De fattige i ånden

De fattige i ånden

Jesus begynner bergprekenen med å si: «Salige er de fattige i ånden, for himlenes rike er deres.» — Her kan det passe å minnes apostelen Johannes’ formaning: «La det bli i eder som I hørte fra begynnelsen!» 1. Joh. 2, 24. For fattigdom i ånden bør det være både i begynnelsen og i fortsettelsen, ja, til enhver tid.

Br. J. O. Smith skriver: «Fattig i ånden er den som ser sine feilgrep og lar seg tukte. Han leter etter noe han ennå ikke eier.» — Skulle det være noe vi ennå ikke eier? Ja, om vi til fulle kunne forstå våre behov! De er store og mange! Hvorfor skrev Paulus til sin trofaste medarbeider Timoteus med formaning om å jage etter rettferdighet, gudsfrykt, tro, kjærlighet osv.? Fordi Timoteus hadde behov for det. Det var så mye av dette som han ennå ikke eide. Han ble formant til å bli i det han hadde lært og la seg lære, overbevise, rettlede og opptukte av ordet. Hvorfor? Fordi han hadde behov for det. Behov for både rettledning og opptuktelse. Han skulle jo bli fullkommen og dugelig til all god gjerning. 2. Tim. 3, 16—17.

Det måtte være en stor sorg for apostelen Paulus å oppleve at korintierne så hurtig utviklet seg til å bli rike og mette. Selv levde han i en stor fattigdom i ånden, og han var hos dem i skrøpelighet og i frykt og i megen beven. «I er alt blitt mette, I er alt blitt rike», skriver han til dem. 1. Kor. 4, 8. De var altså ikke slik fra begynnelsen av.

Paulus ber dem om å legge merke til sitt kall, at Gud har utvalgt det som ingenting er. Og ved apostelens tjeneste var de i Kristus blitt rike på alt, på all lære og all kunnskap og på alle nådegaver. Denne rikdom på lære og kunnskap skulle jo ha gjort dem enda mer fattige i ånden, for i så stort lys måtte det jo være mulig å få øye på atskillig som de ennå ikke til fulle eide i sitt liv. Dog nei, de ble mette og rike og sterke i seg selv. De drev bort fra det de hadde hørt fra begynnelsen. I stedet for å bli mer fattige i ånden ved sin store kunnskap, ble de oppblåste ved kunnskapen.

Og riktig sørgelig er det når fattigdommen i ånden blir borte hos den som forkynner, underviser og skal utføre en hyrdes tjeneste. Mon det ikke var en stor lidelse for de få i Sardes som ikke hadde smittet sine klær, å lytte til menighetens engel, der fattigdommen i ånden var borte? Sterk i lære, men også sterk i seg selv. Rik på kunnskap, men også rik i seg selv, ingen fattigdom i ånden. Utrustet med nådegaver, men ingen leting etter noe som ennå ikke eies i liv. Vanskelig for å se sine feilgrep. Neppe mottagelig for tukt.

Vi trenger nåde til å tale og nåde til å høre. Ved fattigdom i ånden får vi nåde til begge deler. Når den som taler er fattig i ånden, og den som hører likeså, da blir det sann oppbyggelse og samfunn. Fattigfolk har samfunn. Rike bor innenfor hvert sitt gjerde. I Marias lovsang heter det: «Hungrige mettet han med gode gaver, og rikmenn lot han gå bort med tomme hender.» Luk. 1,53. Dersom vi ikke ønsker å stå tomhendt for Guds åsyn på oppgjørets dag, så la oss være av de fattige i ånden!