Et himmelsk syn

Et himmelsk syn

Fra apostelen Paulus’ omvendelse leser vi at Herren åpenbarte seg for ham på veien til Damaskus. Om dem som var med ham, står det: «Men mennene som reiste sammen med ham, stod forferdet, for de hørte vel røsten, men så ikke noen.» Ap.gj. 9,7.

Mange hører evangeliet, men blir aldri grepet av «. . . lyset fra evangeliet om Kristi herlighet, han som er Guds bilde . . .» 2. Kor. 4,4. Man opplever noe av «yttersiden», men får ingen åpenbarelse over budskapets «innside». Ja, en kan høre det mest alvorlige, herlige og frelsebringende budskap, uten å fatte hva det innerst inne dreier seg om.

Mon ikke dette er svært vanlig? Så vanlig at vi bør ransake oss selv og spørre oss selv, hvor mye vi egentlig ser og er grepet av lyset fra evangeliet om Kristi herlighet!

«Og som enhver må bekjenne, stor er den gudsfryktens hemmelighet: Han som ble åpenbart i kjød, rettferdiggjort i ånd, sett av engler, forkynt iblant folkeslag, trodd i verden, opptatt i herlighet.» 1. Tim. 3, 16.

Ja, slik lyder det. Vi hører vel røsten, men i hvilken grad har vi fått se storheten, herligheten, i ham som ble åpenbart i kjød og som åpnet veien gjennom kjødet? Det er jo han som er selve hemmeligheten: «. . . Han som ble åpenbart i kjød, . . .» Læren og undervisningen om «Kristus åpenbart i kjød» er én ting. Den kan høres, og taes imot av forstanden. Her kan det hende: «de hørte vel røsten, men så ikke noen.» Korintierne var rike på all lære og all kunnskap. 1. Kor. 1, 5. Likevel skriver apostelen Paulus til dem: «Våkn opp for alvor og synd ikke! for somme har ikke kjennskap til Gud, til skam for eder sier jeg det.» Kap. 15, 34. Vi ser av dette at kjennskap til læren og kjennskap til Gud er to forskjellige ting. Det ene skulle føre til det andre. Men da må en «våkne opp for alvor.»

Mange år etter Paulus’ omvendelse kunne han si i sin forsvarstale for kong Agrippa: «Derfor, kong Agrippa, ble jeg ikke ulydig mot det himmelske syn.» Er man ikke lydig mot det man har sett, kan det syn man en gang fikk, fordunkles og bli borte. Ved lydighet bevares det og øker i klarhet.

Jesus kom i vårt kjød, og der holdt han storoppgjør med det som var opphav til all fordervelse i verden. Han hadde ingen andre som han betraktet som fiender, verken mennesker eller forhold. Hans harme (Es. 63, 1—6) vendte seg bare mot fordervelsens opphav, synden i kjødet. Og derved har vi fått de største og dyreste løfter, for at vi ved dem skulle få del i guddommelig natur, «idet I flyr bort fra fordervelsen i verden, som kommer av lysten.» 2. Pet. 1, 4. Jesus gjorde denne seier mulig, fordi han også gjorde denne kamp mulig. Han muliggjorde både kampen og seieren.

Ja, la oss, som Paulus, være lydige mot dette himmelske syn!