Stevnereferat: Påske 1989

Påskestevnet 1989

Omkring 4600 venner var samlet til påskestevnet på Brunstad. Det var over 1000 venner fra land utenom Norden og de fleste var ungdom.

Gjennom død til liv, gjennom lidelse til herlighet er evangeliets hemmelighet, som så få har øre og sinnelag for. Desto større er det derfor med den skare som hungrer og tørster etter å høre om denne vei. Og tenk, det var mellom fire og fem tusen samlet for å høre dette budskapet i påskedagene!

Hellig ferd og gudsfrykt

«Da nå alt dette oppløses, hvor må I da strebe etter hellig ferd og gudsfrykt.» 2. Pet. 3, 11. Det er svært få i denne verden som har denne streben. Det er bare Jesu sanne disippelskap som streber etter hellig ferd og gudsfrykt, og en må selv være en disippel for å gjøre andre til disipler. Matt. 28, 19. Slike er, som Paulus skriver til tessalonikerne, utvalgt og elsket. De er «løftets arvinger», Hebr. 6, 17. Det var stort å være en løftets arving i den gamle pakt, men ubeskrivelig langt herligere er det i den nye pakt, der vi har løfte om å få del i guddommelig natur.

2. Pet. 1, 1—4. Her skriver Peter om den dyre tro. Det er troen på den nye pakts løfter om guddommelig natur. Skulle vi ikke da hengi oss til hellig ferd og gudsfrykt, slik vi formanes til!

Kan I drikke den kalk jeg skal drikke? spurte Jesus sine disipler. Det kan vi, svarte de. Jesus hadde god grunn til å stille et slikt spørsmål. Det er så lett å tenke om seg selv at en kan både dette og hint, og at ingen behøver fortelle en hvordan alt skal være. Etter pinsefestens dag forstod disiplene at veien i Jesu fotspor gikk gjennom lidelse og død. På denne vei var apostlene Jesu etterfølgere. Og til tessalonikerne skriver Paulus i det første brevet: «I ble etterfølgere av oss og av Herren». Til Timoteus skriver han: «Du har etterfulgt min lære, min ferd, mitt forsett, min tro» osv. En menighet var en annen menighets etterfølger. Også i dag finnes det etterfølgere i disse velsignede fotspor, som fører til et liv i hellig ferd og gudsfrykt.

Jesus vil fremstille menigheten for seg i herlighet, uten plett eller rynke, men hellig og ulastelig. La oss ha en levende tro på dette herlige løftet! Ef. 5, 27.

Paulus sa i sin avskjedstale til de eldste fra Efesus at det skulle fremstå menn som førte forvendt tale for å lokke disipler etter seg. En kan ikke lokke virkelige disipler etter seg ved grove ting. Forvendt tale kommer da gjerne i fin forkledning, og skarpheten og renheten i ordet blir tatt bort.

«Ikle eder da, som Guds utvalgte, hellige og elskede, inderlig barmhjertighet, godhet, ydmykhet . . .» Kol. 3, 12 flg. Når en av hjertet forstår at en er utvalgt etter nådens utvelgelse, tatt ut fra dynnet og skarnet, av nåde utvalgt til å være hellig, elsket idet Kristus døde for oss mens vi ennå var syndere, forlikt med Gud ved hans sønns død da vi var fiender, hans uvenner (Rom. 5), ja, da blir det virkelig maktpåliggende og rimelig å ikle seg inderlig barmhjertighet overfor andre, godhet mot alle og ydmykhet i alle livets forhold. Da blir det rimelig i livets forhold å ha dette sukk, denne bønn: Herre, må det skje et verk i meg! I stedet for å sukke over alt en har å bære, tale, lide osv. — Ja, må vi bli innvidd i bredden, lengden, dybden og høyden i hellig ferd og gudsfrykt, så det ikke en dag må sies om oss: Veiet og funnet for lett!

Vårt legemes forløsning

«. . . idet vi stunder etter vårt barnekår, vårt legemes forløsning.» Rom. 8, 23. Hva er større enn at vårt legeme blir forløst fra synden? Jesus har gjort denne forløsning mulig. Han har ved døden gjort den til intet som hadde dødens velde, det er djevelen. Hebr. 2, 14.

Slangen forespeilte Eva herlighet, men resultatet ble død. Jesus kom med død over synden i kjødet, og forløsning fra alt det som kom inn i menneskeslekten ved fallet. Han kom med legemets forløsning fra synden. Ja, hvilken herlighet! Gjennom død til liv! Gjennom lidelse til herlighet!

Å lide i kjødet (1. Pet. 4, 1) og døde legemets gjerninger ved Ånden (Rom. 8, 13) er Guds ords anvisning til å bli ferdig med synden. Loven kan lede oss til en god samvittighet, men i den er det ingen utvikling. Bare den Hellige Ånd kan lede oss til hele sannheten. Det er ingen fordømmelse for dem som er i Kristus Jesus og stadig lar seg lede til mer lys. Når vi får mer lys over det som bor i vårt kjød, må vi la Jesu død få virke på de områder vi har fått lys over. Det går ikke uten lidelser, men det er en stor herlighet når Ånden får lede oss til noe vi hittil ikke har forstått, slik at Jesu død stadig kan virke i våre liv.

Når vi har fått våre synders forlatelse (vannets vitnesbyrd), da må vi ved troskap i det skjulte også komme til blodet (døden over synden). Da får vi også blodets vitnesbyrd, og Ånden, sannhetens Ånd, kan vitne med at en død virkelig har funnet sted. 1. Joh. 5, 7—8. Åndens attrå er liv og fred. Hvilket herlig resultat: liv og fred! Et lykkelig liv! Forløsning fra synden! Dette er ingen trelldom: «I fikk barnekårets Ånd, ved hvilken vi roper: Abba, Fader!» Rom 8, 15. Vi kan gjerne si det slik: Far, hva mer har du å si meg? Vis meg mer! Led meg til mer sannhet, større lys over meg selv! En blir ikke Guds barn ved syndenes forlatelse. Skal en bli det, må en drives av Ånden. V. 16—17.

Når Jesus kommer for å hente førstegrøden, henter han slike som lever i helliggjørelse. De døder ved Ånden det som de får se av sitt kjød, sin natur. Blir intet dødet i ens liv, hører en ikke med til førstegrøden.

Fordi urettferdigheten tar overhånd, skal kjærligheten bli kald hos de fleste, leser vi i Matt. 24, 12. Vi har ingen unnskyldning, og kan ikke skylde på mennesker og forhold dersom vår kjærlighet kjølner. Alle kommer vi i lidelser. I lidelsen må vi ha et mål, slik at vi får del i helliggjørelse. Stakkars alle de menneskene som ikke har dette mål i livets prøvelser. De retter søkelyset mot mennesker og forhold, i stedet for å innse at lidelsens egentlige årsak ligger i ens eget kjød.

Jesu sanne disipler er jordens salt og verdens lys. De holder igjen i tidens mørke slik at lovløsheten ikke får den makt den ønsker. Det går en mektig kraft ut fra slike som lar Jesu død virke i sitt indre, og menigheten holdes oppe ved disse trofaste.

Det hendte i Israel når en gudfryktig Herrens prest døde, at kongen senere vek av fra den bene vei. Det viste at han ikke hadde en personlig forbindelse med Gud. La oss søke å få en dypere forbindelse med ham som er hodet for menigheten!

Ikke tenke høyere enn vi bør tenke

Rom. 12. Vi formanes til å tenke sindig om oss selv. Det er vanskelig å erkjenne sannheten om seg selv. Det er lett å komme til sine medmennesker ovenfra i stedet for i ydmykhet nedenfra. En kan også «ofre seg» som den store og viktige person en synes en er. Men Gud følger nøye med hva vi tenker om oss selv.

«Jeg stod ikke i noe tilbake for de såre store apostler, om jeg enn er intet,» sier Paulus. 2. Kor. 12, 11. Her var det en velsignet likevekt. Han så sin tjeneste stor og seg selv som et intet.

En mor f.eks. bør se sin oppgave stor. Det går an å ringeakte sin oppgave og samtidig være stor i seg selv. Paulus hadde det ikke slik.

«De som vil bli rike, faller i fristelse og snare . . .» skriver Paulus til Timoteus. Man kan også ville bli aktet, ville bli æret. Nærer en slike tanker, faller man uvilkårlig i fristelse og snare. Oppgavene i Guds rike tas vare på av ringe mennesker, ikke av slike som kjemper om stillinger og posisjoner i menigheten.

Vi formanes til ikke å akte Herrens tukt ringe. Når Gud tukter oss, bruker han ofte mennesker til det. Vi må altså regne med at de som står oss nær og elsker oss, også vil bli brukt av Gud til å tukte oss. En kan ikke forvente at disse har all visdom i alt de sier og gjør. Da spørs det virkelig hvilke tanker vi har om oss selv!

Det er Gud velbehagelig at vi blir sønderknust ved tukten. La oss derfor, når vi er under tukten, være varsom i vår tjeneste. Om Gud bruker en bror til vår dannelse, da må vi ikke ha så store tanker om oss selv at vi begynner å tilrettevise ham for det. Jesus lot seg knuse og opplot ikke sin munn. Es. 53. Enhver må få behandle meg slik Gud tillater. Det er ikke om å gjøre å få rett. Viktigere er det å bli knust!

Paulus og Barnabas styrket disiplenes sjeler og formante dem: «Vi må gå inn i Guds rike gjennom mange trengsler». Ap. gj. 14, 22. Dersom vi trekker oss unna trengslene, trekker vi oss unna Guds rike. Hos mange blir alt det gode de har hørt, borte for dem i trengselen. Men nettopp i trengselen, må det ord vi har hørt stå levende for oss.

«Undre eder ikke over den ild . . .» 1. Pet. 4, 12. Til kristenlivets grunnvoll hører bl.a. lære om dåp. Dåpen er en dåp til Kristi død. Skulle vi da være forundret over det som kommer over oss til prøvelse slik at vi kan få del i Kristi død?

Syndefallet hadde sin opprinnelse ved at det var en som begynte å tenke høyere om seg selv enn han burde tenke. Frelsens vei er ydmykhetens vei. En kan så lett tenke slik når en hører formaning til de forskjellige dyder: ja, jeg skal gjøre så godt jeg kan. En bør heller ha det slik: Herre, miskunn deg over meg! Bare ved Herrens miskunn kan det lykkes.

«. . . . etter den kraft som ter seg virksom i oss.» Ef. 3, 20. Det er velsignet når Guds kraft er virksom i et menneske, og når Kristi død er virksom. Hvor uhyggelig det er når vrede, hissighet, fornærmelse osv. er virksomt.

Gjennom lidelser

De to disiplene på veien til Emmaus hadde nok tenkt at alt skulle ha skjedd annerledes. De var sørgmodige og skuffet. Så kom Jesus og opplot skriftene for dem: «Måtte ikke Messias lide dette og så gå inn til sin herlighet?» Luk. 24, 26. Dette bør også for oss være en bærende tanke i alle de forhold vi kommer i. Vi får ikke del i herligheten i Guds rike uten at vi må gå gjennom noe, og vi vet ikke hva vi skal be om, slik som vi trenger det. Men det vet vi, at alle ting tjener dem til gode som elsker Gud. Rom. 8, 28. Og det hele går ut på likedannelse med Sønnens bilde. V. 29.

Menneskene vil nyte, men resultatet blir forbannelse. For Adams skyld ble jorden forbannet. Og menneskene må høste fordervelse av alt de sår i kjødet.

Men så heter det om vår frelses høvding: «For det sømmet seg for ham for hvis skyld alle ting er til, . . . da han førte mange barn til herlighet, gjennom lidelser å fullende deres frelses høvding.» Hebr. 2, 10. Det sømmet seg at han som den første, gikk den veien. Og deretter heter det: «For både den som helliggjør, og de som helliggjøres, er alle av én, derfor skammer han seg ikke ved å kalle dem brødre.» V. 11.

Vi forstår ikke hva vi skal be om for å få del i denne frelse. Men det vet vi, at det som kommer, det er det vi trenger for å få del i frelsen. Denne forståelse må vi bli grundig rotfestet i!

I Fil. 2 leser vi om den trøst som er i Kristus, om husvalelse og samfunn, medfølelse og barmhjertighet. Alle ønsker jo, når de blir utsatt for noe, å få trøst og medfølelse osv. De søker da som regel å finne dette hos andre. Enkelte krever å finne trøst og medfølelse i menigheten, men disse vil bli skuffet. Det er i Kristus vi finner sann trøst og husvalelse. Søker vi trøsten hos andre, oppstår det vanskeligheter, det blir snakket og baktalt og en bitter rot vokser opp. Kanskje trekker man seg også tilbake fra møtene.

Det står om tukten at den ikke synes å være til glede. Men ett er sikkert: er man et ekte barn av Herren, blir man også tuktet. Og tukten skal bringe oss helliggjørelse. Det skal gjerne ikke så mye til før en kommer til smeltedigelen. Den første tanke må da alltid være at vi skal få helliggjørelse ut av det. Da finner vi vår trøst i Kristus.

Når vi fristes i forholdene, får vi se det i oss som skal dødes. Vi får anledning til å arbeide på vår frelse. Fil. 2. Å arbeide på sin frelse står i forbindelse med fornedrelse. Jesus aktet det ikke for et rov å være Gud lik, men av seg selv ga han avkall på det og tok en tjeners skikkelse på seg. Han ville ha brødre, og derfor gikk han den vei som alle hans brødre må gå, gjennom lidelser. Veien går gjennom lidelse til herlighet. Å arbeide på sin frelse vil si å ydmyke seg og fornedre seg. Frivillig! Ellers forstår en ikke denne frelse.

I fristelsens stund kommer en i kamp. Men kampen må ikke bestå i det at en ikke vet hva en skal gjøre. Nei, da har vi muligheten, da er anledningen der, anledningen til dypere frelse og større forløsning. «Gjør alt uten knurr og tvil.» Fil. 2, 14. Hva kommer knurr av? Årsaken er at en ikke vil dø fra sitt selvliv. En synes kanskje en har fått dårlig behandling? Men hvorfor ikke heller glede seg over den anledning en fikk til å få øye på det som skal hengis i Kristi død?

Apostelen Peter skriver mye om lidelser og lidelsens betydning i en hellig manns og kvinnes liv. Hemmeligheten til dette er at han var grepet av Kristus. Vi kan lese om Peters fiskedrett. Luk. 5 «Herre, gå fra meg! for jeg er en syndig mann.» Han ble ikke grepet av det store underet som skjedde, men av Mesteren selv. En som er så grepet av Herren, vil forstå å elske den vei han gikk gjennom lidelse til herlighet, gjennom død til liv. Kun slike som er helt overgitt til Gud og har gått inn i disippelpakten, kan formanes slik: «Så død da . . . !» Kol. 3, 5. Disse har den rette innstilling i prøvens stund. «For Kristi kjærlighet tvinger oss.» 2. Kor. 5, 14. Dette er den rette kraft til å sette livet til i lidelsens stund, slik at Kristi død blir virksom i våre liv.

På et av møtene talte br. Bratlie om Israel. Han leste flere skriftsteder som tydelig vitner om at det er Gud som skal oppreise Israel. Gud er nidkjær for sitt folk. Mange av vennene er selvsagt interessert i det som skjer i Israel, men denne interesse må ikke komme i usunne spor. En kan be for Israel, men å oppholde menigheten med det, er ikke nødvendig. Det er Herren selv som skal ordne opp i disse ting som angår Israel. Han vet å ydmyke Israels folk, og han skal sørge for at Jerusalem skal få ligge trygt. Les f.eks. Es. 41, 13 og 42, 11—14. Sak. 1, 12—17 og 12, 1—3.10 og 13, 8—9 og 14, 5—11.