Avind (1935)

Avind

Avind er åpenbar synd, kjødets gjerning. Gal. 5, 19-21. Den sees sjelden dagligdags, således som f.eks. vrede som jo også er kjødets gjerning. Det må først gis anledning, før synden kan gi seg utslag. Anledning til vrede er det hver gang det sies eller gjøres noe som ikke stemmer med min vilje, og dette skjer uavlatelig. Men anledning til avind er det kun hver gang noen blir mer velsignet, gjør større fremgang, blir mer æret og opphøyet i Gud osv., enn en selv. Og dette hender dessverre ikke så ofte.

Avind er søster-synden til misunnelse. Det er ett og samme stoff. Vi kaller det gjerne misunnelse når det gjelder det materielle, avind når det gjelder det åndelige. Misunnelse forekommer derfor meget hyppigere enn avind, for i det jordiske er det jevnlig større forskjell, mens det på det åndelige område er mer likt. Det alminneligste er det at man sover søtelig, side om side. Men dette er ingenlunde det samme som at man er fri for avind. Dette vil først vise seg på prøvens dag.

Når det f.eks. blir kraftig vekkelse, og den ene våkner mer opp enn den andre, den ene trenger kraftigere inn på Gud enn den andre, den ene blir langt mer velsignet av Gud enn den andre, den ene får nådegaver fremfor den andre, den ene gjør langt større fremgang enn den andre, den ene blir mer brukt enn den andre, den ene blir mer omtalt og prist enn den andre, den ene vitner langt grundigere og mer frimodig om seier enn den andre - da er den gyldne anledning der, da oppstår fristelse til avind! Og da har man anledning til enten å falle eller til å seire. En av delene må man da nødvendigvis gjøre.

“Patriarkene bar avind mot Josef, og solgte ham til Egypten, og Gud var med ham.” Ap.gj. 7, 9. Deres hjerte ble ondt fordi Gud utvalgte han fremfor dem. “Da de nå var samlet, sa Pilatus til dem: Hvem vil I jeg skal gi eder fri, Barabbas eller Jesus, som de kaller Messias? For han visste at det var av avind de hadde overgitt ham til ham.” Matt. 27, 17 og 18. Fariseerne og de skriftlærde, yppersteprest og prester var avindsyke på Kristus, fordi han talte innholdsrikt og velsignet med kraft og myndighet, så folket sa: “Aldri har noen talt som denne.” Fordi Gud var med ham og velsignet og brukte ham langt mer enn dem, derfor bar de avind mot ham og overga ham til korsfestelse.

Når man faller i avind, er man i belgmørke og vet ikke hva man snubler over. Man vet verken hva man sier eller gjør, og foretar seg derfor det mest meningsløse. Har en bror f.eks. trengt seg kraftig inn på Gud og er blitt tilsvarende velsignet, frimodig og virksom, og man av den grunn faller i avind, da går man til angrep på denne bror. Hvorfor? Fordi Gud har velsignet ham fremfor en selv. Hva kan man i dette mørke finne på å anklage ham for?

Jo, at han gjorde dette eller hint for mange eller få år siden, eller i alle fall før han ble så kraftig velsignet. Hva vil man med dette? At han skal være mindre frimodig, og ikke vitne så salig om den nåde og seier Gud har gitt ham, at han skal trekke seg tilbake igjen som før eller nesten som før, at han ikke skal rake frem over dem. Og det av den grunn at han før engang har gjort noe som ikke var riktig! Hva skal man si om sådant? Jo, at det er meningsløst, ganske formørket!

Dette er så, selv om det er fordums kjødets gjerninger han blir anklaget for, men i den grad formørket og fortumlet blir man av dette uhyggelige stoff som heter avind, at man endog anklager sin velsignede bror for fordums legemets gjerninger!!!

Tenke seg til det at broren før i tiden har gjort legemets gjerninger (det som alle, selv de aller beste, mot sin egen vilje er nødt til å gjøre både før de blir kraftig velsignet og etter), det skal være den tvingende grunn for at han nå skal opphøre med å være såre frimodig og virksom! Av hvilken “edel” grunn finner man sådan irettesettelse nødvendig? Jo, man liker ikke å se ham mer frimodig, salig, brukt, æret og betrodd enn seg selv.

Avind gjør et menneske helt avsindig!!!

Ja, ikke engang nok med at han blir anklaget for fordums legemets gjerninger, blir han til og med angrepet for gjerninger som ikke engang var legemets gjerninger, men som kun var gjerninger som man selv ikke likte, og som Gud selv ikke hadde noe å innvende mot.

Der er absolutt ingen grenser for all den ondskap og dårskap som kommer for dagen ved avind.

Alltid når det blir vitnet om større seier enn man selv har, har man anledning til å ta det på minst tre måter: I. Man kan tape motet, og tenke som så: “Ja, det er ingenting med meg.” Da er man forholdsvis ydmyk og from, men vantro. II. Man kan bli grum i hu, falle i avind, og bli ivrig opptatt med å finne noe å angripe vedkommende for, og man finner da på det mest meningsløse. Da er man stolt, uvillig og vantro. III. Man gleder seg storlig, og blir kraftig styrket og tilskyndet til det gode, idet man tenker som så: “Altså er det også håp for meg. Hva Gud har gjort for ham, kan og vil han også gjøre for meg.” Da er man ydmyk, villig og troende.

“Hissighet er grum, og vrede er vannflom, men hvem kan stå for avind?” Ordspr. 27, 4. Det er altså meget vanskelig å stå for avind. Når ens oppofrelse i kjærlighet for å styrke sine medbrødre til det som er til gavn og glede for dem selv blir mottatt med angrep, da kan man jo fristes til å opphøre med sin tjeneste. Det er etter Ordspr. 27, 4 ikke lett å bli stående. Men det er ånd og kraft nok, visdom og kjærlighet nok - så det er rik anledning til å bli stående, ikke bare for vrede og hissighet, men også for avind. -

Den velsignede, guddommelige motsetning til avind, finner vi uttrykt i 1. Kor. 12, 26: “... og om ett lem hedres, da gleder alle lemmene seg med.”

Gud gi oss alle sådan dyrebar nåde.

Amen.