Den skjulte manna og den hvite stein

Den skjulte manna og den hvite sten

«Den som har øre, han høre hva Ånden sier til menighetene: Den som seirer, ham vil jeg gi av den skjulte manna, og jeg vil gi ham en hvit sten og et nytt navn, skrevet på stenen, som ingen kjenner uten den som får det!»

«I er jo død, og eders liv er skjult med Kristus i Gud, når Kristus, vårt liv, åpenbares, da skal og I åpenbares med ham i herlighet.» Kol. 3, 3—4.

Videre leser vi formaninger om å avlegge og døde synden. Det gjøres i det skjulte. At de åpenbare synder avlegges, merkes jo blant menneskene. Etter at de åpenbare synder er avlagt, må vi alltid bære Jesu død med oss i legemet, for at også Jesu liv skal åpenbares i vårt legeme. 2. Kor. 4, 10—11.

Dette livet blir det skjulte liv med Kristus i Gud. Det merkes og kjennes av dem som søker Gud. «Tenk på dette, lev i dette, for at din fremgang kan bli åpenbar for alle!» 1. Tim. 4, 15.

«Dersom I døder legemets gjerninger ved Ånden, da skal I leve. For så mange som drives av Guds Ånd, de er Guds barn.» Rom. 8, 13—14. Det er Ånden som leder oss til legemets gjerninger. Synder vi under loven, får vi dårlig samvittighet. Da har vi trelldommens ånd, og vi frykter. Men har vi barnekårets Ånd, da har vi ingen frykt, men roper: Abba, Fader! Ånden selv vitner med vår ånd at vi er Guds barn. — Dette er det skjulte liv med Kristus i Gud. «Den som seirer, ham vil jeg gi av den skjulte manna.»

Den skjulte manna er åpenbaringer i Guds ord. De har ikke bare fått læren, og taler den, men de praktiserer den for Guds åsyn. De får åpenbaringer — den skjulte manna.

«Og jeg vil gi ham en hvit sten og et nytt navn, skrevet på stenen, som ingen kjenner uten den som får det!»

Ingen kan leve dette liv uten at det er bevisst for en, derfor vet vi at vi er Guds barn. Men også Ånden vitner med vår ånd at vi er Guds barn. Da har vi ikke bare vannets, men også blodets og Åndens vitnesbyrd. Det er også Guds vitnesbyrd som han vitnet om sin Sønn. 1. Joh. 5,6—9.

Disse vitnesbyrd i vårt indre stemmer overens med vårt navn på den hvite stenen, og betegner hvor mye hver enkelt har fått del i guddommelig natur. Derfor kan ingen annen kjenne dette navn uten den som får det.

Skal vi leve dette livet, må vi ikke søke ære av mennesker. Joh. 5, 41—42. Jesus ble hjørnesten i bygningen. Ef. 2, 20.

«Og stadens mur hadde tolv grunnstener, og på dem navnene på Lammets tolv apostler.» Åp. 21, 14.

Vi leser i Åp. 3, 1: «Jeg vet om dine gjerninger, at du har navn av at du lever, og du er død.» — Han levde for mennesker og tok ære av dem. «Dog har du noen få navn i Sardes, som ikke har smittet sine klær, og de skal gå med meg i hvite klær, for de er det verd. Den som seirer, han skal således bli kledd i hvite klær.» V. 4—5.

Det nye navn skulle skrives på en hvit sten. Navnene var forskjellige, men alle stenene var hvite.