Hva trøster du deg til?

Hva trøster du deg til?

«Er det da noen trøst i Kristus, er det noen kjærlighetens husvalelse, er det noe Åndens samfunn, er det noen medfølelse og barmhjertighet, da gjør min glede fullkommen, så I har det samme sinn, idet I har den samme kjærlighet og med én sjel har det ene sinn.»

«La dette sinn være i eder, som og var i Kristus Jesus.» Så leser vi videre hva Jesus gjorde så lenge han var i legemet. Han fornedret seg selv, så han ble lydig inntil døden, ja korsets død. Derfor har og Gud høyt opphøyet ham og gitt ham det navn som er over alt navn, så at i Jesu navn skal hvert kne bøye seg, deres som er i himmelen og på jorden og under jorden.

Vi kan ikke ha det slik i Kristus som vi leser i 1. vers, uten å ha det sinn som Jesus hadde. Har vi det sinn som var i Jesus, da har vi det også slik i Kristus som vi har lest. Men søker du trøst hos mennesker, så kommer du aldri til det som står i det 2. vers.

Vi leser om apostlene før pinsedagen at de trettet om hvem som skulle gjelde for å være den største Luk. 22, 24. De kunne ikke komme til ett sinn, og det ble en trette mellom dem. De kunne ikke akte hverandre høyere enn seg selv. Jesus var som en tjener blant dem. Når en er en tjener, blir det ingen vanskelighet å akte de andre høyere enn seg selv. I dette Jesu sinn er det lett å ha den samme kjærlighet osv. I denne forbindelse formanes vi til å arbeide på vår frelse med frykt og beven, for Gud er den som virker i eder, og Paulus fortsetter: «Gjør alt uten knurr og tvil, for at I kan være ustraffelige og rene.»

En skulle tro at formaningen til ikke å knurre og tvile når det var Gud som virket, var unødvendig. Men den var altså nødvendig. For Guds virkninger er at vi skal fornedre oss, og det går imot vår menneskelige forståelse. Dog, har vi Jesu sinn, da har vi også vår trøst i Kristus, og annen trøst trenger vi ikke.

Han som ikke skjelte igjen når han ble utskjelt, var han som døden ikke kunne holde. Det var han som fikk et navn som var over alle navn. Dette må vi alltid huske på! Vi kommer ikke til en prøvet tro uten lidelser. 1. Pet. 1, 6—7.