En stor krigsmann

har kjempet tappert og vunnet herlige seiere over mektige fiender. Å inbille seg å være en stor krigsmann når man knapt nok har overvunnet en svekling, det er vel i sannhet å ha altfor store tanker om seg selv!

Å inbille seg å være en stor komponist, når det man har komponert er noe tredjeklasses, det er vel noe til stormannsgalskap!?

Slik også på det åndelige område. Her kan megen kunnskap og stor begavelse og glimrende talegaver dåre en slik at man f. eks. riktig mener seg å være noe til kar, tross man knapt nok har seier over alminnelige synder, og tross man har vært en dårlig menneskefisker, og tross man ikke har vunnet noe nevneverdig tillit i menigheten.

Da er man blitt oppblåst av sitt kjødelige sinn. Man kan regne seg selv for noe av en størrelse, tross man har gjort sine saker så dårlig at menigheten har hatt full hyre med å tåle en i stedet for at man som en eldre bror, eller endog en leder, burde være den som tålte de andre.

Da er ens innbilte storhet og verdighet et kraftig Satans bedrag.

Ens mangel på verk og tillit i menigheten viser tydelig ens ringhet, og burde tilsi en å ydmyke seg i stedet for å hevde seg som en aktverdig størrelse.

Ingen er noe mer enn det hans liv og tjeneste gir uttrykk for.

Når en derfor ettertenker Paulus’ liv og ord og tjeneste, da kan en få betraktelig små tanker om seg selv, for han var en mann med kjød og blod som oss, og en forhenværende stor synder!