Stevnereferat: Sommer 1991

Sommerstevnet 1991

Vi lever i en alvorlig tid, med store omveltninger blant nasjonene, med jordskjelv og katastrofer både i åndelig og timelig betydning. Og ondskapens åndehær i himmelrommet, som vi leser om i Ef. 6, 12, vil heller ikke la menigheten være i fred, men vi har Jesu løfte om at enn ikke dødsrikets porter skal få makt over den. I denne tid er det ekstra nødvendig å komme sammen for å oppgløde hverandre til kjærlighet og gode gjerninger. Sommerstevnet på Brunstad samlet som vanlig flere tusen venner fra ca. 25 forskjellige land, og var på alle måter meget velsignet. Her er et utdrag fra møtene:

Herrens ord står fast

“Til evig tid, Herre, står ditt ord fast i himmelen.” Salme 119, 89. Alt Guds ord og alle hans løfter står fast. Menigheten skal bli rede til hans komme, og alt det Guds ord vi har hørt i alle disse år, må nå bli faste og urokkelige i våre hjerter. Vi må f.eks. bli faste og urokkelige, slik at vi ikke den ene dag tåler vår bror og den neste dag ikke kan tåle ham. Alt som ikke er guddommelig fast og urokkelig, må renses bort fra våre liv. Vi har et anker for sjelen som er trygt og fast og når innenfor forhenget. Hebr. 6, 19. I dette håp skal vi ikke bli til skamme.

I Kol. 3, 9 og utover, ser vi hvilke formaninger det var nødvendig å gi til slike som dog hadde avlagt det gamle menneske med dets gjerninger. Det må ikke finnes løgn eller svik i vårt liv. Alt må være i sannhet, ærlighet og troskap, for bare dette hører det nye mennesket til. Jesus kom til verden fordi han så at vi ikke kunne beseire synden. Han vil gi oss full seier og gjøre oss til hans sanne brødre.

“Et nytt bud gir jeg eder, at også I skal elske hverandre, likesom jeg har elsket eder, skal I elske hverandre.” Joh. 13, 34. Hva dette nye og velsignede bud angår, må vi grundig ransake våre hjerter. Er det noe som ikke består for Guds åsyn? Guds ord om kjærlighet står fast og må også stå urokkelig fast i våre hjerter. Jesus ba om at hans disipler måtte være ett, ja, bli fullkomment til ett. Troen på dette må være levende iblant oss, så ingen begynner å kritisere og dømme sin bror.

Jesus vil snart hente sin menighet, sin brud, som da vil være ferdigdannet, uten flekk og lyte. Av Herrens munn utgikk et tveegget, skarpt sverd. Åp. 1. Under slik tale - et tveegget, skarpt sverd - blir menigheten oppbygget. I samme kapittel leser vi om lysestaken - menigheten - som er av gull, og om menighetens engler, som befinner seg i Guds hånd. Derfor heter det: “Vokt din fot når du går til Guds hus!” Pred. 4, 17. Vi kan ikke komme dit med noen anklageånd. Alle må ha ærefrykt, så ingen forgår seg mot gull-lysestaken eller de tjenere som befinner seg i Herrens hånd.

Troens lydighet og Kristi lidelsessamfunn blir klart forkynt i menigheten. Likesom Salomos tempel ble bygd av hele stener, slik at det ikke hørtes verken hammer eller øks eller noe annet jernredskap (1. Kong. 6, 7), så skal også vi sammenføyes “uten lyd av hammer”. Men nå, under utdannelsestiden, må vi tåle bearbeidelsen i menigheten, slik at vi får del i blodets vitnesbyrd. 1. Joh. 5, 6. Ved sin oppførsel i hjem og menighet åpenbarer man om man også har blodets vitnesbyrd, eller om dette vitnesbyrd mangler i ens liv. Også de fem dårlige jomfruer gikk nok brudgommen i møte med god samvittighet. Men fortsetter man på en sjelisk og menneskelig måte å bedømme mennesker og forskjellige forhold, kan man til og med komme i skade for å forgå seg mot Herrens tjenere i menigheten. Samfunnet i menigheten tåler ikke svik, alle våre motiv må renses og bli av rent gull.

Lammet vant sin verdighet fordi det ble slaktet og seiret. Åp. 5, 12. Den samme slaktning må foregå i oss, slik at det blir et skille mellom sjel og ånd. Da først blir det hvile. Da får ingen forførende opprørsånder makt. Herrens tjenere i menigheten har makt til å løse og binde. De oppriktige blir ved forkynnelsen løst til seier over synd, og de ugudelige bindes, så de ingen makt får i menigheten. La oss være helt igjennom oppriktige og “gjøre motstand på den onde dag og stå etter å ha overvunnet alt”.

Vi leser flere steder i Guds ord om forbilder, som f. eks. i 1. Tim. 4, 12. Mange kan vitne at det som har talt sterkest til dem i livet, har vært levende forbilder. Hvor velsignet når barna og ungdommen kan si: - Jeg kan ikke tenke meg å leve et annet liv enn det jeg har sett hos mine foreldre og hos brødre og søstre i menigheten! -

Mark. 11, 22: “Ha tro til Gud!” Es. 35, 4: “Si til de urolige hjerter: Vær frimodige, frykt ikke! Se, der er eders Gud!” Ja, dette er virkelig et budskap til alle urolige hjerter og sinn. Gud våker over sin menighet, og det er fåfengt å protestere mot det han gjør. Det er han som setter til tjeneste i menigheten, og troen på hans fullkomne styrelse gir hvile.

“... han renser seg selv, likesom han er ren.” 1. Joh. 3, 3. Rense seg selv - det må være vår beskjeftigelse. Ikke “rense” andre. Foreldre f.eks. må vokte seg for å opptre som dommere og kritikere over brødre som av Gud er satt til å hjelpe deres egne barn og unge. Ja, en kan til og med ta det så galt at en som far eller mor ikke lenger er i stand til å gi sine nyomvendte og gjenfødte barn eller unge det samfunn de trenger. Dette er kun fordi Kristi død ikke virker i ens liv.

Om Gud gir lov

Hebr. 6, 1-3. Her leser vi om å skride fram mot det fullkomne! Men også: “Og dette vil vi gjøre, om Gud gir lov til det.” - Skride fram mot det fullkomne! Dette er et budskap som bare høres forkynt i menigheten. Det er ukjent for den religiøse verden. Men vi kan ikke skride fram mot det fullkomne dersom Gud ikke gir lov til det. Det må et rent hjerte til. Driver en f.eks. med baktalelse, får en ikke lov å skride fram mot det fullkomne. Heller ikke hvis en har imot noe menneske.

Br. Aslaksen skriver i en traktat om baktalelse bl.a.: “Man taler om andres synder, eller det man mener er synd hos dem, bak deres rygg, dvs. når de ikke er tilstede, i stedet for å gå til dem personlig og spørre dem om det forholder seg slik som antatt, eller som sagt.” Og videre: “Om en kommer til deg og begynner å baktale, og du sitter og hører på dette, da er det med deg som det er med en heler i forhold til en tyv. Du er medskyldig.”

I Hebr. 6 formanes vi i v. 11 til “iver for den fulle visshet i håpet inntil enden.” Og til etterfølgelse av “dem som ved tro og tålmod arver løftene.” V. 12. All vekst foregår forholdsvis langsomt, men ved tro og tålmod arver vi løftene. Abraham holdt fast på Guds løfter. Når en således lever i tro og tålmod, får en atskillig å dømme hos seg selv. En får da noe helt annet å gjøre enn å kritisere og baktale. Med kritikk og baktalelse kommer en selvfølgelig ikke en millimeter fram på veien mot det fullkomne.

Timoteus var en trofast mann, men Paulus formante ham til å gi akt på seg selv, så hans fremgang kunne bli åpenbar for alle. Han skulle vokse i Kristi dyder og dermed vinne seg den tillit han skulle ha som tjener i menigheten, og alle skulle merke hans fremgang.

Vi har fått et anker for sjelen, et som er trygt og fast og når innenfor forhenget, hvor Jesus gikk inn som forløper for oss. Hebr. 6, 19-20.

Hebreerne var blitt trege til å høre om troens lydighet. Når man ikke ved bruken, i troens lydighet, får oppøvde sanser til å skille mellom godt og ondt, kommer man i forhold der man ikke kan skille Guds tanker fra sine egne tanker. Vi formanes i Guds ord til å forlate våre egne tanker, slik at vi kan lære Herrens tanker og veier å kjenne. Es. 55. Våre egne tanker er som store festningsverk som hindrer oss i å forstå Gud i hans tanker. Våre egne tanker gjør at vi blir ført vill. Vi har tjenere i menigheten som ved troskap i livet har lært å skille mellom godt og ondt. Ved å underordne seg disse Guds menn, slipper man å tumle om i mørke.

Hvorfra kommer all ufreden? spør Jakob. Ja, det gjelder alltid å finne årsaken. Og årsaken er alltid: våre lyster! Jak. 4, 1. Det er kun i Jesu blod vi kan ha frimodighet til å gå inn i helligdommen. Og Jesu blod taler bedre enn Abels. Hebr. 12, 24. Jesu blod taler om tilgivelse, forsoning og fred. Dermed forstår vi at vi ikke kan komme inn i helligdommen i noen anklageånd. Jesu liv hos Faderen er et liv som forbeder. For å ha samfunn med ham, må vi komme inn i den samme tjeneste.

Det står i Es. 11, 3 om Jesus, at han ikke dømte etter det hans øyne så og ikke skiftet rett etter det hans ører hørte. Våre sanser er ikke pålitelige. Vi kan ta grundig feil ved å bedømme etter sansenes inntrykk. Vi må derfor rense våre sjeler i lydighet mot sannheten. Da kommer vi til den uskrømtede broderkjærlighet, der vi elsker hverandre inderlig av hjertet. I en lunken og slapp atmosfære gror det mye som er dårlig. Der trives bl.a. baktalelse og kritikk. Derfor skulle, som vi ser av Ap.gj. 6, 1-6, alle som hadde en tjeneste i menigheten, være fulle av Ånd og visdom. Guds Ånd driver en til å elske og være god. Og den driver en til å hate kjødet og egenviljen. Den lærer oss å dømme oss selv. Går man med nedsettende tanker om sine brødre, er det fordi en ikke har dømt seg selv. Det bør “gå oss i blodet” å dømme oss selv (1. Kor. 11, 31), da er det ingen andre å dømme. Og da får vi samfunn og føler oss aldri utenfor eller tilsidesatt. Slike tar alle formaninger til seg og blir mektig hjulpet og trøstet ved dem.

Av Rom. 8, 28-29 forstår vi at dersom vi vil bli likedannet med Sønnens bilde, da må vi være takknemlige for den behandling vi får. Alt som kommer på, er noe vi trenger for vår utvikling.

Tro på den Herre Jesus og kjærlighet til alle de hellige er en betingelse for å kunne få visdoms og åpenbarings Ånd til kunnskap om Gud. Er ikke denne betingelse oppfylt, da er veien til vekst og fremgang i Kristus stengt. Og når Gud stenger, hvem kan da åpne? Men når Gud åpner, hvem kan da stenge til? Det er sammen med alle de hellige vi kan lære å kjenne bredden, lengden, dybden og høyden i Guds kjærlighet. Hvor godt når man kan bidra med noe som kan utdype denne erkjennelse! Det gjør man ikke ved baktalelse og nedsettende omtale. Av Åp. 12, 11 forstår vi at vi arme mennesker har fått mulighet til å beseire den største fiendemakt på jord. Men da må vi, som her står skrevet, ikke ha vårt liv kjært. Kun når vi hater vårt eget selvliv, kan vi elske vår neste. Og den som elsker, er uovervinnelig. Dersom vi vandrer i kjærliget, blir vi Gud til en velbehagelig duft. Ef. 5, 1-2. Måtte denne duft alltid følge vår tjeneste!

Når vi har latt oss døpe, da er vi døpt til Kristi død. Det innbefatter også en død fra våre meninger og oppfatninger og eget “syn på saken”. Vi lar oss døpe til lydighet, som i sannhet gjør oss seende.

Langt derifra!

“Hva skal vi da si? skal vi holde ved i synden, for at nåden kan bli dess større? Langt derifra! vi som er avdød fra synden, hvorledes skulle vi ennå leve i den?” Rom. 6, 1-2. Når det gjelder å synde, sier apostelen altså: Langt derifra! Vi må vekkes til i sannhet å forstå hva vi har latt oss døpe til: til Kristi død! Vi ble døpt til å vandre i et nytt liv.

I 1. Joh. 5, 1 flg. ser vi eksempler på hva det vil si å vandre i et nytt liv. Hver den som elsker Faderen, han elsker også den som er født av ham, han elsker sin bror. Og i v. 6 leser vi om de tre vitner: Vannet, blodet og Ånden. Døperen Johannes døpte jo mange til syndenes forlatelse, men den synd de fikk forlatelse for, kom jo igjen i deres liv. Men Jesus kom med vannet og blodet. Han kom med tilgivelse, men også med død over all den synd som vi ble tilgitt og som vi nå fullkomment han frigjøres fra. Men da må denne synd hates, ellers blir det ingen død over den. Og Ånden er sannheten og kan vitne om at en død virkelig er inntrådt.

Å være et Guds barn i sannhet vil også si å være Kristi medarving. Rom. 8, 17. Jesus vil ha oss som sine medbrødre. Men lever vi etter kjødet, f.eks. ved å få imot noen, bli avindsyk eller ved å lyve, da står det: “Dersom I lever etter kjødet, da skal I dø.” V. 13. Kristi medarvinger har ingenting å anklage hverandre for, de er et lykkelig folk, med et himmelsk kall.

I 5. Mos. 33, 25-29 leser vi noen av Moses’ siste ord før han døde. Han hadde hatt mange opplevelser med Israels folk, hørt deres klager, vært vitne til deres gjenstridighet osv. Men i hans ord lå det ingen bitterhet. Han var full av tro og så lyst på fremtiden. Med tanke på fiendene i landet, lød det: Rydd ut! Slik må også vi ha det når det gjelder fiendene i vårt eget kjød.

Vi formanes i Ordspr. 2 til å lete etter forstand og grave etter visdom som etter skjulte skatter. Mange graver i ting de ikke har noe med, i stedet for å søke å finne flere av livets Ånds lover, slik at det kan bli mer samfunn og enhet. Underordnelsens lover i Kristi legeme er trygge og gode lover. Holder vi oss til dem, går det godt.

Hvile

Vi ser i Hebr. 4, 1-2 at ordet som de hørte, ble dem til ingen nytte, fordi det ikke ved troen var smeltet sammen med dem som hørte det. For å kunne smelte sammen med Guds ord, må det alltid være i våre tanker, det må være innholdet i våre samtaler og samvær. Av vers 3 ser vi at Guds mening med Israels folk var at de skulle komme til hvile. Men de knurret og syntes så mye burde vært annerledes, både med personer og forhold. Så lenge en går der og er misfornøyd med Guds styrelse, vil en aldri komme til hvile.

Av v. 12 forstår vi at det er det sjeliske menneske som ikke har hvile. En bruker sine sanser i stedet for å bruke Guds ord og stole på det. En stoler på egne sanser og egen styrke. Men ordet kløver sjel og ånd og ledemot og marg, og dømmer hjertets tanker og råd. Det gjør en ende på tilliten til egne sanser og knuser ens menneskelige styrke.

I vers 13 står et forløsende ord, som bringer hvile: “og ingen skapning er usynlig for hans åsyn, men alt er nakent og bart for hans øyne som vi har å gjøre med.” Hvor mange har vi altså egentlig å gjøre med i alle livets forhold og tilskikkelser? Kun med én! Med ham som vi skal avlegge regnskap for! - Dersom Herren har velbehag i oss, sa Josva og Kaleb. Dette hadde de i sine tanker. I egentlig betydning har vi verken med ektefelle, brødre og søstre eller andre mennesker å gjøre. Har en med alle disse å gjøre, kommer en ikke til hvile. La oss tenke og si som Josva og Kaleb: - Dersom Herren har velbehag i oss! - Da kommer vi til hvile i vårt indre, til guddommelig natur. Da får vi miskunn og finner nåde til hjelp i rette tid. V. 16.

Derfor behøver ingen å gå motløs omkring. “Jeg gleder meg over ditt ord som en som finner meget bytte.” Salme 119, 162. Skal vi smelte sammen med ordet, må vi se det som et verdifullt bytte. Alt annet er som halm og strå.

Rettferdiggjort ved troen, får vi fred med Gud. Rom. 5, 1. Men dermed har vi ikke all den fred som er i Gud. Det er denne guddommelige fred og hvile han vil føre oss inn i ved at ordet smelter sammen med oss. “Nådens og rettferdighets-gavens overvettes rikdom”, leser vi i vers 17.

Det er kamp i åndeverdenen som aldri før. Og det er to store makter, den sterke og den sterkere. Den sterke (Satan) har hatt stor makt på jorden ved all sin anklage og fordømmelse. I Åp. b. 12 blir han kalt våre brødres anklager. Men han er beseiret, og aldri mer får anklageren komme fram for Guds trone. Alle de hellige seirer over “våre brødres anklager”.

Vi lever i alvorlige tider. Og vi må komme til bestemte resultater i vårt liv dersom vi skal kunne stå ondskapens makter imot. I Romerbrevets 7. kapittel ser vi inn i dybdene av det glade budskap som blir forkynt oss i den nye pakt. Loven arbeidet utenfor legemet, og ved samvittigheten kastet den lys over den bevisste synd. Men den Hellige Ånd arbeider innenfor legemet. “Men jeg ser en annen lov i mine lemmer, som strider mot loven i mitt sinn.” V. 23. Vi må lære å forstå dybdene i Kristi død, dybdene i å være korsfestet med Kristus. Rom. 7 er som en gullgruve som Gud vil føre oss dypere og dypere inn i. Det må bli slutt på all svevende tale om disse troens hemmeligheter. Det må bli bestemt tale og guddommelige resultater i våre liv.

Jakob skriver mye om tungen. Tungen kan intet menneske temme, så det må en dyptgripende frelse og forvandling til. Kun korsets ord kan bringe denne frelse. Det er i det åndelige som i det naturlige. Når det blåser sterkt, kan en ild - tenk på tungens ild - bre seg hurtig. Misnøye, bebreidelse og anklage er gift, som bringer død og ødeleggelse omkring seg. La oss i våre hjem bygge tillit, ved f.eks. i vår omtale av hverandre være med å skape tillit til de brødre som våre barn og unge hører forkynne Guds ord.

Vi har et talende eksempel i 2. Sam. 6 om hvor ille det kan gå når en blander seg opp i ting som en ikke har noe å gjøre med. Ussa rørte ved arken, og Herren tok ham av dage.

Guds ord dømmer hjertets tanker og råd, leser vi i Hebr. 4, 12. Da er spørsmålet om vi er så tro at vi lar ordet slippe helt inn til disse skjulte tanker og råd. En kan gå med tanker og meninger som viser seg å være bare aske (Es. 44, 20), bare løgn. Da har man et dåret hjerte, og blir ført vill.

Det gjelder å komme inn i forventningens ånd, forventningen av Herrens komme. I forventningens ånd ligger glede. La oss slå en ring om dagen i dag og være tro i dag. Og må vi i de dager som kommer, oppleve dette: at vår tro vokser rikelig, og at kjærligheten til hverandre tiltar hos hver og en. 2. Tess. 1, 3. Vi skal jo finnes verdige til Guds rike. V. 5. Løgn, baktalelse, kritikk osv. er ikke en Jesu Kristi disippel verdig. Vi er kalt til å bli fylt med Kristi dyder. Og denne fylde kan vi ikke plutselig få i oss. Det er ved troens lydighet vi kommer dit.

Paulus roste seg av tessalonikerne, de var en herlig menighet. Likevel ber han slik vi ser i v. 11: “Derfor ber vi og alltid for eder at vår Gud må akte eder verdige for sitt kall og mektig fylle eder med all lyst til det gode og virksomhet i troen.” Ja, la oss be om dette, både for oss selv og andre. Alt kan settes i rette skikk.

La oss akte og ære hverandre og legge vinn på å bevare Åndens enhet i fredens sambånd. “La oss holde uryggelig fast ved bekjennelsen av vårt håp - for han er trofast som ga løftet.” Hebr. 10, 23.

Ja, må alle disse formaninger fra sommerstevnet på Brunstad bære rike frukter hos oss alle!