Vi som kommer etter

Vi er nå mange som er etterkommere av gudfryktige menn og kvinner i menigheten, og som fra barnsben av har fått den nåde å høre Guds ord.

Dette har brakt en velsignelse inn i våre liv, som det kanskje er vanskelig å forstå. P.g.a. fedrene er vi kommet «på godt beite». Ved lærdomsformen har vi fått en oppdragelse som hever oss over det vanlige. — Gode ekteskap, barn og herlige venner har Gud velsignet oss med. Mange har også fått stor tillit på sine arbeidsplasser p.g.a. sin pålitelighet og ærlighet. All denne tilgiften kan lett bli en snare så en mister sitt himmelske kall.

Når vi tenker på Jakob, var han også en som kom etter. «I mors liv holdt han sin bror i helen, og i sin manndomskraft kjempet han med Gud. Han kjempet med engelen og vant, han gråt og ba ham om nåde.» Hos. 12, 4—5.

Det er ingen som kommer til åndelig velsignelse uten lidelser. En kan ikke arve guddommelig natur. Det må man leve seg til ved troskap. Hadde ikke Jakob i sin manndom tatt opp en kamp, hadde han bare blitt en «som kommer etter». En som man ville være glad for p.g.a. fedrene, men han ville ikke ha fått et forhold til Gud, slik at Gud kunne gi ham hedersnavn. «Han sa: Du skal ikke lenger hete Jakob, men Israel, for du har kjempet med Gud og med mennesker og vunnet.» 1. Mos. 32, 28. Da ble det Abrahams, Isaks og Jakobs Gud.

Måtte også vi bevare det samme hjertelag til å tjene Gud, så vi også kan si: «For denne Gud er vår Gud evindelig og alltid, han skal føre oss ut over døden.» Salme 48, 15.

Mange har ved loven kommet til et prektig ytre liv, men Gud har ikke fått behandlet dem, så deres menneskelige styrke er blitt brutt. Derfor har Gud i bunn og grunn ikke behag i dem, men de er elsket p.g.a. fedrene. Nådetiden er kort. Måtte vi alle benytte den til å få et skjult liv med Kristus i Gud. Da vil vi heller ikke bli til skamme i Jesu Kristi åpenbarelse.

«Og da han var kommet forbi Pnuel, så han solen rinne, og han haltet på sin hofte.» 1. Mos. 32, 31.

Haltende, men lykkelig og med Guds lys og visdom i sitt hjerte. — Herlige stilling å være i! Da forstår en også å vandre slik at det blir fred og velsignelse der en er.