Påskestevnet

Atter er et stevne tilbakelagt, et velsignet samvær som samlet ca. 4500 venner fra flere land og kontinenter. Det var gledelig å se den store oppslutningen fra bl. a. Nederland, med i alt 362 innmeldte venner. Fra Tyskland kom nærmere 400 venner. Også fra USA og Canada kom venner til stevnet. Og som vanlig er det vanskelig i en skriftlig beretning å gi et fullstendig inntrykk av all den rikdom på oppbyggelse og åndelig hjelp som et slikt stevne gir. Her er et utdrag fra flere brødres vitnesbyrd:

Forlikelsens tjeneste

Ordet om forlikelse er det herligste vi kan bringe. Forlikelsens tjeneste er den herligste tjeneste vi kan ha. 2. Kor. 5,17—20.

«Derfor, dersom noen er i Kristus, da er han en ny skapning.» Kun som nye skapninger kan vi være forlikte om forlike andre. Mange som har et disippelkall, er ennå ikke forlikte i den grad de bør være. Ved fullkomment å være forlikt med vår neste, med Gud og alt han sender i vår vei, får vi en veldig fullmakt: «Så er vi da sendebud i Kristi sted». Og et veldig budskap: «La eder forlike med Gud». Denne forlikelsen med Gud går stadig dypere. Helliggjørelse består i å bli forlikt med Guds vilje i stadig dypere grad. Ordet om forlikelse er også ordet om seier. «Forlik deg nå med ham, så vil du få fred! Og så skal lykke times deg.» Job 22,21. Ja forlikelsens budskap er et budskap om fred og lykke.

Paulus var en Jesu Kristi offerprest. Hans tjeneste var å bringe hedningene til å bli et velbehagelig offer. Han var selv et offer. Skal f.eks. vi som er foreldre, være Jesu Kristi offerprester for å føre våre barn fram til å bli et velbehagelig offer, må barna ved oss få en anskuelsesundervisning hjemme om hva det vil si å leve et liv uten krav, være et offer. Alle mennesker har trang etter trygghet. Våre barn ønsker trygghet, men der hvor det er krav, kommer uhygge og utrygghet. Trygghet må til dersom Ordet skal bære frukt. I all vår tjeneste i hjem og menighet, må vi renses fra det sjeliske, selviske. Hvis en er sjelisk, er ikke ens tjeneste mat for det åndelige menneske eller til oppbyggelse for Kristi legeme. Vår tjeneste kan kanskje være riktig, men er den sjelisk, er den ikke velbehagelig for Gud. Den blir ikke god. Det blir som å servere mat med blod i, det er ikke spiselig.

En som er blitt et redskap, f.eks. et forlikelsens redskap, er også blitt seg sin oppgave bevisst. Et redskap i Guds hånd vet hvilken livsoppgave det har. Dette er modenhet. «. . . da jeg ble mann, la jeg av det barnslige.» 1. Kor. 13, 11. Barn — umodne — er ikke sin livsoppgave bevisst, men tenker, taler og dømmer i øst og vest. Slik kan man også leve i sitt kristenliv, som barn og umoden. La oss bli vår livsoppgave fullt bevisst og utføre forlikelsens tjeneste fullt bevisst! Det er vårt kall! Og likesom en øks ikke bør tro seg å eie den kraft den svinges med, vil et Herrens redskap ikke søke eller ta ære for det som utrettes ved det.

Kjærlighet er ingen nådegave. Den er resultatet av et langvarig Guds arbeid i vårt indre. Man kan være så opptatt med det som er rett eller galt, at man glemmer å elske. Da har man totalt misforstått sin oppgave. Av lignelsen om den ubarmhjertige medtjener, ser vi hvor alvorlig det er ikke å tilgi sin neste: Hans gjeld var ettergitt ham, men hans utilgivende sinn gjorde at hele gjelden ble veltet over ham igjen. Les Matt. 18,35.

Hvem er du? Slik spør Guds ord oss. Paulus hadde for sin del et tydelig svar på hvem han var: 1. Tim. 1, 12—16. Han så seg selv som en frelst synder. Med dette syn på seg selv har en et solid grunnlag til å kunne stå i forlikelsens tjeneste.

Det hører med til forlikelsens tjeneste at vi søker visdom til å behandle enhver riktig. Man utfører ikke forlikelsens tjeneste når man gir trøst og forståelse til den som helst bør kjenne tukten og ensomheten for å komme til besinnelse og omvendelse. Gud skal gi oss visdom i alt. Les Jak. 4,6.

I Mal. 3,16 leser vi at Herren lyttet til de gudfryktiges samtale. Skal vi stå i forlikelsens tjeneste, må vi ta tid til å lytte til hva vår neste sier. Lytte og dernest hjelpe.

Paulus var viss på at de troende i Tessalonika var utvalgt og elsket av Gud. Derfor takket han Gud alltid for dem. 1. Tess. 1, 1—4. Enhver må hjelpes til å se sin bror og sin søster med slike øyne og til å takke for dem. Kloke og fornuftige råd kan ikke hjelpe menneskene i deres vanskeligheter. Det er «Ordet om forlikelsen» som hjelper.

Rens ut den gamle surdeig

1. Kor. 5,7—8. Vi kan ikke «holde høytid» med gammel surdeig. Fornærmelse, vrede, antipati, ta anstøt osv. er gammel surdeig. Den må renses helt ut dersom det skal bli høytid i vårt liv. Å utøve vår rettferdighet for menneskers øyne er gammel surdeig. Her er det viktig å stå i rensningen. Det kleber mye til våre gjerninger, særlig på dette område med å ta ære av mennesker. I Rom. 12 blir vi formant til ikke å skikke oss like med denne verden, men bli forvandlet og prøve hva som er Guds vilje: det gode og velbehagelige og fullkomne. Det gode! Først og fremst må det være godt. Om vi i en situasjon ikke akkurat vet hva vi skal si eller svare, så vet vi at vi i alle fall skal si eller svare bare det som er godt. Aldri noe ondt!

Vi skal ikke vandre etter denne verdens løp, etter den ånd som er virksom i vantroens barn. Ef. 2,1—2. Skal vi få utvikling i Gud, må all den gamle surdeig renses bort: f.eks. all forfengelighet, all interesse for det moderne og motebetonte. Den ånd som er i verden må ikke få påvirke oss. Ubluferdighet i klesdrakt er en vederstyggelighet, også storaktighet i måten å bygge og bo på. Pengekjærhet, som er en rot til alt ondt, samt bekymringer, rikdom og livets lyst, kveler Ordet. For ikke å snakke om radio, TV, video og all utuktighet, som også aviser og reklame ofte er full av. Hvorfor skal vi lese eller se på ting som etterlater urene spor i sinnet, eller gjøre det til samtaleemne? Overdreven og unødig fotografering sluker tid og penger, og sløseri og forfengelighet følger ofte med.

I Josva 7 leser vi om Akan som tok noe av det bannlyste gods i Jeriko. Derfor ble Israels barn slått da de ville innta Ai og fremgangen opphørte. «Disse ting fikk jeg lyst på», sa Akan. Det er viktig å forstå dette i barne- og ungdomsarbeidet, slik at vi ikke ved vår menneskelige fornuft fører ulykke inn i menigheten, at vi ikke i «visdommens» navn, for å «vinne» de unge, innfører noe av det bannlyste. Les 1. Pet. 1,14 om ikke å skikke seg etter «de forrige lyster». La oss snakke med begeistring med våre barn om hvor stort det er å være utfridd fra verden, slik at også de tar kampen opp.

«Bli i ham», formaner Johannes. 1. Joh. 2,28. Dette er en meget nødvendig formaning. En kan f.eks. lett i samvær og samtaler med mennesker bli påvirket av det ene og det andre. «Bli i ham!» Johannes skriver til slike som har salvelse av den Hellige og vet alt. V. 20. Slike får denne formaning: Elsk ikke verden, heller ikke de ting som er i verden. V. 15. Vi forstår av dette hvor nødvendig det er å ta formaningen alvorlig.

Elias Aslaksen — minnemøter

I anledning av hundreårsdagen for br. Elias Aslaksen’s fødsel ble det under stevnet holdt to minnemøter som var en kraftig ansporing til et helhjertet liv i gudsfrykt.

Hele menigheten var i mange år, og er fremdeles etter hans bortgang usigelig beriket ved br. Aslaksen’s tjeneste. Han ble omvendt til Gud ca. 20 år gammel og hadde stor nød og sorg i sitt hjerte over sine nederlag. Han hadde en usedvanlig sterk lengsel etter et liv i seier og helliggjørelse. Da han ved Guds styrelse møtte br. J.O. Smith og fikk forståelse av helliggjørelsens vei, ble han så grepet at han vanskelig kunne konsentrere seg om eksamenslesning ved Sjøkrigsskolen som han den gang gikk på. Allikevel ble han beste elev til eksamen. Men han sluttet i marinen, og hans liv i oppofrelse og tjeneste for Kristi menighet på jord ble deretter til stor velsignelse for svært mange, først i Norge og siden i mange land jorden rundt.

Enkelte kan tale i ti minutter og har dog talt for lenge. Br. Aslaksen talte ofte i flere timer, og man kunne ønske han hadde fortsatt å tale. Han var en som hungrige sjeler gjerne ville høre. Han hadde hjelp å gi til slike som elsket sannheten og ville seire i livets forhold. «En rettferdig manns bønn har stor kraft i sin virkning.» Jak. 5,16. Slik er det også med en rettferdig manns tale, vitnesbyrd og tjeneste på alle vis.

Det var svært mange ting som særpreget denne Guds mann. Han trodde på Guds fulkomne styrelse i alle detaljer og kunne med stor frimodighet og kraft forkynne Rom. 8,28 og plante troen på Ordet i den enkeltes hjerte. Gal. 1,10 var som et motto for hans tjeneste: «Søkte jeg ennå å tekkes mennesker, da var jeg ikke Kristi tjener». Dette forkynte han også ut fra sitt eget liv, med stor kraft. Derfor kunne Gud bruke ham til å bygge menigheten, utenfor leiren, dekket av Kristi vanære. Hebr. 13,13. Storaktige mennesker tok anstøt av ham. Han forkynte sannheten uten omsvøp. Sannhetskjærlige mennesker kan ikke skremmes bort med sannhet. Hyklere derimot, drar seg bort fra sannheten.

Br. Aslaksen talte så ofte og så inntrengende om å være korsfestet med Kristus, at han i en avisartikkel en gang fikk navnet «Mannen på korset».

«Derfor, den som gjør seg liten som dette barn, han er den største i himlenes rike.» Matt. 18,4. Br. Aslaksen hadde et barnslig trosforhold til Gud. Han hadde ringe tanker om seg selv. Helt fra begynnelsen kom han inn i et fint og underordnet forhold til br. J.O. Smith, som hadde vært Guds redskap til å hjelpe ham. I omgangen med vennene kom hans ydmyke sinnelag klart fram. Han uttrykte stor takknemlighet overfor slike som gjennom livet hadde formant og tilrettevist ham og dermed vært med på å arbeide på hans frelse.

«Døm ikke!» Denne formaning fra Matt. 7,1 hadde han tatt spesielt til hjerte, helt fra ungdommen av. Han anså dette som en av hovedårsakene til at Gud velsignet ham så rikt.

Br. Aslaksen viste en veldig interesse for sine medmennesker. Han var en usedvanlig flittig bruker av Postverket. Ved brev kunne han nå mange rundt omkring i verden. I samvær med ham fikk vi oppleve en sterk omsorg, medfølelse og forståelse. Han kunne oppmuntre, styrke og gi håp til alle hungrende og lengtende sjeler.

«Ta vare på den fagre skatt som er deg overgitt.» 2. Tim. 1, 14. Våre forløpere har ved sin tjeneste overgitt oss en fager skatt: Den store gudsfryktens hemmelighet om Kristus som ble åpenbart i kjød, og den store hemmelighet om menigheten, hans legeme. Nå gjelder det at disse åpenbaringer blir til nytte for oss slik at Jesu lidelse og Jesu død blir vår egen erfaring, så Jesu liv kan åpenbares i oss.

Evangeliet

Den som ikke har forstått helliggjørelsen, har ikke forstått evangeliet. Det er derfor veldige åpenbaringer som ligger i Rom. 1,1—4. Uten vers 3 og 4 er det ikke noe evangelium. Jesus kom med en ny død, Rom. 8,3—4, og ved denne død gjorde han djevelens makt til intet. Hebr. 2,14—15. Nå kan vi bære denne død med oss i legemet, forat også Jesu liv skal åpenbares i vårt legeme. 2. Kor. 4,10. Djevelen frister med «herligheten» først, men dernest kommer døden. Jesus er kommet med «Jesu død», døden som tilintetgjør syndens og Satans makt, og derpå følger herligheten. Når Jesu død virker i legemet, blir en ikke forført. Gud gi at de unge iblant oss må forstå dette!

Vi formanes til å holde fast ved bekjennelsen. Hebr. 4,14. Om en i begynnelsen enda ikke har lært å stride troens gode strid og det blir nederlag, må en holde uryggelig fast ved bekjennelsen av sitt håp. Vår yppersteprest, Kristus, har medynk. Han er blitt prøvd i alt i likhet med oss, dog uten synd, v. 15, og dette er sann trøst. Mange trøster seg med at andre ikke er bedre enn dem selv. Er dette ens trøst har en ikke forstått det himmelske kall. Disippelen kan bare trøstes ved Kristi seier og oppstandelse. Derfor trer han med frimodighet fram for nådens trone og får nåde til hjelp i rette tid, v. 16. Dette er nåde og hjelp til å bli uten synd i fristelsen.

Vi har ytre sanser, men vårt indre menneske har også sanser. Hebr. 5,14. Menneskene utvikler sine sanser i det jordiske og forblir menneskelige. Vårt kall er å få oppøvede sanser, så vi blir åndelige. Den som oppøver sitt indre øre i lydighet mot sannheten, vil f.eks. lett høre bedraget når noen taler for å trøste kjødet. Han hører at det som blir sagt, er fremmed for det himmelske kall. Den som har øre, han høre! En får også en oppøvd luktesans og kan kjenne duften av «liv til liv».

Vi ble løskjøpt fra vår dårlige ferd ved Kristi dyre blod. Vi må huske på hvilken pris vi er kjøpt med og ikke ta det overfladisk med synden, 1. Pet. 1,17—19. Vårt påskelam er jo slaktet: Kristus. Derfor må vi rense oss fra all gammel surdeig. I 2. Mos. 13 leser vi at Israel skulle holde høytid for Herren, og da skulle de fortelle sine barn: «Dette er til minne om det som Herren gjorde for meg da jeg dro ut av Egypten», v. 8. Her har vi noe å lære. Vi skal fortelle våre barn om den nød og elendighet vi er blitt befridd fra, slik at de får en avsky for verden. Dette er av stor betydning for den kommende generasjon. Derfor må ikke budskapet i de høytidene vi har gå tapt. Menneskelig tradisjon er et skall uten innhold, men har vi evangeliet, innholdet, da blir det ingen tradisjon. Vi kan i den forbindelse tenke på høytider som jul, påske og pinse. Julen blir tradisjon uten evangeliet i f.eks. Joh. 3,16 og Rom. 1,3. Slik blir det med dåp og nadverd også. Dåpen er en dåp til Kristi død for å leve et nytt liv. Rom. 6,4. Blir innholdet borte, blir dåpen også tradisjon. Tenk hvilken herlighet det er i brødsbrytelsen når innholdet tas vare på! Jesus takket og brøt brødet. Dette er et vitnesbyrd om bl.a. ikke å gå inn i lidelsen og prøvelsen med knurr, men med takksigelse.

«Men vedkommende avguds-offerne, da vet vi at alle har kunnskap. Kunnskapen oppblåser, men kjærligheten oppbygger.» 1. Kor. 8, 1 «. . . da vet vi at ingen avgud i verden er til, og at det er ingen Gud uten én.» V. 4. «Dog, den kunnskap er ikke hos alle, men somme gjør seg ennå samvittighet for avgudens skyld . . .», v. 7. Når vårt lands myndigheter har gitt oss anledning til fortsatt å ha høytider som jul, påske og pinse, så er vi takknemlige for det og benytter disse til Kristi legemes oppbyggelse. Om tidspunktet for slike høytider faller sammen med tidspunktet for urgamle hedenske skikker, så vet vi at «ingen avgud i verden er til». Havesyke derimot, er avgudsdyrkelse, og det skal vi frelses fra. Vi skal frelses fra menneskers tradisjoner, fra form uten innhold.

Vi ble løskjøpt fra var dårlige ferd, som var arvet fra fedrene. 1. Pet. 1,18. Vi har alle våre nedarvede tilbøyeligheter. Det kan også være tilbøyeligheter som særpreger slekter. Noen har tilbøyelighet til motløshet og forsakthet, andre til å blande seg i andres saker og «ordne opp». Men ingen av oss er dømt til å fortsette i de gamle spor. Vi er løskjøpt. Hvilken herlighet!

«. . . ikke med øyentjeneste, som de som vil tekkes mennesker, men i hjertets enfold, idet I frykter Herren!» Kol. 3,22. Det er en stor og herlig frelse å bli frigjort fra å forvente andres bifall og anerkjennelse til å ha fred og hvile i sitt hjerte for Herrens åsyn. «For I vet at I skal få arven til lønn av Herren. Tjen den Herre Kristus!» V. 24. Den dårlige ferd, arvet fra fedrene, kan vi bli fri fra. Vi er kalt til å få den guddommelige arv til lønn, guddommelig natur. Da må vi vandre for Herrens åsyn. Vi kan lære mye av lignelsen om arbeiderne i vingården. Vårt kall er å leve og tjene i menigheten, uten tanke på lønn. Vi skal ikke arbeide for lønn eller anerkjennelse. Vi skal få arven til lønn!

Engelen for menigheten i Laodikea var ussel og ynkelig og fattig og blind og naken. Han får denne formaningen: «Vær derfor nidkjær og omvend deg!» Hvis han bare ble nidkjær og omvendte seg, skulle de herligste løfter gå i oppfyllelse på ham. Herren er nidkjær og maner oss til nidkjærhet. Uten nidkjærhet synker man lett inn i lunkenhet.

La oss være nidkjære og rense oss i lydighet mot den sannhet vi har mottatt!