Åndens tale i menigheten

Åndens tale i menigheten

Til alle de syv menigheter i Åpenbaringen står det: “Den som har øre, han høre hva Ånden sier til menighetene: ...” Åp. 2 og 3.

Det er forskjell på hva Ånden taler når den drar mennesker fra verden og til Gud, til Jesu død og forsoning, og når Ånden taler i menigheten. Når Ånden taler i menigheten, er det om dypere ting, om lærdomsformen, troens hemmelighet, Kristi død. Dette må det et oppøvd øre til for å forstå.

Jesus kom for syndens skyld, Rom. 8, 3, for at han ved døden kunne gjøre til intet den som hadde dødens velde, det er djevelen. Hebr. 2, 14. Da forhenget i templet revnet, var Jesus ferdig med “sin død”. Rom. 6, 10. Da var soning for synden tilveiebrakt, 1. Joh. 2, 1-2, og veien gjennom kjødet innviet. Hebr. 10, 19-20. I kraft av en evig pakts blod ble fårenes store hyrde, vår Herre Jesus, oppreist fra de døde, ved Faderens herlighet. Hebr. 13, 20. Alt er nå fullbrakt for at vi “i Jesu død” skal vandre i et nytt liv. Rom. 6, 4.

Derfor er det så viktig, etter at en er født på ny og har fått den Hellige Ånd, at en tror seg korsfestet med Kristus. Da blir hans død virksom i våre legemer, og likeså hans liv. 2. Kor. 4, 10-11.

Vi blir forlikt med Gud ved et nådens verk som er gjort for oss. Men for selv å bli korsfestet med Kristus må en personlig sette livet til. Når en kan avlegge det vitnesbyrd: “Jeg er korsfestet med Kristus”, Gal. 2, 20, da er det skjedd noe radikalt i ens liv. Da er det gamle menneske satt ut av kraft. Fristelse og synd skjer ikke samtidig lenger, som hos den ugudelige. Det er ved korset blitt et skille mellom fristelse og det å synde. En er ikke lenger under loven, men ved korset satt inn som lem på Kristi legeme. Loven kan tukte til Kristus, til syndenes forlatelse, men ikke til å bli korsfestet med Kristus. Til det trenger vi den Hellige Ånds kraft. Ap.gj. 1, 8.

I 2. Kor. 13, 5 er det formaning til å ransake seg og prøve seg selv om en er i troen, om Kristus bor i en, eller om en lever selv. Bevis for at en er korsfestet med Kristus og er ett kjød med ham, er at synden gjennom fristelse ikke kommer inn i sinnet så det fødes synd. Jakob sier det slik i kap. 1, 14-15: “Men hver fristes idet han drages og lokkes av sin egen lyst, deretter, når lysten har unnfanget, føder den synd, ...” Når det ikke blir noe “deretter”, fødes det ikke synd. Fristelsen beseires i kjødet, slik at samvittigheten og hjertet holdes rent, og en får kjenne salvelsen av gledens olje. Hebr. 1, 9 og Jak. 1, 12. Dette er å stå synden imot like til blodet, Hebr. 12,4, og Ånden vitner med, jeg lever ikke lenger selv, men Kristus lever i meg.

Ved en slik åndelig stilling ser en i sin tjeneste i menigheten ikke “utover” for å klandre og kritisere. En Herrens tjener ser “innover” i legemet. Da får en nød for å ha mat å gi ifra helligdommen, så det enkelte lem kan vokse legemets vekst opp til hodet, Kristus. Ef. 4, 15. All ens tjeneste før en er korsfestet, er utenfor Kristi legeme og fører ikke til helliggjørelse. En kan ha all kunnskap, 1. Kor. 1, 5-6, men er det ikke blitt Kristi liv, er en oppblåst. 1. Kor. 8, 1. En kan ikke fatte sammen med de hellige Kristi kjærlighet og lovene for Åndens samfunn. Ef. 3, 18.

Uten å bære Jesu død, 2. Kor. 4, 10, kan en tilhøre Guds folk, men for å bli Jesu brud, Åp. 19, 7-8, må en bære Jesu død med seg i legemet, så hans liv kan være virksomt.

Hører en hva Ånden sier i menigheten, kan en føres inn i lærdomsformen, “korsfestet med Kristus”, inn i det fullkomne. Dette betyr: ut av det gamle og inn i det nye liv. Derfor når en fristes, så behøver det ikke mer å bli noe “deretter” så det fødes synd. Dette er et veldig troens ord, den nye pakts bedre håp, Hebr. 7, 19, som føres inn, Kristus åpenbart i kjød. 1. Tim. 3, 16. Jesus tilintetgjorde døden og førte liv og uforgjengelighet fram for lyset ved evangeliet. 2. Tim. 1, 10.

Jesus kom med “døden”, og den skal bæres videre av hans disipler inntil han kommer.