Peke fingrer og tale ondt

Peke fingrer og tale ondt

«Da skal du påkalle Herren, og han skal svare, da skal du rope og han skal si: Se, her er jeg! Når du har hvert åk bort fra din midte, lar være å peke fingrer og tale ondt.» Es. 58, 9.

«For om I og har ti tusen læremestere i Kristus, så har I dog ikke mange fedre, for jeg har avlet eder i Kristus Jesus ved evangeliet. Jeg formaner eder derfor: Bli mine etterfølgere!» 1. Kor. 4, 15—16.

Er man ikke født på ny til et nytt liv i kjærlighet og omsorg, er det lett å se både dette og hint som burde rettes på, og det er lett å peke fingrer og tale ondt.

Kjærligheten tror og håper alt til det beste for den enkelte. Den gleder seg over enhver fremgang i det gode. Med disse pekefingrer følger det dom og kritikk og en fremmer ikke vekst i kjærlighet og visdom. Det blir en hundetjeneste der man bjeffer i alle retninger og ikke står i rettferdighetens og herlighetens tjeneste.

«Bli mine etterfølgere!», sa Paulus. Han var mild i blant tessalonikerne, likesom en mor varmer sine barn ved sitt bryst. «. . . således ville vi gjerne i inderlig kjærlighet til eder gi eder ikke bare Guds evangelium, men og vårt eget liv, fordi I var blitt oss kjære.» 1. Tess. 2, 7—8.

Det er et liv som er verdt å etterfølge. Han var hard mot synden, men elsket synderen. Hvor det ikke er noen lov, er det heller ingen overtredelse. Rom. 4,15. Det er et viktig vers som kan spare oss fra å utøve dom og kritikk. Vi har ikke ansvar for Gud for mer enn det lys vi har etter samvittighetens lov. Dersom en dømmer og kritiserer brødre og søstre etter det lys en mener seg å ha, da er en skyldig for Gud og kommer under Guds dom. Den som blir dømt og kritisert er kanskje helt uskyldig, mens den som dømmer selv blir dømt. Å dømme den uskyldige skyldig er farlig.

Har man ikke et rent og godt hjerte, blir det til at man stadig peker fingrer og taler ondt. I forhold til læremestere er det svært få fedre i Kristus. Læremestrene er gjerne mestre til raskt å slå om seg med kunnskap og talemåter. I Korint var det bare slike, og ingen kunne skille tretten fra sin bror.

«Til skam for eder sier jeg det. Så finnes det da ikke noen vis mann iblant eder, ikke en eneste én, som kan skille tretten for sin bror.» 1. Kor. 6, 4—5. De søkte råd hos slike som ikke var aktet for noe i menigheten. Hos Paulus visste de hva råd de ville få.

Timoteus var en ekte sønn av Paulus i Kristus og tok i mot formaning og tilrettevisning til vekst og fremgang i alt det gode. Det manglet ikke på håp og trøst, til stor glede.

Læremestrene er stadig på jakt etter noe de kan rette sin pekefinger imot, uten hjelp og trøst. Jesus var en mester til å hjelpe. Han hadde hjelp fra helligdommen og styrke fra Sion. Alt hva han talte var til hjelp og trøst. Salme 20, 3.

Ved disse pekefingrene blir det ikke noe kjærlighetens husvalelse og Åndens samfunn. Paulus hadde avlet mange i Kristus, men læremestrene føder ingen fram til apostler, profeter, hyrder og lærere. De fører ingen fram til fullkommenhet i tjenestegjerning. De kan tukte, men ikke oppbygge.

Godt vil det være om slike kunne sammenligne resultatet av sin egen tjeneste med resultatet av andre brødres tjeneste, som Gud har velsignet i overmåte stor grad. Hvor mange sjeler har en selv ført fram til et seirende og lykkelig liv i Kristus, i forhold til andre trofaste brødre og søstre?

Kaster man seg ned i ydmykhet og selverkjennelse og i sin nød roper til Herren, så skal han høre og velsigne.

«Jeg vil gå min vei, jeg vil vende tilbake til mitt sted, inntil de erkjenner seg skyldige og søker mitt åsyn, i sin trengsel skal de lete etter meg.» Hos. 5, 15.

Må anklageånden kastes ut fra hjertets himmel for aldri mer å komme inn der igjen.