Stevnereferat: Sommer 1990

Sommerstevnet 1990

Nidkjærhet for Guds bud

I 2. Kong. 22 leser vi om kong Josias som ble forferdet da han hørte lovbokens ord og ydmyket seg for Herrens åsyn. Han ble vekket til en hellig nidkjærhet. Lovboken var kommet bort, og lovløshet og kaos ble resultatet. Josias’ hjerte ble bløtt, og han ydmyket seg. Derfor fant han nåde for Guds åsyn. Også vi møter en nådig Gud, som møter oss med bare godhet og miskunnhet, når vi elsker hans bud og bøyer oss under hans lover.

Josias utryddet med stor nidkjærhet både avgudsdyrkelsen og avgudsprestene. Når det gjelder Guds hellige bud og lover må heller ikke vi være likegyldige eller overfladiske. Det må nidkjærhet til i våre hjerter. I den nye pakt skal Guds lover skrives i vårt hjerte, de skal fylle vårt sinn. Og det sømmer seg å være nidkjær for Herrens bud og av hjertet lydige mot den lærdomsform vi er blitt overgitt til. Rom. 6, 17. “Gid du var kald eller varm!” Åp. 3, 15. Den franske bibeloversettelsen for varm, er kokende! Og kokende må den være som vil få del i helliggjørelse. Da skjer et helliggjørelsens verk i vårt legeme, idet vi får se syndens lov i våre lemmer, vår naturs dype fordervelse, og døder det som Ånden viser oss av den. Rom. 7. Hvis ikke dette skjer, blir vi stående på lik linje med den religiøse masse, der forkynnelsen bare gjelder ting som er utenfor legemet. Den gamle pakts lov hadde sitt virkefelt utenfor legemet. I den nye pakt dreier det seg om en forvandling i legemet, i vårt indre. Og da er nidkjærhet nødvendig. Det er ikke tilstrekkelig å kjenne lærdomsformen som kunnskap. Ved en kokende kjærlighet til Åndens lover kan Gud få åpenbart for oss vår egen elendighet. Da først kan forvandling finne sted. Hvorledes kan man da være hard mot sin ektefelle eller stå i opposisjon til gudfryktige brødre? Hva har vi da å kreve av hverandre?

Det gjelder derfor å finne alle de fine guddommelige lover for livet. F.eks. lovene for ekteskap og hjem. Hvor viktig det er for en Jesu disippel å kunne velsigne sitt hjem! - Jesus var som et slaktefår. Når vi er slaktefår, da løses alle vanskeligheter. Og ved ydmykhet får vi alltid nåde. Ved ydmykhet blander vi oss ikke i andres saker, men forstår vår egen vei i livets forhold.

I 2. Pet. 2, 21 leser vi om noen som vendte seg bort fra det hellige bud som var overgitt dem. Fordi man vender seg bort fra det hellige bud er nåtidens kristendom blitt verdsliggjort. Det er få i dag som lever lovbundet for Kristus, som Paulus uttrykker det. Vi lever i avslutningens tid. Og likesom en stafettløper ikke må miste sin stafettpinne, må heller ikke vi miste de hellige Guds bud. Vi ser av Salme 1 hvilke løfter den har som har sin lyst i Herrens lov og grunder på hans lov dag og natt. Han skal bære rikelig frukt, og alt hva han gjør, skal han ha lykke til.

Ja, la oss elske den nye pakts herlige lover og bud. En ufravikelig lov for uskrømtet broderkjærlighet er å rense sin sjel i lydighet mot sannheten. 1. Pet. 1, 22. En av lovene for en dypere frelse er å arbeide på sin frelse med frykt og beven. Fil. 2, 12. Det ligger til vår natur å ville følge den minste motstands vei, likesom vannet. Da blir det ikke noe arbeid, en kommer inn i egne vaner, i en bakevje og blir som stillestående vann.

“Gud står de stolte imot, men de ydmyke gir han nåde.” 1. Pet. 5, 5. Dette er lovmessig. Når en f.eks. begynner å få noe ansvar, så er det lett å komme inn i en farlig tankebane, dersom en ikke er ydmyk av hjertet. I en gitt situasjon tenker en kanskje at det ville være ren utroskap mot Gud om en gir seg og ikke trumfer igjennom sitt syn. Men det har aldri gått galt med den som har forstått å ydmyke seg. Og vår overhyrde, Kristus, våker over hjorden. La oss bare følge ham i fornedrelsen. Og la oss ikke, selv om vi har ansvar, skaffe oss en plattform å stå på som Herren ikke godkjenner. Ved i ydmykhet å gi akt på oss selv og på læren, skal vi frelse både oss selv og dem som hører oss. 1. Tim. 4, 16.

“Den som har mine bud og holder dem, han er den som elsker meg.” Joh. 14, 21. Her ser vi troens lydighet, som vi skal forkynne.

Enfoldig tro

Hebr. 4, 1-2. Under vandringen i ørkenen stolte Israels folk mer på sine sanser enn på Gud. Derfor ble ordet som de hørte, dem til ingen nytte. Det smeltet ikke ved troen sammen med dem som hørte det. Skal vi komme til Guds hvile, må vi hengi oss til Ånden og leve i enfoldig tro.

Tenk hvilken hvile det f. eks. er å tro Rom. 8, 28! I v. 26 leser vi at vi ikke vet hva vi skal be om, men det vet vi (v. 28), at alle ting tjener dem til gode som elsker Gud. Job hadde ikke bedt om det han måtte gå igjennom, men han kom til et velsignet resultat. Ved tro kan vi rose oss av våre trengsler. Rom. 5, 3. Dersom en, når en blir baktalt eller utsatt for urett, bruker sin fornuft, sine sanser og sirkler i sine tanker rundt seg selv og den urett en mener er blitt gjort, da går det ut over både nerver og nattesøvn. Men dersom vi uten å forstå, tror på Rom. 8, 28 og lar Guds ord dømme hjertets tanker og råd (Hebr. 4, 12), da kommer vi til hvile, til guddommelig natur.

Heller ikke kan den få hvile som bærer på noe i samvittigheten som ikke er brakt i lyset og gjort opp. Vår ånd skal ved Guds ord få forbindelse med Gud. Da må alt være i lyset.

“Men tro er full visshet om det som håpes.” Hebr. 11, 1. Vårt håp er å komme inn i helligdommen, gjennom forhenget, som er kjødet. Hebr. 10, 19-23. Vi formanes til å holde uryggelig fast ved dette håp. For han er trofast som ga løftet.

Mange kan leve et liv som kristen innenfor de grenser der fornuften også kan gi sitt samtykke og menneskene sitt bifall. Men et liv i helliggjørelse får kun den som i tro og tillit til Gud holder hans bud, som ikke stoler på sine sanser, men på Guds løfter.

Når vi f.eks. tenker på mors- og farskallet, så ser vi at de aller fleste følger den menneskelige fornufts stemme. Men den mor og far som lever i troens enfold, kan prise sitt kall og sin oppgave, likesom Paulus i Rom. 11, 13 når han sier: “Så sant som jeg er hedningenes apostel, priser jeg mitt embete.” Ja, det er stor grunn for oss som er foreldre til å prise vårt kall. “Se, barn er en Herrens gave!” Er vi villige til å være tro i vårt kall? Ser vi barna som en Herrens gave, eller unndrar vi oss?

Og “den rettferdige, ved tro skal han leve, og dersom han unndrar seg, har min sjel ikke lyst til ham. Men vi er ikke av dem som unndrar seg til fortapelse, vi er av dem som tror til sjelens frelse.” Hebr. 10, 38-39.

Forkynne

I Kol. 1 leser vi om å fylles med kunnskap om Guds vilje i all åndelig visdom og forstand og om å vandre verdig for Herren til velbehag i alt. Vi leser om all god gjerning, all styrke, all tålmodighet og langmodighet. og i v. 22: “... for å fremstille eder hellige og ulastelige og ustraffelige for sitt åsyn.” Ja, dette er den vekst i Kristus som vi er kalt til. Er vi virkelig kommet til tro på dette? Vi må våkne opp for hva Guds ord virkelig sier! Til velbehag i alt! Ulastelige for hans åsyn! Vi må ikke la oss rokke i troen på det verk Gud skal gjøre i oss etter at vi har mottatt syndenes forlatelse.

Det profetiske ord er kommet ved Guds kraft og er ikke gitt til egen tydning. 2. Pet. 1, 20-21. Vi trenger ikke teologi, men levende tro! Ordet skal verken forklares eller bortforklares. Det skal troes. Og så skal vi forkynne det i enfoldig tro og med begeistring. Ikke forklare, men forkynne!

Vi leser f.eks. i Hebr. 2, 14-18 om Jesus, som kom i et kjød som vårt og som ble fristet, men seiret og kan komme oss til hjelp som blir fristet, slik at også vi kan seire. Både dette, og alt annet som står skrevet om vår forløper, Jesus, hans verk, hans seier og hans kall til oss om å følge i hans fotspor, trenger ingen forklaring. Men forkynne det skal vi. Ja, vi skal forkynne, så troen kan komme hos flere og flere. “Da nu Kristus har lidt i kjødet, så væpne og I eder med den samme tanke, at den som har lidt i kjødet, er ferdig med synden.” 1. Pet. 4, 1. Dette skal vi forkynne, med stor begeistring.

Gjennom hele Guds ord ser vi at det er troens lydighet det dreier seg om. Jesus frembar bønner og nødrop til han som kunne frelse ham fra døden. Han lærte lydighet av det han led. Han syndet aldri, verken i tanker, ord eller gjerning, og bar seg selv frem som et ulastelig offer for Gud. “Og da han var fullendt, ble han opphav til evig frelse for alle dem som lyder ham.” Hebr. 5,9. Tale om tro uten lydighet er forførelse. All slik forførelse må menigheten holdes ren for. Kun ved troens lydighet blir det åndelig vekst.

1. Tess. 2, 13: “Og derfor takker også vi Gud uavlatelig for at da I fikk det Guds ord vi forkynte, tok I imot det, ikke som et menneskeord, men, som det i sannhet er, som et Guds ord, som og viser seg virksomt i eder som tror.” Det er når vi tror, det begynner å virke. I stedet for en ytre forklaring etter fornuften får vi da en indre forklaring etter Ånden. Da blir det virkelig forståelse, en indre visshet og kraft. “Men når han, sannhetens Ånd, kommer, skal han veilede eder til hele sannheten.” Joh. 16, 13. Ja, da blir ordet levende.

“Den som har øre, han høre hva Ånden sier til menighetene!” lyder det gjentatte ganger i Åp. 2 og 3. Det er et spesielt rop fra himmelen for å vekke alle menighetene opp til alvor og gudsfrykt. Likeså sies det til alle menighetene: “Den som seirer ...” Ja, brudeskaren seirer over all bevisst synd og ikler seg som Guds utvalgte, hellige og elskede, inderlig barmhjertighet, godhet, ydmykhet, saktmodighet, tålmodighet. Alt er inderlig. Alt er av hjertet.

“Jeg kommer snart. Hold fast på det du har, for at ingen skal ta din krone!” Åp. 3, 11. Han kommer snart. Da skal hans brud være ferdigdannet. “Den som seirer, ham vil jeg gjøre til en støtte i min Guds tempel, og han skal aldri mere gå ut derfra, og jeg vil skrive på ham min Guds navn ...” V. 12. Guds navn er “Jeg er”. Tenk å få et slikt navn skrevet på seg! Jesus sa f.eks. om seg selv: Jeg er saktmodig og ydmyk av hjertet. Ja, det er også vi kalt til å være.

Kristi lemmer

“Vet I ikke at eders legemer er Kristi lemmer?” 1. Kor. 6, 15. Dette er det nødvendig å tenke på, og komme i hu, i livets mange forhold. Det vil veilede oss i mange ting og gi oss klart lys om hvordan vi skal ta det. “La Kristi ord bo rikelig hos eder.” Kol. 3, 16. Dette er nødvendig dersom Kristi fred skal råde i våre hjerter. V. 15. Vi må alltid ha Guds ord i våre tanker. Sannheten vil da frigjøre oss, dersom vi vandrer i troens lydighet.

“Således skal også I akte eder som døde for synden, men levende for Gud i Kristus Jesus.” Rom. 6, 11. Da må Guds ord være i våre tanker. Som lemmer på Kristi legeme må vi ha Guds ord i våre tanker. Det er ikke hva den og den har sagt eller gjort mot oss som skal beskjeftige våre tanker, men Herrens bud og ord.

Ovenstående var et utdrag fra møtene under hovedstevnet på Brunstad i sommer. Det var flere tusen stevnedeltagere samlet, hvorav ca. 1700 kom fra land utenom Skandinavia. Under stevnetiden på Brunstad ble det holdt flere møter spesielt for unge, og det var en meget stor ungdomsskare som søkte frelse og fornyelse.

La oss, både unge og eldre, ta til hjerte den formaning som br. Bratlie ga på siste møte ut fra Hebr. 10, 23: “La oss holde uryggelig fast ved bekjennelsen av vårt håp - for han er trofast som ga løftet.”