En av livets gåter

Det er mange livets gåter. Av og til blir også enkelte av dem løst, for Gud gir av sin visdom, den skjulte, til dem som elsker ham. Eller om du vil - til dem som elsker rettferdighet og barmhjertighet. -

Her er en usedvanlig interessant gåte:

Av og til opp gjennom årene kan man bli vitne til at én broder anklager en annen broder i høy grad av hele sitt hjerte, i rettferdighetens navn, i sannhetens, visdommens navn, i omsorgen for Guds rikes fremmes navn - for Guds skyld er det, sier man, man kan ikke annet synes man - det går umulig an å tie med det - det er altfor galt.

Det ligger jo usigelig nær til å tro, at slike brennende, omsorgsfulle og sannhetskjærlige sjeler som belønning for sin gudsfrykt - overensstemmende med Skriftene - må bli rikelig overøst med alt godt, med lys og fred og kjærlighet og fremgang på alle måter, mens de anklagede i all rettferdighets og rimelighets navn må sykne hen på grunn av sin brøde.

Ja, dersom det gikk slik, da var det ingen gåte. Men nå er gåten denne at det går aldeles omvendt!

Den anklagede fortsetter sitt liv i tro og kjærlighet, i fred og glede, og vokser uforstyrret livets vekst ved nåden, mens den sjel som viste seg som så brennende nidkjær for Guds sak, for hans rikes ære og fremme, han er den som kommer i mørke, han er den som mister både fred og glede og hvile. Han som opptrådte med kjærlighetens omsorg, han er den som mister broderkjærligheten ikke bare til den anklagede, men også til de andre, han er den som ikke lenger har lyst til å se den samme bror som han kort tid i forveien falt om halsen, gråtende mens han sa at ingen visste hvor takknemlig han var og hvor høyt han elsket, han er den som trekker seg unna, hvis kraft sykner hen, som blir ødelagt eller lider mer eller mindre skade.

Er det ikke en gåte? Men hvis det ikke fantes noen løsning, da var det ingen gåte!

Da var det en blodig urettferdighet. Da var det ingen rettferdig Gud!

Men nå vet vi at han lever, rettferdig som en fortærende ild!!! Gud - hans vei er fullkommen. -

Hva er så løsningen? Jo, om enn den anklagede broder har feilet, så er dette kun som en dråpe i havet mot selve den ting å anklage. Den anklagende har feilet så meget mer enn den anklagede, som det er mer vann i havet enn i en dråpe vann.

Intet under da, at det går helt omvendt av hva man skulle tenke seg. -