Jubileum: J. O. Smiths hjemlov 50 år

Johan Oscar Smith

I mai 1993 var det 50 år siden br. Johan O. Smith gikk hjem til Gud. Under stevnet ble det derfor holdt et spesielt møte, der br. J.O. Smith og de utallige frukter hans liv og tjeneste har brakt, ble minnet. Det er en ubrutt linje fra J.O. Smiths dager og inntil i dag. Samme kors. Samme vei. Samme budskap, som fører til samme broderskap. Og slik skal det ved Guds nåde fortsette. Mange venner, både brødre og søstre, som hadde kjent og opplevd br. J.O. Smith, ga et enstemmig vitnesbyrd om denne Guds mann og hans usedvanlig store gudhengivenhet og troskap i smått som i stort. En søster sa i sitt vitnesbyrd at når hun hører Hebr. 4, 12 opplest, om ordet som er skarpere enn noe tveegget sverd og trenger igjennom, inntil det kløver sjel og ånd, da ser hun br. J.O. Smith for sine øyne. Han var i sannhet en vekkelsens mann. Derfor er det en stor skam og frekkhet når enkelte som har forlatt menigheten påstår seg å «følge J.O. Smiths linje» mens de både står menigheten, gudfryktige brødre og vekkelsen imot.

Br. Kåre J. Smith leste en del utdrag fra J.O. Smiths brev og skrifter, og noe skal gjengis her:

Om ungdoms- og barnevekkelsen på Horten i 1928 skriver han: «Nå var br. Aslaksen her hos oss i ca. tre uker før jul for å holde møter for voksne, men de fleste av dem forherdet seg mot de mange klare og velsignede vitnesbyrd. Til gjengjeld tok barna og ungdommen imot Guds ord. De begynte å rope til Gud om full og hel frelse, og Gud hørte deres bønner.» - Så at noen tar anstøt under vekkelser, er intet nytt. Den gang som nå var det vekkelse til helliggjørelse, likedannelse med Jesus.

I 1934 gikk det en mektig vekkelse over menigheten, og i forbindelse med påskestevnet 1935 skriver J.O. Smith: «Gud har skjenket oss ungdom som det finnes stoff i. Og jeg tror vi tør si at de også får seg etterlatt en solid arv, noe vi selv under lidelser har kjempet oss til. Gå nå dere fram. Gjør det bedre enn oss! Og Gud være med dere.» - Slik innstilling hadde han overfor den herlige ungdomsflokk, som han gledet seg storlig over.

I et brev til sin bror i 1909 skriver han: «Gud har tatt meg hardt like fra førsten av, nesten mer enn jeg trodde det kunne gå an med et menneske. Han lot meg gå igjennom ildprøver som jeg har for meg selv og Gud. Ved nå å bli så grundig tatt av dage og rotopprykket kom jeg på et tidlig stadium inn i et dypt Kristi lidelsessamfunn.»

J.O. Smith var en reformator og gjennombryter. De aller fleste av hans sanger er gjennombrytersanger. Et eksempel fra sang nr. 113 i HV: «Når sannhets vei skal brytes igjennom berg av kjød. Da fødes menn så grumme. Dem leiren blir for trang. Der utenfor hos Jesus, har alt en bedre klang.» Ja, der utenfor hos Jesus fikk han et himmelsk klarsyn, og godheten kom fram midt i kampens hete.

I samme brev som ble nevnt ovenfor, skriver han: «Min tjeneste i Kristus har alltid gått i retning av først å rydde grunnen helt og holdent, deretter å bygge opp. Å bygge på en fremmed grunn har vært meg likeså avskyelig - ja, jeg vet ikke hva uttrykk jeg skal gi det, men jeg anser det rett og slett for åndelig hor. Av denne grunn har alle nedbrytningsarbeiderne sett harde og ufølsomme ut. Men de personer som i kjærlighet til sannheten har latt seg bryte ned, har nok senere fått erfare at min gjerning i Kristus ikke bare har vært å bryte ned, men også å bygge. Dog, det er dessverre ikke mange som har kunnet gå med hele veien her. Men de som har gått med, kan vitne om det salige samfunn vi har med hverandre i den Hellige Ånd.» - Ja, la oss herav lære å bli fri i vår ånd, slik at vi kan bruke ordets sverd uten hensyn til kjød eller slektsbånd. Da kan vi ved Guds nåde og visdom både bryte ned og bygge opp.

«Guds ord er hele min lyst» vitner han om i et brev. «Jeg er så glad i Guds ord at jeg er rent vekk fra alt annet i lange tider.»

Hans ydmyke og gode forhold til sine medbrødre kommer tydelig fram i disse ord i et brev til br. Aslaksen: «Dog, jeg vil ved Guds nåde holde meg til mitt kall og utvelgelse, der nede med én sjel ad gangen. Ut derfra vil jeg ved Guds nåde søke å styrke deg i ditt kall og din utvelgelse. Og dette skal være fredspakten mellom oss, den som livsnødvendig ved Guds forordning er sluttet, og som til dagenes ende må stå fast. Og dette skal til evig tid være vårt valgspråk: Den største være som den minste iblant eder.» - Ja, må dette være også vårt forhold til våre medbrødre og -søstre på våre hjemsteder!

Hans uselviske sinnelag kommer også til syne i disse ord, skrevet til br. Aslaksen: «Måskje vi ved å stige ned gjennom den åpne dør dernede kan bli så usynlige at det er lite å sloss om plassen etter oss. Det er vel det mest fullkomne. Da blir det bare Mesterens ord igjen etter oss: Følg du meg.»

Det liv og det sinnelag som disse sitater vitner om, ble grundig stadfestet ved de mange vitnesbyrd av venner som har opplevd ham. Br. J.O. Smith holdt seg til det ringe og lave, søkte aldri det som er stort i menneskers øyne. Han merket det fort når et menneske var ærgjerrig og stolt. Han tok seg av de ringe og små. Det var ingen tyngsel å være i hans nærhet. Han gledet og frydet seg storlig når han merket at det gikk opp lys for den enkelte, og han frydet seg over barna og de unge som ble grepet av Kristus. Blant dem satte han seg ned. Ja, det er jo han som har skrevet sang nr. 218 i HV: «Se, din ungdom kommer til deg, kraft er deres pryd. Troessikre fremad vi går på med fryd.» Og som David ble fylt med nidkjærhet når han hørte at Goliat hånte den levende Guds hær, var det også over br. J.O. Smith en mektig ånd til å slå ned alt som ville ødelegge samfunnet.

Av de mange vitnesbyrdene kom det særlig fram at den vekkelse som nå i så sterk grad går over menigheten, er den samme som br. J.O. Smith frydet seg over. En vekkelse til likedannelse med Sønnen. En vekkelse til å «fare ned». En broder hadde notert følgende fra J.O. Smith: «Vil du prøve krefter, så gjør det ved nedadbøyninger.»

Det ble også talt om at vi er mange som høster det vi ikke har arbeidet med, vi er kommet inn i andres arbeid. Og at den som sår og den som høster kan glede seg sammen. Joh. 4, 36. Hvilken velsignet enhet! Vi opplever vekkelse, og noen har i uforstand ytret at før vekkelsen var det nærmest ikke greie på noe. Slike må omvende seg fra sitt overmot. Andre igjen har foraktet vekkelsen og mener at det var før vekkelsen det var gode greier. Slike må også omvende seg fra sin synd. 1. Kor. 3, 6-8. Her står det om den som planter og den som vanner at de er ett. Det har vi til dags dato opplevd i menigheten. Og Gud har gitt vekst. Ikke den som gir seg selv skussmål, holder prøve, men den som Herren gir skussmål. Gud har sendt ild og vekkelse over våre forløperes arbeid. Et bedre og tydeligere skussmål kunne Gud ikke gi våre hyrder i denne tiden. Lovet være Gud for hans klare tale. Disse våre forløpere har stått fast forankret i broderskapet, har fornedret seg og har styrket og styrker de andre. Derfor har Gud kunnet salve deres arbeid og offer med vekkelse. Ved br. J.O. Smiths liv og tjeneste er de lærdommer som hører til gudsfrykt kommet tydelig fram.

En veldig forståelse er blitt nedlagt i manges hjerter og visdom og åpenbarings ånd, som br. J.O. Smith spesielt formante til å søke, er blitt utgytt over den ene etter den andre.

Herrens ord er rene ord

Fra stevnets videre innhold:

«Gi akt på deg selv og på læren.» Gir en bare akt på seg selv blir en motløs. Akter en bare på læren, blir en oppblåst. Men gjør vi begge deler, blir det enkelt. For læren sier f.eks.: «Så død da ...» Kol. 3, 5. Tenk, vi kan døde det dårlige vi får se i vår natur! Da blir vi verken motløse eller oppblåste. Profetene profeterte med begeistring om den nåde vi skulle få i den nye pakt, nåde til ved Kristi lidelser å gå inn i Kristi herlighet og liv. Og vi som lever i den nye pakts tid bør jo være langt mer begeistret enn de som bare spådde om den nåde vi skulle få.

Vi leser i Mosebøkene om Anaks barn av kjempeætten. Slik en kjempe-ætt er æresyken i et menneskes liv, den når helt til bunnen av det menneskelige vesen. Men denne ætt kan utryddes. 5. Mos. 9, 1-3. Blir den ikke utryddet, da vil den stadig være «torner i eders øyne og brodder i eders sider, og de skal plage eder i det land som I bor i.» 4. Mos. 33, 55.

Det er mange festningsverk, tankebygninger og høyder i et menneske som skal omstyrtes ved Guds skarpe ord. F.eks. all uro for å være «velinformert», all innblanding i andres saker. Og all delthet må utryddes. Det står om kong Amasja at han gjorde hva rett var i Herrens øyne, «dog ikke med udelt hjerte.» 2. Krøn. 25, 2. Det var altså et forbehold, noe en vil beholde for seg selv, noe som gjør en uskikket til Guds rike.

Vi leser i Ap.gj. 20, 29 om glupende ulver som ikke skåner hjorden. Denne ulvenatur bor i alles kjød. Hva er det som skåner hjorden? Kristi død! Når vi hengis i Kristi død med alle våre krav og meninger, da skånes hjorden.

Vi trenger som Moses «et telt utenfor leiren». 2. Mos. 33, 7. Der hentet Moses i sin omgang med Gud kraft til sin oppgave. Der utenfor leiren er det ingen ære å få. Der peker Herrens Ånd ut ofrene i våre liv. I Hebr. 13 leser vi at offerblodet ble båret inn i helligdommen og kroppene ble brent opp utenfor leiren. Herav lærer vi at intet som dufter av oss selv skal levnes. Det blir bare dette tilbake: frukt av leber som lover hans navn! Gud får all æren.

I 2. Mos. 32, 26-27 leser vi om Levis barn som i troskap mot Gud ikke tok hensyn verken til slekt eller venn dengang Israel begynte med gudsdyrkelse rundt et støpt bilde. På samme måte kan man i dag kan ha sitt «støpte bilde», sin «støpte» forståelse av hva gudsdyrkelse er. Det viser seg gang på gang at det er slike som har tatt vare på Levipakten som kan komme menneskene til hjelp i deres nød.

«Hvorfor kaller du meg god? Ingen er god uten én, det er Gud.» Mark. 10, 18. Se, hvor våken Jesus var! Og lynsnar! Han lot seg ikke besnære av noe «Gode mester!»

Hvor er så vår ros? Den er utelukket.» Rom. 3, 27. Dette er et gledens budskap for alle som hater sitt eget liv i denne verden. Og er vår ros utelukket, da er vi for evig «innesluttet» i Jesu Kristi broderskap. Når en har med Gud å gjøre, da blir en ikke «høy i hatten». «Se, på sine tjenere stoler han ikke, og hos sine engler finner han feil, hvor meget mer da hos dem som bor i hus av ler, og som har sin grunnvoll i støvet - de som knuses lettere enn møll.» Job 4, 18-19.

«Herrens ord er rene ord, likesom sølv som er renset i en smeltedigel i jorden, syv ganger renset.» Salme 12, 7. Og vår tale skal være som Guds ord. 1. Pet. 4, 11. Vår tale i menigheten skal være ren, og ikke vinkles inn etter våre følelser. Noen har tendens til å slå med ordet, enten det nå er de ivrige eller de slappe de er misfornøyde med. Når hungrige sjeler kommer til møtene, da lengter de etter rene ord. Skal vi kunne tale rene ord, må vi være 360 grader omskåret i vårt hjerte. Søker man noe støtte for seg selv, da er man ikke prest etter Melkisedeks vis. Vi skal tjene etter den kraft Gud gir. Det er han som gir kraften som får æren, og vil man selv innkassere noe ære, da har man ikke tjent etter Guds kraft.

Ingen må mistenkeliggjøre sin medbroder. Og de yngre må ikke få den forståelse at det å få oppøvde sanser i å skille mellom godt og ondt betyr å mistenkeliggjøre både den ene og den andre for å være halvveis motstander eller helt motstander. Da er man ond selv. Og hvis den som er hyrde ikke makter å få samfunn med de unge som er nidkjære og helhjertet, da er det ikke de unges feil, men vedkommende broders egen mangel på forståelse av sin hyrdegjerning. I alle disse forhold må vi selv stå trofast i renselsen!

Br. Sigurd Bratlie leste på stevnets første møte 1. Kor. 6 og formante oss til å lese dette om igjen og legge oss alt det på hjerte som står der.

Ja, lovet være Gud at alt hans ord er rene ord, som gjør den ren som vandrer i dem.