Stevnereferat: Nyttår 1990/91

Nyttårsstevnet

Nyttårsstevnet på Brunstad samlet også denne gang flere tusen venner fra forskjellige land. Igjen hadde vi den nåde - i en urolig og spenningsfylt tid - å være samlet til stevne. Vi skiltes 1. nyttårsdag, etter mange velsignede møter, ved å synge sang nr. 289 i HV: “Frykt ei for kommende tider, frykt så du holder Guds bud”. Ja, må gudsfrykt være den eneste frykt vi kjenner til i tiden som ligger foran oss!

Her følger et utdrag fra forskjellige brødres vitnesbyrd:

Våkn opp for alvor!

“Våkn opp for alvor og synd ikke!” 1. Kor. 15, 34. - Enhver bør prøve seg selv alvorlig i denne tid da det haster mot Jesu gjenkomst: Hvordan står det til med mitt indre liv? Gud kan ikke fylle sin godhet og sine åndelige rikdommer i et grumset hjerte. Sin visdom kan han bare fylle i rene hjerter, i hjerter som søker ham alene og ikke sitt eget.

Mange kan nok våkne til alvor og beholde alvoret i perioder. Det er vanskelig å få det rette alvor over seg og beholde det. En kan ikke bli velsignet med et overstrømmende liv i Gud dersom hjertet er delt. Det ville være sørgelig om brødre og søstre som har hørt sannhetens ord i mange år, ikke skulle komme til det rette alvor. Synd og utroskap betyr et evig tap.

Menigheten kan ikke beseires ved grove synder av det slag den ugudelige verden lever i. Men forfengelighet, storaktighet og svik i hjertet kan snike seg inn med sin ødeleggende gift. All synd er en fryktelig fare.

Seier over all bevisst synd må til for å være lem på Kristi legeme. En veldig rikdom på guddommelig liv følger med et seirende liv. Godhet er Guds herlighet, og godhet må vi bevare i våre hjerter under alle forhold. Intet annet enn godt må komme fram fra våre liv. Mange kan ofre, streve og sette i verk mange ting, men kanskje de i sine hjemlige forhold ikke engang har lært å være gode.

Etter at vi er blitt forlikt med Gud ved Jesu død på Golgata, skal vi “så meget mer bli frelst ved hans liv etterat vi er blitt forlikt”. Rom. 5, 10. Vi skal frelses fra å være sjeliske mennesker til å bli åndelige. Jesus er den første broder og vil ha oss som sine medbrødre. Han visste hva som bodde i et menneske og brakte alt dette, hele det sjeliske menneske, i døden. Han døde på korset på Golgata, men hadde også hele tiden båret en død med seg i legemet, Kristi død, som er døden over alt det som kom inn i menneskeslekten ved fallet.

Mellom oss og verden må det være et skarpt skille. Det leser vi tydelig om i 2. Kor. 6, 14-18. I motsatt fall blir våre øyne dimme. Klages. 5, 16-17. Måtte våre indre øyne bestå den guddommelige “synsprøve”.

Vårt hjerte skal være et bedehus og ikke som en landevei som blir trampet ned av tomt snakk, forfengelighet eller havesyke. Ingen Jesu disippel lever “over evne” på det økonomiske område. En disippel betrakter gudsfrykt med nøysomhet som en stor vinning. Vi skal være et rettferdig folk og må ikke bli offer for storaktighet og havesyke. I Herrens forskrifter til Israel om påskelammet står det at de skulle ete kjøttet med ombundne lender, med sko på føttene og med stav i hånd. Dette betegner at man er reiseklar. Da må en ikke være bundet på begge hender i havesyke og av den grunn økonomisk kaos, men derimot være fri og “reiseklar” i gudsfrykten, som ser nøysomhet som en stor vinning.

“Det som er etter deres smak, det gjør de, og til vinning står deres hu.” Esek. 33, 30-33. Å gjøre etter sin smak er typisk for det sjeliske menneske. En har f.eks. smak for det radikale, en annen har smak for det moderate. Og så styres man av sin smak i stedet for av Guds Ånd og ord. Da oppstår det klikker og partier med hver sin smak, for den ene og mot den andre. Alt dette må hengis i Kristi død dersom vi vil bli åndelige mennesker.

Et budskap til menneskene

Det er om å gjøre å ha et budskap til alle mennesker. Apostelen Paulus sier i Gal. 5, 16: “Men jeg sier: ...” Han forkynte noe han selv hadde erfart og var vitne om. La oss se hvilket budskap han hadde opplevd og kunne forkynne til andre: “Vandre i Ånden, så skal I ikke fullbyrde kjødets begjæring.”

Vi må lytte til Åndens tale og ikke være viklet inn i alle slags tanker om mennesker og vanskelige forhold. Ja, dette er et velsignet og frydefullt budskap.

“Men dersom I drives av Ånden, da er I ikke under loven”. V. 18. Mange er under loven, og det er jo en stor velsignelse for livet her på jorden, men hjertet deres er ikke i Guds ord og vilje. Vi må få et hjerte som vil høre Åndens røst. Det er bare de som drives av Ånden som er Guds barn. Rom. 8, 14. De er arvinger og blir med i opprykkelsen. Det er disse som holder igjen inntil Antikrist, den lovløse, åpenbares.

De som vandrer i Ånden, bærer Åndens frukt. Gal. 5, 22. Da er det det samme hva en er utsatt for og hvilke forhold en møter, - det kommer intet annet fram enn disse velsignede dyder vi leser om her. Vrange og onde mennesker og forhold formår ikke å forandre noe på denne utvikling, dersom vi bare vandrer i Ånden. Tenk, for en fred! Og hvilket budskap å bringe! Men Kristi død må få gjøre sin gjerning i oss, og ved den Hellige Ånd har vi fått kraft til å hengi i døden alt som bor i menneskenaturen.

Det siste vers i Gal. 5 kan virke noe overraskende i den sammenheng det står. Men her står vi ved et meget ømt punkt i et menneskes liv: tom ære. Tom ære er ære av mennesker. La oss ta dette alvorlig! For all ære hører Gud til, og vi gjør urett om vi søker eller tar ære av mennesker.

At det budskap Paulus forkynte, var noe han selv hadde opplevd, ser vi også tydelig av 1. Tim. 1, 12 flg. Det er et troverdig ord og fullt verd å motta. Når vi er blitt frelst, da har vi virkelig et budskap til menneskene. Og når vi kommer sammen for å oppbygge hverandre, er det ikke prekener og predikanter vi trenger, men et budskap fra slike som selv har fått nytte av det ord de taler. 1. Tess. 5, 11.

Livet med Gud er et indre liv. Mange avsporer fra gudsfryktens hemmelighet (1. Tim. 3, 16) og glir over i en ytre gudsdyrkelse (K. 4, 1). Dette frafall advarer Paulus kraftig imot. “Stille vil jeg vandre alle mine år.” Es. 38, 15. Stillhet er såre nødvendig dersom vi skal høre Åndens røst og fylles med kunnskap om hans vilje i all åndelig visdom og forstand.

Åndens frukt er kjærlighet, glede osv. Hvis denne glede ikke er tilstede i vårt liv, er grunnen den at vi ikke elsker rettferd og hater urett som vi skal. Se Hebr. 1, 9. Man kan nok hate sin samtids urett, men hater vi den urett vi får se i vår egen natur? “... for at synde - legemet skulle bli til intet”, leser vi i Rom. 6, 6. Vi kan være så selvopptatt at vi ikke hører Åndens tale der den vil opplyse oss om det som må bli annerledes i vårt liv. Den ubevisste synd blir så å si liggende der som en uberørt masse, og interessen for å få lys over den er kanskje overhode ikke tilstede, eller meget mangelfull. Ektemannen formanes f.eks. til å gi sin hustru ære og hustruen til å ha ærefrykt for sin mann. Her kan man i årevis leve så selvopptatt at Ånden ikke får opplyst en om noen ting. Hadde Ånden hatt et hungrig og lyttende øre å tale til, ville den ha kunnet opplyse oss om mangt og meget for lenge siden. Hvilken skjebnesvanger mangel på interesse for frelse!

I Luk. 1, 28 leser vi om en hilsen som brakte stor velsignelse. Vi har alle god anledning til å frembære et godt budskap. Tenk at til og med en hilsen kan inneholde et budskap og bli til velsignelse. Maria grunnet på hilsenen hun fikk. Kan vi hilse hverandre på en velsignet og velgjørende måte?

Si det - gjøre det

“Jeg, Herren, har sagt det, og jeg skal gjøre det.” Esek. 36, 36. Slik er altså Gud. Det han sier, det gjør han. Dette sinnelag må også vi ha, ellers taper våre ord sin kraft. Taler en bror i menigheten f.eks. om rettferdighet, da må hans nærmeste kunne bevitne at det stemmer i hans liv.

“Men de som hører Kristus Jesus til, har korsfestet kjødet med dets lyster og begjæringer.” Gal. 5, 24. Med dets lyster og begjæringer! Ikke bare slik at det ikke kommer noe direkte ondt fram, men at de skjulte lyster og begjæringer også er korsfestet. F.eks.: “La oss ikke ha lyst til tom ære!” V. 26. Den tommeste av all tom ære er selvros. Når en f.eks. forteller noe, gjelder det å ha denne lyst til tom ære på korset. Hvor lett det er å begynne å fortelle om seg og sine på en slik måte som Paulus kaller dårskap, vannvidd og å mangle forstand. Se 2. Kor. 10 og 11. “Men den som roser seg, rose seg i Herren!” En herlig livsvisdom i denne sammenheng er denne: å skjule seg så godt en kan. Ikke berette om virksomhet og resultater av virksomhet på en måte som henleder oppmerksomheten mot en selv. Se apostelens enfoldige troskap: “... for at ingen skal tenke større om meg enn som han ser meg eller hører av meg.”

“Men la oss gjøre det gode og ikke bli trette!” Gal. 6, 9. Det er sørgelig å se enkelte som, når de går over i moden alder, mister gløden og iveren for å bevare et godt og rent hjerte. Vi formanes i Rom. 2 til utholdenhet i god gjerning. Bli i det du er blitt overbevist om, skriver Paulus til Timoteus. En skulle tro det var en lett sak å forbli i det en er overbevist om, men formaning til dette er allikevel helt nødvendig.

Å elske rettferd og elske sin bror hører sammen. Det er den loviske rettferdighet som skiller menneske fra menneske. Men guddommelig rettferdighet, som har det for øye som veier tungt hos Gud, f.eks. barmhjertighet (som roser seg mot dommen), gjør at man kan bevare sitt hjerte rent og derfor bevares i kjærlighet til sin bror.

Et tjenerliv er et enfoldig liv, for en tjener er ikke opptatt med å “være noe”, men opptatt av å tjene. Det må en vandring i lyset til for å ha samfunn med hverandre. 1. Joh. 1, 7. Og det må en vandring i lyset til for å ha åndelig vekst. Ef. 2, 20-22.

Paulus opplevde at noen ikke ville ham vel og derfor søkte å føre trengsel over ham. Dette skal bli meg til frelse, sier han. Fil. 1, 15-20. Dette er et velsignet lys å ha. Tenk, å ta livets forhold på denne måte: Dette skal bli meg til frelse! Forskjellige mennesker og forskjellig slags oppførsel vekker forskjellige ting i vår natur og gir oss anledning til dypere frelse.

La oss først og fremst ta vare på våre hjem! Det er den plattform vi står på når vi skal frembære et budskap til andre.

Guds tale ved Sønnen

Hebr. 1, 1. Gud talte ved profetene. Men Guds tale til oss ved Sønnen er noe ganske annet. Gud sendte sin Sønn, den enbårne, for vår frelse. Joh. 3, 16. Da han vendte tilbake til Faderen, ble han ikke lenger kalt den enbårne, men den førstefødte. Hebr. 1, 5-6. Han er den førstefødte blant mange brødre! Jesus lengtet etter å få brødre og han innvidde en vei for oss. “For det sømmet seg for ham for hvis skyld alle ting er til, og ved hvem alle ting er til, da han førte mange barn til herlighet, gjennom lidelser å fullende deres frelses høvding.” Hebr. 2, 10. Og han som helliggjør, skammer seg ikke for å kalle dem brødre som helliggjøres!

Helliggjørelse innebærer at vi får lys over vår natur, og ved Ånden kan vi døde det som bor i denne natur. Derfor skal vi ikke undre oss over den ild som kommer over oss til prøvelse, for da kan Ånden gi oss mer lys. Og Kristus led og etterlot oss et eksempel, for at vi skal følge etter i hans fotspor, han som ikke gjorde synd. 1. Pet. 2, 21-25. Dette er Guds tale til oss ved Sønnen. Nå må vi forstå å utnytte den ild som kommer over oss til prøvelse. Ja, det står i 1. Pet. 1, 6: “Derover fryder I eder, om I enn nå - når så skal være - har sorg en liten stund ved allehånde fristelser.” Når så skal være! Ja, det skal og må være slik. I lidelsen kan Gud arbeide med oss. “For at eders prøvede tro ... må finnes til lov og pris og ære i Jesu Kristi åpenbarelse.” V. 7. Tenk at vår tro, den prøvede, skal finnes til lov og pris og ære!

Mange mennesker har så mange spørsmål om hvordan de bør forholde seg når de kommer i prøvelser og vanskelige forhold. Det er på grunn av mangel på oppøvde sanser til å skille mellom godt og ondt. Vi må ganske enkelt være lydige i prøvelsens stund, lydige mot det lys vi har og får, for å få oppøvde sanser.

Frelsen i Kristus er så stor at profetene fordum profeterte om den og vitnet om Kristi lidelser og herligheten deretter! Gud taler til oss ved Sønnen - om lidelser og herligheten deretter! Først lidelser, så herlighet.

Abraham så på sitt legeme uten å bli svak i troen. Han ble sterk i sin tro, idet han ga Gud æren. Mange klager over sine nederlag og sier: Jeg er så skrøpelig og svak. Nei, nederlagene viser at en er sterk i seg selv. Skulle Gud gi seier midt i denne menneskelige styrke, ville en ta æren selv. Det er Gud som skal æres.

Ja, Gud taler til oss ved Sønnen. Vi leser f.eks. i Hebr. 5, 7-14 om hvordan han tok det. Men hebreerne var blitt trege til å høre. De var blitt trege til å høre om lidelse og lydighet. De trengte å høre om syndenes forlatelse og hadde ikke fått den åndelige vekst de skulle ha. Det er ved lidelser og trengsler vi får våre sanser oppøvd til å skille mellom godt og ondt. V. 14. Og vi kommer aldri i en situasjon der Jesus ikke er blitt prøvd og kan komme oss til hjelp som blir fristet. Les Hebr. 2, 14-18.

Ja, virkelig har vi noe å forkynne! Vi kan forkynne Jesu Kristi lære og Jesu Kristi liv. La oss ikke ta med noen gammel surdeig inn i det nye året. Nå gjelder det å få del i guddommelig natur! Vi er kalt til liv og overflod av liv.