm han engang hadde.

“Så bli da du, min sønn, sterk ved nåden i Kristus Jesus.” 2. Tim. 2, 1. Ja, la oss bli sterke i å utføre Faderens vilje, sterke i Guds visdom, sterke i alle Kristi dyder.

“Og dette er det evige liv at de kjenner deg, den eneste sanne Gud, og ham du utsendte, Jesus Kristus.” Joh. 17, 3. Mange kjenner Jesus som syndoffer, de færreste kjenner ham som apostel, yppersteprest og mellommann. Urim og tummim (lys og fullkommenhet) gis ikke til hvem som helst. 5. Mos. 33, 8-9. Det gis de fromme (v. 8), slike som elsker Gud i den grad vi leser om i v. 9. Et rent hjerte er hovedbetingelsen for å få noe av Gud. Litt avind, litt ondskap, litt mistanke er nok til å utestenge seg selv. Bare de rene av hjertet skal se Gud, kun de makter å elske i alle livets forhold. Profeten Mika vitner og sier: “Men jeg, jeg er full av kraft ved Herrens Ånd og full av rett og styrke.” Kap. 3, 8. Mangel på kraft er mangel på troskap. Ingen helhjertet disippel er kraftesløs. Begynner man å leve for menneskers åsyn, for å få menneskers ære, frarøves en all kraft, likesom Samson som fikk sine øyne stukket ut.

“Min kraft fullendes i skrøpelighet.” 2. Kor. 12, 9. Paulus hadde ingen interesse av å fortelle om sine “bragder”. Nei, han vitnet nok heller om at han fant grunn til å dømme seg selv. Derfor var Herrens kraft bofast i hans hjerte. “Når jeg er skrøpelig, da er jeg sterk.” V. 10. Den som ikke lever i dyp og sann selverkjennelse, vil aldri få et overflodsliv i Kristi dyder. Den som ikke praktiserer selvlivets død, vil forbli kraftesløs.

Israel gikk med et ondt og vantro hjerte i 40 år i en ørken som de kunne ha tilbakelagt på noen dager. Den som er vantro og dermed forblir kraftesløs, forakter løftets land. Det er forakt for løftet om å få del i guddommelig natur.

Skrøpelighet og kraft hører sammen. Men ikke den skrøpelighet som er ren vantro, et skinn av ydmykhet. Nei, det dreier seg om den skrøpelighet som fremkommer når Guds lys åpenbarer synden i kjødet. Våre skrøpeligheter som vår himmelske yppersteprest har medynk med, er at vi blir så lett fristet. Han har ikke medynk med synd og vantro og ulydighet. Na’aman ble bedt om å bade seg syv ganger i Jordan for å bli renset fra sin spedalskhet. Slik er det mange i dag som også trenger “syv bad” for å bli renset fra sitt hykleri, sin vantro og kritikk.

“Nå er min sjel forferdet, og hva skal jeg si? Fader, frels meg fra denne time! Dog nei, derfor er jeg kommet til denne time.” Joh. 12, 27. Vi kjenner nok til slike situasjoner hvor vår sjel er forferdet. En kunne ønske seg ut av situasjonen, ut av trengselen. Dog nei, det er nådens time. La oss si som Jesus: “Fader, herliggjør ditt navn!” Da Jesus sa dette, kunne Faderen i sin begeistring ikke tie. Det hørtes en røst fra himmelen. V. 28. - Gud følger nøye med hvorledes vi tar det i livets forhold. “Nå skal denne verdens fyrste kastes ut”, sa Jesus. V. 31. Ja, la oss i fristelsens stund foreta en skikkelig “utkastelse”! Syndelegemet skal gjøres til intet. All selvmedlidenhet, æresyke og motløshet må kastes ut. Og den som har forgått seg, må ta de syv dukkerter i “Jordan” og ikke fare med noe hykleri og skrømt. Først må jo synden ut av hjertet. Og dernest i Jesu Kristi etterfølgelse ut av vårt dødelige kjød.

Da Abraham kom tilbake med seier over de 4 konger, ble han kraftig velsignet av Melkisedek. Slik opplever også enhver som er tro i kampen og seirer i sine forhold, en så kraftig velsignelse i broderskapet, at de som Abraham mister all lyst til det jordiske. “Jeg vil ikke ta så meget som en tråd eller en skorem av alt som ditt er”, sier han til kongen i Sodoma.

Matt. 6, 33 går fullt og helt i oppfyllelse for enhver som følger i Jesu fotspor. Paulus gledet seg og oppfordret filippenserne til å glede seg sammen med ham fordi han ble ofret, ja, han ble tømt ut som et drikkoffer. (Fil. 2, 17-18, div. overs.) Ja, da har man virkelig forstått evangeliet, det glade budskap. “Glede i Herren er eders styrke!” Neh. 8, 10. Glede over å bli tømt ut som et drikkoffer kan man virkelig kalle sann glede i Herren, en glede som gir sann styrke. Enfoldet i Kristus er en veldig makt, enfoldets ånd er en seirende ånd.

Tekkes vår hærfører

“Ingen som gjør krigstjeneste, blander seg inn i livets sysler, for at han kan tekkes sin hærfører.” 2. Tim. 2, 4. Tekkes vår hærfører, Jesus Kristus, er det eneste som må stå for oss. Vi kommer alle i forhold og ulike situasjoner. Det er jo forhold som er gitt oss, i hvilke vi kan få nåde til å seire. Da må vi ikke blande oss inn i disse forholdene, “blande oss inn i livets sysler”, men være Herrens stridsmenn, som ikke har annet for øye enn å tekkes vår hærfører. Hvor dåraktig å holde på med spørsmål som: Hvorfor kom dette over meg? osv. En stridsmann kjemper og seirer. Han tåler å se selvlivets blod flyte. Det står om å stride på rette måte. Ved å stride på rette måte blir man selv ofret i forholdene. Da kommer vi inn i et Jesu Kristi tjenerskap som varer livet ut, dersom vi forblir tro. “Den bonde som arbeider, bør først nyte fruktene.” Ja, ved slik troskap får man selv i første rekke nyte fruktene, som f. eks. glede, fred og takknemlighet.

Bevar ditt hjerte fremfor alt som bevares, kunne den vise Salomo si. Men i sin alderdom tok kvinner kraften fram ham. Dersom en ikke bevarer hjertet rent, blir presset fra kjødet i fristelsens stund for mektig og hjertet blir besmittet. Paulus vitner derimot om triumferende seier. Rom. 8, 35-39. Hemmeligheten var at han så det som en betroelse å være “regnet som slaktefår”. Og intet kunne skille ham fra Kristi kjærlighet, intet fra kjødet og intet fra forholdene.

“Om noen er min tjener, ham skal Faderen ære.” Hvorfor da selv søke ære? Gjør man det, er man et menneske og menneskelig og ingen Herrens tjener.

Jobs venner kom for å trøste ham. Resultat ble i stedet bebreidelse etter bebreidelse. Guds vrede opptentes mot dem. Derfor ble det forkynt dem at Job skulle be for dem, og bare ham ville Gud bønnhøre!

“... hvor overvettes stor hans makt er for oss som tror.” Ef. 1, 19. Denne makt og denne kraft er ikke bare for noen spesielle. Nei, for enhver som tror. Og den forøkes ved troens lydighet. Filadelfiaengelen levde i ydmyk selverkjennelse, og dermed kunne han i Herrens kraft gå fra den ene åpne dør til den andre. Den sammensmeltning med ordet vi leser om i Hebr. 4, 2 finner kun sted når hjertet er rent og varmt.

En blir ikke salvet og lykkelig i sine forhold dersom en er opptatt med forholdene i stedet for å ha frelse for øye.

Vekkelse er kraft. Renhet er kraft. Sannhet er kraft. Et seirende liv er kraft. Ikke å la seg overvinne av det onde er seier. Å overvinne det onde med det gode er mer enn seier.

“Den ene skal tas med, og den andre skal lates tilbake.” Luk. 17, 34-37. Forskjellen ligger i det skjulte. Kun den som tjener Gud i det skjulte, får mat å gi. Den har ord som styrker disiplene, mens andre verken har et trøstens eller kraftens ord til næring for en hungrig sjel.

“Hvis det dør, bærer det megen frukt.” Joh. 12, 24. Er det kommet i jorden, er det seier. Men når det dør! da bærer det megen frukt.

Dersom man ved den formaning og innbyrdes hjelp som er i broderskapet får hjelp til bedre å se seg selv, burde jo samfunnet bare bli inderligere. Hvis ikke, er det hykleri og skrømt til stede.

Gi ikke djevelen rom!

Det ligger en veldig kraft i å være god. “Vær gode mot hverandre.” Ef. 4, 32. “Gi ikke djevelen rom!” V. 27. Alle må vi kjenne ansvar for samfunnet og enheten. Faderen og Sønnen er ett, utbrytelig ett. Til dette samfunn er vi kalt, og for dette samfunn må vi stride. Strid, fly, jag! Slik lyder Skriftens formaning. “Gjør ikke Guds Hellige Ånd sorg.” V. 30. “Kast ditt gull i støvet!” Job. 22, 24. Et menneske kan ha mange fine tanker, “kledd i gull”, men når de ikke er guddommelige, er de uten verdi for Gud. Kast dem i støvet! “Så skal den Allmektige være ditt gull.” I sannhet et lønnsomt bytte. Alle våre tanker og ord må være i samfunn med de hellige. En kommer ingen vei med noen alenegang. “... med de andre til en Guds bolig i Ånden.” Ef. 2, 22. I dette ubrytelige samfunn er det ingen “eneboliger”.

En Jesu disippel har oppgitt alt, hater sitt selvliv og bærer sitt kors. Med slike kan Gud arbeide. Disse er født i ilden og hører hjemme i ilden og er Herrens ildvitner. Rundt Jerusalem, menigheten, er det en ildmur. Vi må gjennom ilden for å komme der inn og utholde og elske ilden når vi befinner oss innenfor.

“... at Kristus må bo ved troen i eders hjerter.” Ef. 3, 17. Når han bor der, er f.eks. den grumme avind totalt utelukket.

Treet som fikk lov å stå enda et år, skulle det graves rundt. Ved slik bearbeidelse ville nok erkjennelsen komme, erkjennelse om egen slapphet og likegyldighet. Og nidkjærhets gjødning vil bringe fruktene fram. Mer, mer, mer!

De 70 disipler gledet seg over at de onde ånder var dem lydige i Jesu navn. Dette var ganske visst en stor herlighet, men Jesus rettet deres øyne mot noe som var enda større: “Gled eder over at eders navn er oppskrevet i himmelen.” Når skatten er i himmelen, bevares hjertet rent. Jesus frydet seg over at dette var åpenbart for de umyndige. De umyndige har ikke noe navn her på jorden. De følger ham som i sitt jordelivs største prøve sa: Fader, herliggjør ditt navn! På jorden roptes “Korsfest, korsfest!” Men i himmelen lød det: “Verdig er Lammet, som er slaktet.”

Jakob formaner til å være snar til å høre, sen til å tale. Det lønner seg. All god og fullkommen gave kommer ovenfra. Og fra lysenes Fader skal vi få våre ord, gode og fullkomne ord.

“Jeg kjenner ditt overmot og ditt hjertes ondskap”, sa Eliab, Davids eldste bror, til David. Tenk, hvilken bedømmelse og dom! Men David lot seg ikke knekke av en slik motstandsånd. Gud er med de små og umyndige. Fra dens liv hvorfra det alltid rinner strømmer av levende vann, kan menneskene alltid vente noe godt.

Foreldre kan nok gi barnet belønning for noe som er “nesten” gjort. Men Gud er trofast og våker over sitt ord. Na’aman måtte bade seg syv ganger i Jordan. Seks ganger ville ikke ha vært nok.

“Gi ikke djevelen rom!” Han kan lett få rom gjennom tankelivet. Får han rom, begynner han å stjele, myrde og ødelegge.

Vi må ikke ha det slik i vårt hjerte: - Fader, frels meg fra denne time! - men slik: - Fader, frels meg i denne time. -

Loven om utsæd og høst

Es. 3, 8-11. (Les skriftstedene!) Juda var troløs, og det fikk følger. “De volder seg selv ulykke!” Det den ugudelige har gjort, skal gjøres mot ham selv. Gud våker over alt sitt ord, for å fullbyrde det. Han holder nøye regnskap. Han holder f.eks. regnskap med den som “arbeider” og med den som “arbeider meget”. Rom. 16, 12 og 16. Med stor frimodighet kan man si til den rettferdige at det skal gå ham godt. Og med like stor frimodighet kan det sies til den ugudelige at det går ham ille.

“Hvem kjenner din vredes styrke og din harme, således som frykten for deg krever?” Salme 90, 11. Gud hjemsøker og gjengjelder, i dag som før. “Meg hører hevnen til, jeg vil gjengjelde, sier Herren.” Rom. 12, 19. Derfor skal vi gjøre som vi formanes til i v. 20 og 21. Men det at vi er gode mot dem som er onde mot oss, betyr ikke at Gud “henlegger saken”. Men vi kan “henlegge saken”! Vårt kall er å være god, å velsigne! Her gjelder guddommelige, ufravikelige livslover. Gjengjeldelse kommer over de overmodige. Salme 94, 1-2. “Tal ikke frekt med stiv nakke!” Salme 75, 5-6. En dag skal alle måtte erkjenne og bekjenne: Rettferdige er dine dommer, o Gud. Og all ondskap skal lukke sin munn. Ugudelige skaper urett under skinn av rett. Salme 94, 20-23. Bak en maske av gudsfrykt og rett skjuler seg hat og dødningeben, og uskyldig blod dømmer de skyldig. “Da blir Herren meg en borg.” V. 22. Det er langt bedre enn å forsvare seg selv.

Alle de som gjør urett, blir atspredt. Salme 92, 6 flg. Men den rettferdiges sti blir lysere og lysere inntil høylys dag. Tenk, høylys dag på alle områder! Det ligger forbannelse over å sette sin lit til mennesker, for det er ensbetydende med at hjertet viker fra Herren. “Han skal bli som en hjelpeløs mann på den øde mark.” Jer. 17, 5-6. Hvem har forstått alvoret i dette, og hvem er kommet til høylys dag på dette område? - Vil man selv ha velsignelse over seg, så bør man velsigne den Gud velsigner.

Salme 55, 20 flg. Her står bl.a. om den som ikke vil bli annerledes. Slike er selvtilfredse og selvkloke. Men den rettferdige skal i evighet ikke rokkes. La oss jage etter å lære livets lover å kjenne, f.eks. loven om utsæd og høst. Vi kan velge hva vi vil så. Men høsten blir lovmessig overensstemmende med hva vi sådde. “Så eder en sæd, som rettferdigheten krever, få eder en høst etter kjærlighetens bud.” Hos. 10, 12.

“Hva lever du av?” Dette spørsmål stilte en bror en gang til br. Aslaksen. “Jeg lever av å gi”, var svaret. Ja, slik er det både åndelig og timelig: “Den som karrig sår, skal karrig høste, og den som sår med velsignelser, skal høste med velsignelser.” 2. Kor. 9, 6.

Vekkelsen i menigheten går stadig fram. Enhver blir stilt på valg. “Hva fattes meg ennå?” sa den rike yngling til Jesus. Han var en prektig, ung mann. Men det nytter ikke å følge Jesus i sin prektighet mens hjertet befinner seg i rikdom, ære og makt. Den prektige, unge mann gikk bedrøvet bort. Han ønsket altså ikke å bli fullkommen. Mange har vist det samme sinnelag også i dag.

I Jesu Kristi disippelskap blir en tildelt en husholdning, og av husholdere kreves troskap. 1. Kor. 4, 1 flg. Vi må lære å husholderere riktig både over åndelige og timelige verdier. En disippel oppgir alt for å følge Jesus, men hans forståelse av hva det vil si å oppgi alt øker etterhvert som han er tro. “Men alt gjør jeg for evangeliets skyld”, sier Paulus. 1. Kor. 9, 23. Alt! Alt for evangeliets skyld! Alt for broderskapets skyld! Når det ikke er alt, når det ikke er helt, holder man noe igjen og man begynner å tro løgnen og blir kanskje åpenlys motstander av Jesu sanne disipler. - Er det likevel noe i det? -, sier man kanskje når onde rykter svirrer.

La oss fremfor alt være tro i vårt tankeliv. Det hele er et enten - eller. Gamaliel minner det høye råd om Teudas, “som sa seg å være noe”. Før han sa seg å være noe, tenkte han at han var noe, mente han seg å være noe. La oss frykte Gud i sannhet. Det går han å leve slik at ikke engang ens ektefelle vet at en lefler med synd. Men det kommer en oppgjørsdag. Den som synder, kjenner ikke Gud.

Et alltid fremadskridende liv

“Den som ikke samler med meg, han spreder.” Matt. 12, 30. Dette må vi ta alvorlig. “Forstå hva Herrens vilje er!” Ef. 5, 17. En kan kanskje i ettertid forstå hva Herrens vilje var, etter at anledningen er gått forbi. “Til sist kom da også de andre”, står det om de dårlige jomfruer. De kom for sent. Derfor heter det: “... så I kjøper den beleilige tid.”

“Vet I ikke at eders legemer er Kristi lemmer?” 1. Kor. 6, 15. Å være seg dette bevisst er en veldig bevarelse i det skjulte liv. Og da forstår en også godt at de andre har noe å tilføre oss.

“Trofasthets vei har jeg utvalgt.” Salme 119, 30. Når vi står i vår personlige kamp, er kanskje følelsene ikke med. Men hva har vi valgt? Har vi valgt trofasthets vei, er saken klar.

“Han skal ikke dømme etter det hans øyne ser, og ikke skifte rett etter det hans ører hører.” Es. 11, 3. Dette står om Jesus. Slik hadde han det. Hvor formastelig det er når vi da tillater oss å dømme etter det øyet ser. En ser f.eks. en ivrig ungdom som i mangel på visdom gjør en del feil. Hvor dåraktig å dømme etter det ens øye ser, ja både dømme, kritisere og klandre.

En eldre bror eller søster kan kanskje mange ganger ha lest for den unge: Vær et forbilde for de troende. Når da den unge ved den eldres tjeneste en dag blir et forbilde for den eldre, da bør jo den eldre av hjertet kunne glede seg!

“Og når jeg blir opphøyet fra jorden, skal jeg drage alle til meg.” Joh. 12, 32. Et korsfestet liv har en dragende makt.

Sitat fra br. J.O. Smith: “Dette er dommen at lyset er kommet til verden.” Å gå fra lys til lys blir altså å gå fra dom til dom, men da dommen er Kristi død, så blir følgen derav at Kristi liv åpenbares i vårt dødelige kjød.”

Da blir det slutt på alt opp-og-ned liv. Vårt liv skal være et stadig fremadskridende og oppadstigende liv, fastere og mer urokkelig etter som dagene går. Fremad og oppad, tross følelser og brusende bølger. Når vi leser hva Paulus vitner om seg selv og om livet i Gud, ser vi at han taler i troens fulle visshet om: alltid seier, alltid glede midt i alle slags trengsler, alltid bærende Jesu død med seg i legemet. Derav blir det herlige resultater, alltid frukter, alltid et overflodsliv. Alt annet enn dette har intet med levende tro å gjøre. “Hvem vil skille oss fra Kristi kjærlighet?” skriver Paulus i Rom. 8, 35. “For Kristi kjærlighet tvinger oss”, sier han i 2. Kor. 5, 14. I hva består Guds kjærlighet til oss i Kristus Jesus, vår Herre (Rom. 8, 39)? Den leser vi om i v. 3: “... og fordømte synden i kjødet.” Til dette driver Kristi kjærlighet oss, nemlig til at synden blir fordømt i vårt kjød. Det er ikke tungt å bli drevet av kjærlighet til et slikt herlig liv!

Ovenstående er kommet fram ved mange brødres velsignede tjeneste på stevnet.

Det kan også være på sin plass å nevne at en kollekt til fortsatt utbygging av Brunstad ga over 1,5 millioner kroner, noe som også vitner om den økende forståelse for samfunnet og broderskapet. I oppbyggelsen av Kristi legeme på jord i vår tid har jo stevnestedet vårt på Brunstad en kolossal betydning. Vi er alle betrodd en husholdning, og vi skal lære å forstå hva som er til oppbyggelse, ja, ikke bare det, men til nødvendig oppbyggelse. Hele denne husholdning innbefatter det åndelige så vel som det timelige.