Tungens betydning

“For vi snubler alle sammen i mange ting, den som ikke snubler i tale, han er en fullkommen mann, i stand til også å holde hele legemet i tømme.” Jak. 3, 2.

Den overfladiske vil helst lese disse ord slik: - Vi snubler alle sammen i mange ting, så det får vi bare avfinne oss med, slik er det, og slik fortsetter det å være. Selv de beste snubler. -

Men er det dette Jakob vil si med disse ord? Da ville han i så fall motsi det han selv skriver i begynnelsen av sitt brev: “... for at I kan være fullkomne og hele og ikke mangle noe”.

Nei, i Jak. 3. kap. vises det oss en vei til den fullkommenhet han skriver om i 1. kap. Hvilke tydelige og talende eksempler han tar i versene 3 og 4! Ved hjelp av bissel i munnen på hestene “styrer vi og hele deres legeme”. Ved hjelp av roret styres skipene “dit styrmannen vil ham dem”. Og hvem skal i dette tilfelle være styrmann? Det skal du og jeg. Det ser vi av følgende vers: “Dersom en mener at han er en gudsdyrker, og ikke holder sin tunge i tømme, men dårer sitt eget hjerte, hans gudsdyrkelse er forgjeves.” Kap. 1, 26. Altså, hvem skal holde sin tunge i tømme? Det skal vi. Likesom det heter: “men dersom I døder legemets gjerninger ved Ånden, da skal I leve”, Rom. 8, 13, så kan det også sies: - dersom I ved Ånden holder eders tunge i tømme, da skal I leve. -

Og tenk, så stor nåde får vi over oss ved å holde tungen i tømme at vi blir i stand til også å holde hele legemet i tømme! Men da har jo Guds ord i Jakobs brev gitt oss en høyst enkel anvisning, vist oss en herlig vei til å bli fullkomne og hele og ikke mangle noe: holde vår tunge i tømme!

“Død og liv er i tungens vold, og hver den som gjerne bruker den, skal ete dens frukt.” Ordspr. 18, 21. Det er altså ikke galt å “gjerne bruke den”. Spørsmålet er om en bruker den til død eller til liv. Mange har i historiens løp forstått hvilken makt tungen har og har benyttet den til å fremme onde hensikter, til å sette store skoger i brann. “Se, en liten ild, hvor stor en skog den setter i brann!” Jak. 3,5. Ja, det er mange uhyggelige eksempler, både i små og store sammenhenger, på hva tungen kan utrette av ondt.

Hvor velsignet når tungen brukes til liv, til oppbyggelse, formaning og trøst! “Som epler av gull i skåler av sølv er et ord talt i rette tid.” Ordspr. 25, 11. Av dette lærer vi at våre ord skal være edle, og også måten de blir servert på, skal være edel.

Men intet menneske kan temme tungen, skriver Jakob. Derfor må vi fødes på ny. Da begynner Herren en god gjerning i oss, som han vil fullføre inntil Jesu Kristi dag. Når han får gjøre sin gjerning i oss, da først kan vi bli et godt menneske som bærer fram gode ting av sitt gode forråd. Hvilket herlig kall å ha fått mens hele verden ligger i det onde: Godt menneske! Gode ting! Godt forråd!

Og etter våre ord skal vi kjennes rettferdig eller fordømmes. Matt. 12, 37. Tungen er et lite lem. Man vi forstår av Jak. kap. 3 at hele det område som har med tungens bruk å gjøre, er et så viktig område at det er helt avgjørende for vårt livs utvikling. Hvor tåpelig det da er å slurve i vei med sine ord! F.eks. å la fortellergleden løpe av sted med seg, så uttrykkene blir overdrevent sterke, og det hele ender i overdrivelse og usannhet. Eller når samtalen kommer inn på andre, er det ikke da grunn til å fare varsomt fram? Jo, gudsfrykten vil tilsi uhyre stor varsomhet!

“For din synd legger ordene i din munn.” Job 15, 5. Dette sa Elifas med urette til Job, men la oss stanse ved dette. Hva er det som legger ordene i vår munn? Er det æresyke, forfengelighet, selvhevdelse? Er det lysten til å såre, stikke med våre ord? Er det lysten til å være underholdende? Er det utålmodighet eller vrede?

Tenk, hvor godt når godheten, kjærligheten og omsorgen legger ordene i vår munn! Når visdommen får diktere ens ord, den som først og fremst er ren! Når et godt forråd legger gode ord i vår munn!

Ja, vi kan selv velge. Vi er styrmennene. Vi står ved roret og velger retningen. La oss ved Ånden styre i den retning Ånden virker, det er til liv og fred! “For kjødets attrå er død, men Åndens attrå er liv og fred.” Rom. 8, 6.