Stevnereferat: Nyttår 1992/93

Nyttårsstevnet

Til dette nyttårsstevnet var det rekordfremmøte på Brunstad. Ordet om korset, som er en Guds kraft til frelse, ga rikelig næring til enhver som hungrer og tørster etter en gjennomgripende forvandling i sitt liv. Menigheten er bygd på klippegrunn, så det er ikke underlig at de vinder og det skyllregn som søker å skade den, intet formår. Det har vi Guds ords løfter på.

Br. Bratlie leste for oss fra Efeser-brevets 1. kapittel. Han vitnet om at han selv leser dette kapittelet ofte og anbefalte oss å gjøre det samme og å ta det til oss: Tenk, at vi er så betydningsfulle for Gud at han utvalgte oss før verdens grunnvoll ble lagt, “for at vi skulle være hellige og ulastelige for Hans åsyn.” - Her følger et utdrag fra mange brødres bidrag til stevnet:

Herrens hus

Herrens hus, menigheten, er grunnfestet på toppen av fjellene, høyt hevet over alle høyder. Mika 4, 1-2. Livet på denne klippegrunn tåler allslags belastning. Hån og spott, baktalelse og forakt kan ikke rokke ved det. “Kom, la oss gå opp til Herrens berg og til Jakobs Guds hus, så han kan lære oss sine veier!” Ja, hva har vi lært inntil i dag? Den som har noe imot sin bror, har ikke lært noen ting. Heller ikke den som søker ære og vinning. Forakt for menneskers ære og for ussel vinning er noe som våre fedre i Kristus har tatt det nøye med helt fra begynnelsen. Dette er et liv som er høyt hevet over alle høyder. Ved baktalelse og kritikk havner man nede i det simple og lave.

“Hans hus er vi, såfremt ...” Hebr. 3, 6-8. Alt i dette hus skjer etter ydmykhetens lover. Og nåde, barmhjertighet og rettferdighet styrer der. “Nåde, nåde være med den!” ropes det om topp-stenen. Sak. 4. “Hvem er du, du store fjell som reiser deg foran Serubabel? Bli til en slette!” Alltid har slike fjell forsøkt å reise seg mot menigheten, mot hellighetsvekkelsen. Noen forherder sitt hjerte mot det som Ånden virker i menigheten. Dog, ingen kan ødelegge menigheten, en kan imidlertid ødelegge seg selv! Men det er anledning for enhver å omvende seg, ydmyke seg, rense seg og komme med i det verk som nå skjer i “huset”, det huset som Åndens menn iblant oss har bygd på med kraft og visdom.

Som mennesker har vi sans for å kreve. Men krav er ikke i kjærligheten. Jag etter kjærligheten! Og vil vi forbli i den, må vi forbli i læren om å fare ned. Smelter vi ikke helt inn i broderskapet, kommer det av hovmot. Kjenner vi noen “bølger” i vårt indre i livets forhold, så er det hovmot. Paulus trengte en ekstra hjelp for at han ikke skulle opphøye seg. 2. Kor. 12. Lovet være Gud for at vi ved frelsen i Jesus Kristus kan komme alt hovmot til livs! Nåde, nåde være med toppstenen. Ja, vi kan si: ydmykhet, ydmykhet være med den.

“Men I fikk barnekårets Ånd.” Rom. 8, 15. Tenk, å få barnekår hos Gud! Du kan tro han tar vare på sin “farsrolle”! La oss si en blir utsatt for noe som en ikke synes er rettferdig og godt. Hvis en da tar saken i egen hånd, gjør en jo seg selv til herre og kommer ut av barnekåret. En blir ensom og spør kanskje: Hvor er mine brødre? Barnekårets Ånd har forlatt en, og en kjenner seg ensom midt i Guds menighet. “Uten at I omvender eder og blir som barn ...” Matt. 18. Disse som gjør seg liten som et barn, får et veldig samfunn. Bare de gjenstridige skal bo i et tørt land. Blir vi i læren om fornedrelsen, har vi både Faderen og Sønnen og samfunn med alle de hellige i barnekårets Ånd. 2. Joh. 7-9.

“At I kan få full lønn!” Ja, vinne vår Herre Jesus Kristus og det liv som er i ham, er i sannhet å få full lønn. Og la oss ta vare på brodersamfunnet med den samme iver som var i Rut: “Herren la det gå meg ille både nå og siden om noe annet enn døden skal skille meg fra deg,” sa hun til No’omi. Enten samler vi, eller vi spreder. Dette kjenner enhver med seg selv. Apostelen Peter formaner til å akte på det profetiske ord. Når prøvene kommer, la oss da akte på ordet om vår utvelgelse til et hellig og ulastelig liv, og ikke på noe som i stedet vil få oss til å stanse opp.

“Aktet meg tro”

“Jeg takker ham som gjorde meg sterk, Kristus Jesus, vår Herre, at han aktet meg tro, idet han satte meg til tjenesten.” 1. Tim. 1, 12. Det er mange tjenester i Kristi legeme, derfor angår dette oss alle. Være tro, det er betingelsen for å kunne bygge Kristi legeme. Gud kan ikke bruke slike som er svikefulle, menneskelige, sjeliske og uberegnelige.

Vi formanes til å tale som Guds ord. Holder vi oss innenfor vårt salvede område, kan vi være profeter for hverandre, men går vi utover dette området, blir vi “predikanter”. Skal vi få den nåde over oss til tjeneste som vi leser om i 1. Pet. 4, 10-11, må vi leve og vandre i lyset og bruke ordets sverd i vårt eget liv. Ved blodets vitnesbyrd får vi kraft til å bygge broderskapet. Det nytter ikke med intelligens og sjelskrefter. Først prøves, deretter tjene. 1. Tim. 3, 10. Gud følger nøye med om en består prøven. Forblir man sjelisk og menneskelig, blir man et lett bytte for all slags lærdoms vær, en blir en inngangsport for villfarelse. Kun ved Kristi død kommer man til manns modenhet i Kristus og blir fullkommengjort til tjenestegjerning. Ef. 4. Da blir man en støtte i Guds tempel og skal aldri mer gå ut derfra. Ja, seier gjør at en aldri går ut derfra.

“Dette er dommen, at lyset er kommet til verden.” Joh. 3, 19. Det lys som opplyser vårt mørke, som sier sannheten om oss selv, er vår redning. Når vi renser vekk det onde fra vårt liv, blir dette lys velbehagelig for oss, vår lyst.

“Hvorfor ble du sittende mellom fehegnene og hørte på hyrdefløytene? Ved Rubens bekker holdtes store rådslagninger.” Dom. 5, 16. Mange blir sittende utenfor vekkelsen, utenfor alvoret og forstår ikke hva kampen dreier seg om. Prøv åndene om de er av Gud! “Hver ånd som bekjenner at Jesus er Kristus, kommet i kjød, er av Gud.” 1. Joh. 4, 2. Hva bekjenner din og min ånd? Vårt liv må være et eneste vitnesbyrd om den vei Jesus har innvidd for oss. Vår ånd må vitne om det, ikke bare vår munn. Slike smelter sammen i et ubrytelig åndsfellesskap, uten svik, ja, uten svik av noe slag.

Sannhetens støtte og grunnvoll

“... Guds hus, som er den levende Guds menighet, sannhetens støtte og grunnvoll.” 1. Tim. 3, 14-15. Menigheten er ikke en tilfeldig samling av mennesker, men sannhetens støtte og grunnvoll. En levende tro på dette gir hvile i livet. Tror vi på vår fornuft, kan vi finne på så mangt, men tror vi at menigheten er Guds sak, da får vi frykt over oss, så vi lærer hvorledes vi bør ferdes i Guds hus.

“Mine brødre! la ikke eders tro på vår Herre Jesus Kristus, den herliggjorte, være forenet med at I gjør forskjell på folk!” Jak. 2,1. Vår tro kan altså være forenet med det ene og det andre. Men den skal være ublandet, uskrømtet, ren tvers igjennom. Ikke blandet med menneskefornuft. Troen på at Gud drar omsorg for sin menighet, han våker, han innsetter, han følger med, han bevarer, gir trygghet og hvile i alle forhold.

“Bli derfor Guds etterfølgere!” Ef. 5, 1. “Bli mine etterfølgere!” 1. Kor. 4, 16. Når vi legger merke til sammenhengen disse skriftstedene står i, ser vi at for å være Guds etterfølgere og også apostelens etterfølgere, må det et offerliv til. Vi blir utskjelt - og vi velsigner. Vi blir forfulgt - og vi tåler det. Vi blir spottet - og vi formaner. Slik lever fedrene i Kristus. Læremestre holder ikke ut med barna når de gjør noe dumt. Vekkelsestiden har vært en herlig tid for fedrene i Kristus. I stedet for å forarges over slikt som lett kan gjøres i uforstand, kan de formane og fremelske og lede alt i sunne spor.

Da profeten hadde forkynt for David Guds løfter til ham, heter det om David: “Da gikk kong David inn og ble der inne for Herrens åsyn, og han sa: Hvem er jeg, Herre, Herre, og hva er mitt hus, at du har ført meg hertil?” Her ser vi den rette hjerteinnstilling. Slike får nåde til å ferdes rett i Guds hus.

Det som det dreier seg om, er: troens lydighet til hans navns ære! Rom. 1, 5. Ved troens lydighet får Gud all æren. Inn i helligdommen kommer vi ikke etter noe ansiennitetsprinsipp, nei, bare ved å elske Kristi død. Hebr. 10, 19 flg. Det første skrittet på denne vei er å fornedre seg selv og være lydig, og det siste skrittet er å fornedre seg selv og være lydig. I forgården gir man akt på hverandre, og kritiserer. I helligdommen er anklageren knust, der råder innbyrdes kjærlighet. Der gir man også akt på hverandre, men til innbyrdes oppbyggelse. Der er ingen redd for ikke å få plass nok, der er plass nok for alle. Ingen kan hindre den ydmyke i å vokse fram og bli til velsignelse.

Paulus sa i sin forsvarstale for kong Agrippa: “Derfor, kong Agrippa, ble jeg ikke ulydig mot det himmelske syn.” “Du er vanvittig, Paulus!” sa Festus til ham. Ja, troskap og lydighet mot det himmelske syn forekommer mange å være vanvittig, også i våre dager.

“Derfor er jeg vel til mote i skrøpelighet, i mishandling ...” 2. Kor. 12, 10. Er en ikke vel til mote i livets prøver, da har en tatt det galt. Når Guds tukt f.eks. kommer over en, og en vet at en har med Gud å gjøre, da har man all grunn til å være vel til mote i dypet av sitt hjerte. Det er når en “tar saken i egen hånd” at man mister motet.

Fil. 3

ble opplest av br. Bratlie til oppbyggelse, formaning og trøst. Av 1. vers ser vi at Paulus ikke var redd for å ta fram det samme igjen og igjen. Vi ser hvor grepet han var av Kristus. “Men ett gjør jeg.” Og han formaner: “Bli også I mine etterfølgere, brødre, og akt på dem som vandrer således som I har oss til forbilde!” Alle Jesu Kristi sanne disipler er kalt til å kunne avlegge samme vitnesbyrd! - “Han som skal forvandle vårt fornedrelses-legeme, så det blir likt med hans herlighets-legeme.” Ja, da må ikke det jordiske ha noen betydning for oss. Forstår en ikke Guds vilje med seg, da attrår en de jordiske ting og blir endog fiende av Kristi kors. - Og kap. 4, 1: “Derfor, mine brødre, som jeg elsker og lenges etter, ... stå således fast i Herren, mine elskede!”

Når Jesus taler om å bygge vårt livs hus (Luk. 6, 47-48), da er det spesielt grunnvollen som han vier oppmerksomhet: Grave dypt! Nedover, nedover! Ja, når vi får lys over våre mang-ler, la oss da grave dypt. Alt som kan medvirke til syndelegemets tilintetgjørelse og det åndelige livs oppbyggelse, er oss da kjært. Intet annet fører fram. Det er midt i ilden, midt i den fortærende ild, vi bør finne vår plass. Esek. 1, 4.

“Jeg har stridt den gode strid”, kunne Paulus vitne om. Han visste hva han hadde vært opptatt med. Det må også for oss være en avgjort sak, så vi vet hva vi holder på med. Når Jesus kommer igjen, må vi kunne si med bestemthet: - Jeg har stridt den gode strid. -

“Hold fast ved det gode.” “Vær gode mot hverandre.” - “Trett ikke med hverandre på veien”, sa Josef i godhet til sine brødre. Trett ikke med hverandre. Nei, vi skal istedet be med hverandre. Vi har alle en begrenset levetid og nådetid. Den skal vi bruke til å være gode mot hverandre. Vi er kalt til å vandre i gode, ferdiglagte gjerninger, til velsignelse for oss selv og andre. I Gud er en godhets og tålmods og langmods rikdom. De som får del i denne rikdom, lærer å uttenke det gode. De taler ikke nedsettende om menighetens møter og sammenkomster, nei, på vei til møtet uttenker de godt, ja, de er utholdende i god gjerning i alle sine forhold. Rom. 2, 7.

“Mine får hører min røst”, sa Jesus, “og jeg kjenner dem, og de følger meg.” Mange vender sitt øre til tomhet og forstår ikke Hyrdens tale. Salige er de som i disse dager hører hyrderøsten og forstår Hyrdens tale.

Gudsfryktens kraft

I 2. Tim. 3, 5 står det om gudfryktighets skinn til motsetning av gudfryktighets kraft. Her er en himmelvid forskjell. Vi skal ikke pleie samfunn med slike som kun har skinn av gudsfrykt. En forkynnelse som mangler korset mangler også kraften.

Menigheten som forsamling kan sammenlignes med det store hus vi leser om i 2. Tim. 2, 20. Der er det både kar til ære og kar til vanære. Urene kar må, som i husholdningen, holdes adskilt fra de rene, ellers blir også de forurenset. Det er sørgelig når en f.eks. merker at enkelte er blitt besmittet av anklageånder. “Rør ikke ved urent.” 2. Kor. 6, 17-18. De som holder seg rene fra slikt, har veldige løfter og får smake samfunn med Faderen og alle de hellige.

Forkynnelsen av Kristi død har funnet et veldig gehør iblant oss, og resultatet er et broderskap uten svik, ja, et økende samfunn i lyset. Det blir ingen herlighet uten korset, alt forblir da menneskelig. Derfor ville Paulus kun rose seg av Kristi kors. Gal. 6, 14-16. Bare en ny skapning duger, intet av den gamle. Verken våre nådegaver eller vår tjeneste får noen verdi for oss, uten at vi går i døden med vårt selvliv. Og den frihet vi kommer til ved korset, er sann frihet, og den godhet vi kommer til ved korset, er sann godhet. Ellers blir det kun noe utenpå-klint, med en ubøyd menneskevilje på innsiden.

“Svirebrødre” i verden har samfunn så lenge de har noe å drikke. “Furtebrødre” har samfunn i noe de misliker. Men den dag de begynner å hate sitt selvliv, vil de oppleve forløsning og evig herlighet.

Når Skriftene blir opplatt for oss, får vi oppleve at de sannheter vi får skue inn i, alle egner seg til at vi blir ringere i egne øyne, hvilket er en kolossal fordel.

Paulus så at mange, når de kom til de forskjellige situasjoner i livet, i bunn og grunn var fiender av Kristi kors. Fil. 3, 18. La oss prøve oss selv hva dette angår.

Gud er hvile. Og Gud er en fortærende ild. Sann hvile i Gud og ild i hjertet hører nøye sammen.

Mange forførere er gått ut i verden. Kan en far og en mor ikke si til sine barn: Følg meg! da er de mer forførere enn sanne veiledere. Eller når man forblir prektig, men menneskelig og sjelisk, da kan man ikke veilede noen på veien gjennom forhenget.

På stevnets siste møte leste br. Bratlie fra 2. Pet. 1 og formante til å lese dette igjen og igjen, til å ta det til oss i tro på at det er for oss. “For at I ved dem skulle få del i guddommelig natur, idet I flyr bort fra fordervelsen i verden, som kommer av lysten.”

Br. Aksel J. Smith formante til å ta vare på ordet om korset og minnet om det ene legeme, den ene Ånd, det ene håp, én Herre, én tro, én dåp, én Gud og alles Fader. Ef. 4. Og de fullendte rettferdiges ånder roper til oss: Vær tro, tjen Herren med glede, vær sanndru! Hebr. 12.

Ja, Paulus’ ord til Timoteus ble rikelig oppfylt i disse stevnedager: “Legg vinn på opplesningen av Skriften, på formaningen, på læren!” 1. Tim. 4, 13. Og ved Guds nåde skal det vedvare slik.