Guds hvile!

Guds hvile!

“For det glade budskap er og forkynt oss, likesom for hine, men ordet som de hørte, ble dem til ingen nytte, fordi det ikke ved troen var smeltet sammen med dem som hørte det. For vi går inn til hvilen, vi som er kommet til troen.” V. 2-3. Vi opplever alt Guds ord når ordet ved troen smelter sammen med oss.

“La oss derfor gjøre oss umak for å komme inn til den hvile, for at ikke noen skal falle etter samme eksempel på vantro. For Guds ord er levende og kraftig og skarpere enn noe tveegget sverd og trenger igjennom, inntil det kløver sjel og ånd, ledemot og marg, og dømmer hjertets tanker og råd, og ingen skapning er usynlig for hans åsyn, men alt er nakent og bart for hans øyne som vi har å gjøre med.” V. 12-13.

Som mennesker har vi med mange mennesker å gjøre, og mange forhold som vi ikke forstår, og som vi mener er galt. Som naturlige mennesker blir vi da urolige og har ingen hvile. Men vi leste at vi hadde bare med ham å gjøre, som alt er nakent og bart for.

Vi lærer av Israel, etter at de var gått ut fra Egypt. De kom i stor trengsel, og de ble urolige. De forstod ikke at de hadde med Gud å gjøre, og de knurret mot det under som Gud ville gjøre. Slik var det stadig. Og når vi leser i 4. Mos. 13 og 14, da ser vi det samme. Speiderne kom tilbake, og de var alle enige om at landet var vakkert og fruktbart, men så fortalte de om de store kjempene, og mot dem følte de seg som gresshopper, og de begynte å tale dårlig om landet. Gud ble borte for dem, men Josva og Kaleb hadde bare med Gud å gjøre. Hadde Gud behag i dem, da skulle de ta kjempene som et stykke brød. Og det var bare de to som var over 20 år da de gikk ut av Egypt, som kom inn i landet.

Vi leser i Rom. 5, 1-5 at Paulus gledet seg ikke bare over herlighet hos Gud. Han gjorde også det, men ikke bare det. Han roste seg også av sine trengsler, for vi vet at trengselen virker tålmodighet osv. Han hadde bare med Gud å gjøre.

Guds ord er kraftig og skiller sjel og ånd. Skal sjelen, mine sanser, lede meg, kommer jeg aldri til Guds hvile. Men hvis vi ved troen smelter sammen med ordet, og ikke tenker på dette eller hint, men hviler i Guds ord og lar ordet dømme hjertets tanker og råd, da er en fri for all mistanke, og har hvile i alle forhold.