Stevnereferat: Sommer 1992

Sommerstevnet

Apostelen Paulus skriver til Filemon at de helliges samfunn med ham (Filemon) i troen måtte bli virksomt for Kristus i kjennskapet til alt det gode som er i den enkelte bror og søster. Samfunnet øker når en får nærmere kjennskap til det gode i hverandre.

Sommerstevnet på Brunstad i år styrket samfunnet i særlig grad. Et usedvanlig stort antall brødre og søstre avla sine vitnesbyrd i løpet av stevnedagene, og det gode som bor i den enkelte kom i overveldende grad til syne og ble oss til gagn og oppbyggelse. Det er vekkelse blant unge og eldre, og det er behov for det profetiske ord til oppbyggelse, formaning og trøst. Det ble det også rikelig av, og her følger et utdrag:

Arven blant de hellige

Efeserne hadde tro på den Herre Jesus og kjærlighet til alle de hellige. Men Paulus ba for dem at de måtte få visdoms og åpenbarings Ånd til kunnskap om Gud. Ef. 1. De trengte hjertets opplyste øyne så de kunne forstå all den herlighet de var kalt til. Det er en velsignelse å følge Kristus, et liv i glede og fred. Men det er også et liv i kamp. Det er ingen maktkamp mellom lemmer på Kristi legeme. Men det er kamp mot all synd, mot alt det hårde, løgnaktige og svikaktige, mot alt som ikke hører hjemme i Kristi legeme.

“Vi har alle fått én Ånd å drikke.” 1. Kor. 12, 13. Det er skjebnesvangert å drikke av en annen ånd enn den som er i Kristi legeme. Likesom enkelte kan drikke giftige stoffer og derved miste synet, så er det mange som har mistet sitt åndelige syn ved å drikke av anklageånders beger.

“La dem ikke bli til skamme ved meg, de som bier etter deg, Herre.” Salme 69, 7. Slik gudsfrykt må vi ha, slik at den oppvoksende slekt ikke blir til skamme ved noen av oss. Rettferdighet, fred og glede hører nøye sammen. F.eks. i våre hjem. Det er i høyeste grad rettferdig når far og mor elsker hverandre og når ærefrykt og respekt råder i hjemmet. Fred og glede følger i slik rettferdighets kjølvann. La oss derfor både i hjem og menighet strebe etter det som tjener til fred og til innbyrdes oppbyggelse! Rom. 14, 19. Da reagerer vi ikke som mennesker flest i livets prøver. Og samfunnet blir stadig herligere. Vi får del i arven blant de hellige. Måtte ingen ved utroskap bidra til å frarøve våre barn og unge denne arv blant de hellige.

Hvor rik på herlighet hans arv er blant de hellige, blir nå i disse vekkelsens tider mer og mer åpenbart for mange. “Og hvor overvettes stor hans makt er for oss som tror.” Ef. 1, 19. Guds kraft til full seier og full helliggjørelse overgår både vett og fornuft og følelse. Kristus er gitt som hode over alle ting til menigheten. V. 22. Dersom man mister troen på menigheten som Kristi legeme, et legeme som har Kristus som hode, får man problemer. Han er hode for legemet, vi kan derfor være trygge. I Judas’ brev står det om slike som nekter vår eneste hersker og herre, Jesus Kristus. Slike diskuterer navn, snart det ene navn, snart det andre. Er ikke vår eneste hersker og herres navn over alle andre navn som nevnes kan? Og er ikke alle lemmer på Kristi legeme “en broderflokk så glad, i samme ring”, som det står i H.V. nr.101 av br. J.O. Smith?

Tro på den Herre Jesus og kjærlighet til alle de hellige er et nødvendig grunnlag for å kunne få visdoms og åpenbarings Ånd til kunnskap om Gud. Kjærlighet til alle de hellige. Her er det ikke bare snakk om å tåle de andre, men elske dem. Da kan veien, sannheten og livet åpenbares for oss. Vi må nemlig ha åpenbaring for skikkelig å se veien, den som går gjennom kjødet. Da får vi se de største og dyreste løfter, om å få del i guddommelig natur. 2. Pet. 1, 3-4. Og det er ikke tale om å få del i guddommelig natur, dersom vi ikke flyr bort fra fordervelsen i verden, som kommer av lysten.

Fare ned

I 1. Pet. 5, 5 leser vi om underordnelse. At yngre skal underordne seg under de eldre. Og at vi alle skal ikle oss ydmyket mot hverandre. Dersom de unge ikke forstår å underordne seg, så må de eldre kunne være et eksempel for dem i dette. “Ydmyk eder derfor under Guds veldige hånd.” V. 6.

Da du var ringe i dine egne øyne, ble du hode for Israels stammer, sier profeten Samuel til Saul. Men Saul begynte å få høye tanker om seg selv, tanker på eget navn og egen ære, han tålte ikke den opphøyelse å være hode for Israels stammer. Det kom en livskraft i David som Saul ikke hadde, og Saul ble full av avind og slynget spydet mot David for å felle ham. Men Davids sinnelag var slik: - Jeg vil gjøre meg ennu ringere enn så og bli liten i mine egne øyne. -

Av dette får vi en kraftig formaning til ydmyket. Det blir ingen seier og ingen helliggjørelse uten å være ringe i sine egne øyne. Vi må fare ned, som det står om Jesus i Ef. 4, 9, ja, så grundig at det oppstår et dragsug rundt oss til å følge Jesus i fornedrelsen. Ydmykhet er en grunnlov i Guds rike, det er den jordbunn som alle dyder vokser opp av. Derfor, forbannet være alle høye tanker om eget jeg, egen ære og eget navn!

Praktisk talt all synd kan spores tilbake til begjær etter ære av mennesker. Jesus aktet det ikke for et rov å være Gud lik. Han ville ha brødre. Han ville dele arven med oss. Hvilken herlighet er det å være alene? Samfunn er herlighet! La verken familie, slekt eller venner få bremse oss på veien nedover i det lave. Paulus har etterlatt et velsignet “dragsug” i fornedrelsen: “Men for meg selv akter jeg ikke mitt liv et ord verdt, når jeg bare kan fullende mitt løp og den tjeneste ...” Ikke et ord verdt!

“Men vær ordets gjørere!” Det ligger nær til for et menneske å glemme dette. En glemmer så lett at det skal gjøres. Da er troen død. Kun troens lydighet fører fram. Jesus bar seg selv fram som et ulastelig offer for Gud. Det å være et offer er fremmed for menneskene. Men bare på den vei lykkes det. Skal vi f.eks. underordne oss under hverandre og fare ned, da skal vi nok få merke motstand i vårt kjød. Da gjelder det å være et offer. “La eder formane, ha ett sinn, hold fred med hverandre.” 2. Kor. 13, 11. Den ydmyke forstår å la seg formane. Paulus formante de eldste i Efesus dag og natt i tre år. Han så glupende ulver komme, men hans arbeid bestod ikke i å åpenbare disse, men i å formane og atter formane. Vi skal jo fullkommengjøres til tjenestegjerning, derfor trenger vi stadig formaning.

Når Gud velsigner en og bruker en til stor velsignelse, er man egentlig i stor fare. Derfor gjelder det å være ydmyk. Abraham måtte ofre sin Isak før alle jordens folk kunne velsignes i ham. Jesus stod også i fare som Messias, det ser vi av fristelsene i ørkenen. Men han seiret i alle fristelser fordi han forble trofast i fornedrelsen.

“Vil du bli frisk?” Det spørsmålet stilte Jesus den syke ved Betesda dam. Ved vekkelsen iblant oss er det som en engel har opprørt vannet, og vi bør la oss kaste ned i det opprørte vann. Det er ved å fornedre oss at vi kan bevare broderskapet rent.

En skulle tro det var et unødvendig spørsmål til en syk: Vil du bli frisk? Men mange går i årevis med mørke tanker, avindstanker, anklage, menneskefrykt osv., selv om anledningen er der til å bli fullkomment forløst fra all denne elendigheten. Tiden er kommet til at alt kan settes i rette skikk. Når det skjer noe i vårt eget indre, blir vårt syn helt annerledes. Etter at Jakob hadde bøyd seg syv ganger til jorden for sin bror, kunne han si til Esau: - Da jeg så ditt ansikt, var det som om jeg så Guds ansikt. - Å ydmyke oss under Guds veldige hånd innebærer at vi forstår å ydmyke oss under de tjenere Gud har satt i menigheten. Paulus forkynte en visdom som ikke tilhører denne verden. 1. Kor. 2, 6. Menneskers visdom er å opphøye seg. Den visdom Paulus forkynte, bestod i å ydmyke seg.

“Mange skal si til meg på hin dag: Herre! Herre! har vi ikke talt profetisk ... Og da skal jeg vitne for dem: Jeg har aldri kjent eder, vik bort fra meg, I som gjorde urett!” Matt. 7, 22-23. Disse var selvbevisste: “Har vi ikke ...” De hadde ikke pleiet den indre forbindelse med Kristus. Moses måtte advare folket mot å glemme Guds velgjerninger og tilskrive seg selv æren for det de hadde vunnet. 5. Mos. 8. Når en således glemmer Herren sin Gud, da betyr det at en er opptatt med hva Gud har brukt en til. “Si da ikke ved deg selv: Det er min kraft og min sterke hånd ...” V. 17. En kan nok unnlate å si det med sin munn, men spørsmålet er hvordan vårt tankeliv er.

“Forstå hva Herrens vilje er!” Ef. 5, 17. En tenker gjerne at det nok ikke alltid er så lett å forstå hva Herrens vilje er i de forskjellige forhold. Men én ting er alltid Herrens vilje: At vi ydmyker oss og farer ned! Denne vilje er god, velbehagelig og fullkommen. Å ydmyke seg er Herrens gode vilje. Det er alltid velbehagelig. Og det er fullkomment.

Broderkjærlighet

“La broderkjærligheten bli ved!” Hebr. 13, 1. Det kommer mange ting på som setter prøver på samfunnet. Hva skal vi gjøre da? Vi skal la broderkjærligheten bli ved. Man kan ha en “diplomatisk” broderkjærlighet, vite hvordan den enkelte reagerer og handle deretter. Men ved kjærlighet til sannheten blir broderskapet ekte. Da blir våre hjerter trøstet, og vi knyttes sammen i kjærlighet. Kol. 2, 2.

I Es. 11 leser vi om den Ånd som gir kunnskap om Herren. Den Ånd hvilte over Jesus. Det gjelder også for oss at vi ikke bare søker kunnskap, men at vi får den Ånd som gir kunnskap, nemlig om Herren. Ved Åndens veiledning finner vi da veien nedad.

Det gjelder alltid å være i gudsfryktens og ydmykhetens Ånd. Den ånd vi er i, setter sitt stempel på alt vi sier, selv om vi snakker om helt alminnelige ting. Serafene i Es. 6, 2 brukte fire av sine seks vinger til å dekke seg med. Det er for oss et manende bilde på sømmelig beskjedenhet. Vi bør ikke strekke våre “vinger” ut i alle retninger og tro at vi er i stand til å bedømme alt.

Våre stridsvåpen er mektige for Gud, står det i 2. Kor. 10, 4. Mektige til å omstyrte menneskelige tankebygnin-ger. Mektige for hvem? For Gud! Det vil si at Gud kan bruke dem. Da blir det hans ære og ikke vår.

“Han skal vende fedrenes hjerte til barna, og barnas hjerte til deres fedre.” Mal. 4, 6. Hvor meningsløst det er når slike som skulle være fedre, tretter med barna. I menigheten har vi sanne fedre, som har fremelsket det gode hos den enkelte. “Vi var milde iblant eder”, sier Paulus til Tessalonikerne.

“Og underordner eder under hverandre i Kristi frykt.” Ef. 5, 21. Underordnelse har i høy grad med frelse å gjøre, frelse og forløsning fra vår natur.

Gud talte fordum på mange måter ved profetene. Nå har han talt til oss ved Sønnen. Hans tale er om innvendig renselse fra synd og selvliv. Da gjelder det at vi er stille og kan høre. Da vil vi finne de ferdiglagte gjerninger som vi skal vandre i. “Den som akter på ordet, skal finne lykke.” Ikke bare kjenne til ordet, men virkelig akte på det.

“Derfor, den som gjør seg liten som dette barn, han er den største i himlenes rike.” Matt. 18, 4. Disiplene var opptatt med spørsmålet om hvem som var den største. Grundig renselse fra denne kjødelige oppdrift kan bare skje ved at synden fordømmes i kjødet, i roten, i dens opphav, slik vi ser det i Rom. 8, 3. Det er av uhyre stor betydning hvordan søstrene tar det og hva hustruene sier til mann og barn. Hvilken rikdom det er med søstre som kan velsigne, f.eks. mødre som barna aldri ser sinte eller fornærmet. En hustru kan og bør være sin manns medhjelp i det å gå fornedrelsens vei. Det er uhyggelig når en hustru har ambisjoner på sin manns vegne. Hun bør heller bruke ordets sverd på alle storhetstanker og heller påskynne sin mann til å komme seg til bønnemøtene og være ivrig til å fornedre seg. Begge ektefeller bør være på full fart ned i det lave. Ananias og Safira er et uhyggelig eksempel på et ektepar som hadde svik i hjertet.

Josvas og Kalebs ånd er troens ånd. Det er i denne ånd fiendene i kjødet kan beseires. Josva bevarte denne ånd hele sitt liv. “Hvor lenge vil I ennu dryge før I drar avsted og inntar det land Herren, eders fedres Gud, har gitt eder?” sier han i Josva 18, 3. Ja, la oss ikke dryge. Holder vi fast på egne tanker og meninger, går tiden fra oss.

I Pred. 1, 6 står vinden beskrevet. Vekkelsen som går over menigheten kan sammenlignes med en slik vind. Noen bygger en leskjerm mot vinden. Noen utsetter seg for den i større eller mindre grad. Den forstandige “bygger en vindmølle” og utnytter “vindens” kraft til å komme dypere inn i ydmykhet.

“Lykksalig er den som griper og knuser dine (Babels) spede barn imot klippen.” Salme 137, 9. Slik nidkjærhet må til overfor alle hovmotstanker og all urenhet dersom vi ikke skal komme til fall.

Ydmykhetens ild og kjærlighetens varme

Det er et velsignet “dragsug” etter de brødre som forstår å gå fornedrelsens vei. De er ikke opptatt med å forsvare seg, “forklare” og bortforklare. Det er langt fra Kristi sinnelag å akte noe for et rov som en vil være alene om. I Fil. 2 ser vi så tydelig Jesu fotspor i fornedrelsen.

Satan utfolder en kraftig virksomhet, leser vi om i 2. Tess. 2. Han ønsker å få oss ut av kjærligheten og ut av sannhetens ånd.

Et sikkert tegn på at en har drevet bort fra sannhetens ånd, er at en ikke finner noen legemets gjerninger å døde, finner ikke de mange anledninger til å ydmyke seg. Når veien går nedover, da må vi jo til enhver tid erkjenne at vi er for høyt oppe.

Driver man bort fra sannheten, får man velbehag i urettferdigheten og liker da å høre slikt som nedsetter en annen. “Mine får hører min røst, og jeg kjenner dem, og de følger meg.” Joh. 10, 27. Det er en ubeskrivelig stor nåde som er kommet over enhver som hører hyrderøsten. Jesus gir nåde til å avsky det onde og holde fast ved det gode. Han vil at all hans herlighet, hans godhet, også skal være i oss. Alle, både hjemme og borte, må kjenne en godhets strøm ifra oss.

I lignelsen om vingårdsmennene ser vi at Sønnen ble kastet ut av vingården og slått ihjel. Jesus ble forkastet av sine samtids bygningsmenn. Slik har det vært til alle tider. Men hans får hører hans røst. Og menigheten renses fra alle andre røster, fra alt menneskelig snakk og fra alt som mennesker av naturen skjønner og som de ødelegger seg med. Judas 10.

Den åndelige dømmer alt. 1. Kor. 2, 15. Men den som er hård, må ikke tro han er åndelig. Han hører heller hjemme her: “... men ikke har kjærlighet, da er jeg intet.”

Et dobbeltmenneske er et menneske som ikke bare vil bli frelst, men som også søker f.eks. egen fordel eller posisjon.

Vi kommer i ildprøver i livet. Da er det godt å ha et Guds ord i forholdet. Forstår en ikke å anvende Guds ord i sine egne personlige ildprøver, forspilles den herlighet som prøven skulle føre en til. En synes kanskje en lider urett. Om så er, har vi da ikke et ord for en sådan situasjon? Jo, f.eks.: “For dette finner nåde ...” 1. Pet. 2, 19. En kan ha et ønske om å bli “renvasket”, men dersom vi i ydmykhet lider urett, får vi en evig herlighet i eie. “Derfor skal og de som etter Guds vilje må lide, overgi sine sjeler til den trofaste skaper, idet de gjør det gode.” 1. Pet. 4, 19.

“Mange mennsker roper høyt, hver om sin kjærlighet, men hvem finner vel en trofast mann?” Ordspr. 20, 6.

Trofast i kjærlighet er å være trofast i å bære Kristi død med seg i legemet. En lydende malm eller klingende bjelle (1. Kor. 13) blir en fort trett av å høre. Det hjelper ikke med all kunnskap og heller ikke med all tro eller virksomhet og offer av mange slag, dersom kjærligheten mangler. “Kjærligheten er ...”, står det skrevet, og da står det oppnevnt mange herlige Kristi dyder. I livets ildprøver finner vi at vårt forråd av Kristi dyder ikke strekker til og må utvides. Det tvinger oss inn i Kristi død, for bare ved død kommer vi til mer liv. Her fremstår “en trofast mann”, som utnytter alle anledninger.

“Men bli du i det som du har lært, og som du er blitt overbevist om, da du vet hvem du har lært det av.” 2. Tim. 3, 14. Vi må se til at vår overbevisning er kommet ved ordet, det rene og uforfalskede. Når egen selvklokskap og fornuft og følelse er grunnlaget for ens overbevisning, da farer en vill og fører vill.

“Her luer ydmykhetens ild, og kjærligheten varmer.” H.V. nr. 346. Ja, ydmykhetens ild gjør underverker og gjør at vi også får erfare at kjærligheten varmer i hjem og menighet. En formaning gitt i en brutt ånd, kan nå fram.

På et av møtene leste br. Sigurd Bratlie 2. Tim. 2, 8 og ut kapittelet og anbefalte oss varmt å lese dette for oss selv. Ja, la oss gjøre det og rette oss etter det som der er skrevet, så vi holder oss fra alt vanhellig tomt snakk (v. 16) og kan være et kar til ære, helliget, nyttig for Herren, rede til all god gjerning (v. 21).

Videre la han oss på hjerte 2. Kor. 4. kapittel, der hemmeligheten til liv og vekst kommer så tydelig fram: “Alltid bærende Jesu død med oss i legemet, for at også Jesu liv skal åpenbares i vårt legeme.” (V. 10).