Gi akt på din undervisning

“Gi akt på deg selv og på læren, hold ved med det! for når du det gjør, da skal du frelse både deg selv og dem som hører deg.” 1. Tim. 4, 16. Andre bibeloversettelser, bl.a. den svenske, lyder slik: “Gi akt på deg selv og på din undervisning!”

Når vi har med andre mennesker å gjøre og kjenner vårt ansvar overfor dem, så er denne formaning av overmåte stor betydning. Vi kan tenke på foreldreansvaret eller det ansvar vi alle bør kjenne for menighetens oppbyggelse og trivsel. Frelse oss selv og dem som hører oss. Større livsresultat kan vi ikke oppnå. Men betingelsen er å gi akt på seg selv og på læren (vår undervisning).

At aktpågivenhet på seg selv, på sin ferd, på de fotspor man etterlater, har stor betydning, det forstår vi godt. Overmåte stor betydning har også våre ord, vår lære, vår undervisning. “Hvor fagre deres føtter er som forkynner fred, som bærer godt budskap.” Rom. 10, 15. Fred og godt budskap hører sammen. “Som bringer glade tidender om gode ting” heter det i en oversettelse. Er det ikke et godt budskap, glade tidender om gode ting, vi har å overbringe, etterlater vi oss heller ikke fred. Hvor viktig dette er for oss som er foreldre, med tanke på det budskap vi overbringer våre barn! Og for brødre og deres budskap til menigheten!

N.P. Wetterlund skriver i “Ditt barn”: “Barnet må alltid vite at det har deg på sin side imot sitt onde. For man kan lettere enn man tror, og ofte uten at man vet det, komme til å stå på fiendens side imot barnet. Og det kjenner barnet straks. Og da lukker det seg inne i seg selv.” Ja, la oss ta dette til hjerte i barneoppdragelsen! Men også i oppbyggelsen i menigheten! Paulus skrev til korintierne: “Ikke at vi er herrer over eders tro, men vi arbeider med på eders glede, for I står i troen.” 2. Kor. 1,24.

La oss derfor gi akt på “vår undervisning”! Kan andre merke at vi er med dem, mot fienden? Er vårt budskap et arbeid på andres glede, glade tidender om gode ting, eller holder vi andre nede i en konstant skyldfølelse? Det er ofte nødvendig å belyse avvikelser, farer og snarer, men det må alltid skje i sammenheng med “glade tidender om gode ting”. La oss lære av Mesteren, som det står skrevet slik om: “Herrens, Israels Guds Ånd er over meg, fordi Herren har salvet meg til å forkynne et godt budskap ...” Es. 61, 1 flg.

En lege kan behandle sykdommen, men glemme pasienten. Men har han omsorg for pasienten, så vil pasienten merke det og kjenne trygghet og tillitsfullhet. Hjerter lukker seg og føler seg mer tynget enn hjulpet når en belyser “sykdommen” fra alle bauger og kanter, mens “pasienten” intet inntrykk får av at en “arbeider med på hans glede”.

Ja, la oss gi akt på oss selv og på læren! Mesteren har mye å undervise oss om på dette området, så det lønner seg å være fattig i Ånden.