Levende vannstrømmer

Levende vannstrømmer

“Men på den siste, den store dag i høytiden stod Jesus og ropte ut: Om noen tørster, han komme til meg og drikke! Den som tror på meg, av hans liv skal det, som Skriften har sagt, rinne strømmer av levende vann.” Joh. 7, 37-38.

“Men den som drikker av det vann jeg vil gi ham, skal aldri i evighet tørste, men det vann jeg vil gi ham, blir i ham en kilde med vann som veller fram til evig liv.” Joh. 4, 14.

Det levende vann er Ånden og livet i Guds ord. En kan lese Guds ord som bokstav, uten Ånd og liv, og det blir et tørt ørkenliv. “I ransaker skriftene, fordi I tenker at i dem har I evig liv, og det er de som vitner om meg, og I vil ikke komme til meg for å få liv.” K. 5, 39-40.

Jesus kom for å gi oss liv og overflod. Joh. 10, 10. Han skaper i oss et nytt og rent hjerte som er mottagelig for det levende vann.

“En kilde i havene er du, en brønn med levende vann og strømmer fra Libanon.” Høys. 4, 15. Ved denne kilde vokste det opp en herlig lysthave med de fineste frukter. Alt som vokste der, var rotfestet i den grad at både nordenvind og søndenvind ikke kunne rokke ved denne herlige plantning. Jo mer det blåste, dess herligere strømmet duften ut.

Israels folk vandret rundt i ørkenen i førti år, og det var strid om enhver brønn med vann. Det gjaldt liv eller død. Ingen kan leve uten vann. Det ble jubel og sang da de kom til den brønn som Herren hadde vist Moses. De sang: “Vell opp, du brønn! Hils den med sang! Du brønn som høvdinger har gravd, som folkets ypperste har boret med herskerstav, med sine kongespir!” 4. Mos. 21, 16-17.

De gikk stadig videre, og alltid lette de etter vann for å slukke tørsten en kort stund. “Og de dro fra Mara og kom til Elim. I Elim var det tolv vannkilder og sytti palmetrær, og de leiret seg der.” 4. Mos. 33, 9. Elim var en fin oase i ørkenen. Gud har gjort det slik for ørkenvandrere. Der har de alt hva legemet trenger.

Med håp om å treffe på flere slike oaser gikk de stadig videre. Men de ble av og til lurt. De fikk se noe som lignet en oase, og de gikk stadig videre uten å nå det de mente å se. Det viste seg bare å være et drømmebilde, og i sin skuffelse har de gått til grunne i ørkenens sand.

Et liv utenfor Kristus er et ørkenliv, hvor man stadig har nye håp som en blir skuffet ved. I den nye pakt har vi ved den Hellige Ånd fått en livsens kilde i oss som veller fram i glede og velsignelse under alle forhold. I Kristus er det bare én kilde og ett håp, og holder vi oss der, bli vi aldri skuffet.

“Se Gud er min frelse, jeg er trygg og frykter ikke, for Herren, Israels Gud, er min styrke og lovsang, og han ble meg til frelse. Og I skal øse vann med glede av frelsens kilder.” Es. 12, 2-3. Ja, la oss øse av denne kilde og drikke oss utørste for alt som er utenfor. “Av bekken drikker han på veien, derfor løfter han høyt sitt hode.” Sal. 110, 7.

“O dyp av rikdom og visdom og kunnskap hos Gud!” Rom. 11, 33. I Guds visdom er det bunnløse kilder. Dess mer en graver, dess mer finner en til trøst, glede og berikelse på alle vis. Slik kan en også øse opp fra dypet av kjærlighetens brønn og alle Kristi dyders kildevell. Alle disse brønner med levende vann blir stadig fylt med krystallklart vann fra Guds og Lammets trone. Åp. 22, 1. Tenk på ordet om korset som er en mektig kraft mot alle selviske krav og onde påfunn. Denne livskraftige kilde skyller bort alt som hindrer det ekte, usvikelige brorskap.

“De skal ikke sulte og ikke tørste, og verken det glødende sandhav eller solen skal skade dem, for han som forbarmer seg over dem, skal føre dem og lede dem til kildevell.” Es. 49, 10.