Stevnereferat: Sommer 1987

Sommerstevnet 1987

Henimot 6000 venner var innmeldt til vårt sommerstevne på Brunstad. For uten fra Norge, kom venner fra følgende land: Australia, Belgia, Canada, Danmark, Egypt, England, Finland, Frankrike, Israel, Jugoslavia, Kenya, Nederland, Polen, Romania, Sri Lanka, Sveits, Sverige, Sør Afrika, Tyrkia, Tyskland, USA og Østerrike.

All ære til Gud for at budskapet om helliggjørelse kan samle så mange i denne onde tid. For det er ikke fine taler og dyktige talere som trekker alle disse dyrebare venner til Brunstad, det er gudsfrykt det dreier seg om. Br. A. J. Smith minnet om dette ved stevnets begynnelse og om at menigheten og det samfunn som der bygges, er et Guds verk som ingen kan ødelegge. Ingen kan stoppe den ydmyke og gudfryktige. Br. Smith formante derfor også på siste møte med Joh. 17, 22 til å leve slik at den herlighet som var i Jesus, nå også kommer inn i oss, slik at vi i sannhet kan være ett, likesom Faderen og Sønnen er ett.

Stevnet bød på en rikdom av hjelp og formaning til et gudelig liv, og her er et utdrag fra møtene:

Drikke hans kalk

«Kan I drikke den kalk jeg skal drikke?» spurte Jesus Sebedeus’ sønner. Matt. 20, 22. De trodde på Jesus og hans rike, men forstod enda ikke den frelse Jesus var kommet med. Det er en veldig frelse! En frelse fra alt det som ved fallet kom inn i menneskeslekten! Dette ble dødet i Jesu legeme, og nå sier han: følg meg! Skal vi følge ham på denne vei, må vi hate vårt selvliv. Kun på denne vei kan vi, som Timoteus ble formant til, bli et forbilde og istand til å hjelpe andre ut av deres elendighet. Vi må forstå frelsens vei, at det dreier seg om din og min personlige frelse i forholdene, slik at vi aldri synker ned på et jordisk plan og får samfunn med våre brødres anklager. Satt med Kristus i himmelen (Ef. 2,6), skal vi få visdom til å bruke våre legemer, som er på jorden, i kjærlighetens tjeneste. Er det noen vi har vanskeligheter med, må vi aldri gi rom for anklage.

«. . . så I ikke gjengjelder ondt med ondt eller skjellsord med skjellsord.» 1. Pet. 3, 9. Det forekommer at enkelte bruker Guds ord slik at man mynter det f.eks. på en bestemt person, og at denne igjen svarer med samme «mynt». Dette er meget dårlig. Har vi en følelse av at noen «mynter» noe på oss, skal vi aldeles ikke «svare igjen», men tvertimot velsigne, «for dertil ble I kalt, at I skal arve velsignelse.» Jesus led en rettferdig for urettferdige, «for å føre oss frem til Gud.» v. 18. Jesus led. Etter kjødet kom han av Davids ætt, altså var det noe i ham som måtte dødes. Dette gjorde han for å føre oss frem til Gud. Og dette er det vi må ha for øye for enhver: de skal føres til Gud. Da må de kjenne vår kjærlighet og aldri noen anklage eller kulde.

Vandring i lyset gir samfunn. 1. Joh. 1, 7. Men vandring i lyset betyr også å bli renset fra synd. (Siste halvdel av v. 7) Denne forståelse må vi bli grundig befestet i. I de forskjellige forhold har vi alle adskillig å renses fra, adskillig synd som skal fordømmes i kjødet. Har vi f.eks. å gjøre med vrange personer, må vi forstå at det er til frelse og rensing for oss selv, og så må vi ta oss ekstra av de vrange. Skal vi få visdom til å føre de vrange frem til Gud, må det altså mer rensning til i vårt eget liv. Da må vi altså i første rekke være innstilt på at det er vi som skal renses. Det er nemlig «vis til frelse» vi skal bli, det er i denne «visdom til frelse» vi kan komme andre til hjelp.

«Nu er tiden da dommen skal begynne med Guds hus». 1. Pet. 4, 17. Enhver som tilhører Guds hus, elsker dommen. Fordi de vet at det alltid er noe som skal dødes. Alltid. Hos alle. Det gjelder å få lys og atter lys, rense seg og atter rense seg i lydighet mot sannheten.

1. Pet. 4, 12. Vi skal ikke undre oss over den ild som kommer over oss til prøvelse, som om det hendte oss noe underlig. Det ligger nær til å undre seg. «At dette skulle hende meg!» «At dette skulle komme akkurat nå!» Vi forstår nok ikke hva vi trenger til vår frelse. Men vi vet at alle ting skal tjene oss til det gode, til likedannelse med Sønnen. Intet skjer på måfå, alt har en mening. «. . . men i samme mon som I har del i Kristi lidelse, skal I glede eder.» v. 13. Det er jo gjennom lidelser vi kommer til herlighet. Da Jesus åpenbarte dette for de to disipler på vei til Emmaus, begynte deres hjerter å banke varmt. De fleste forstår ikke Kristi lidelser, forstår ikke hvilken nåde det er å få drikke den kalk han drakk.

Vi er i menigheten blitt overgitt en velsignet «lærdomsform». Rom. 6, 17. Nå gjelder det at det ikke bare blir en lærdom for oss, men at denne lærdoms «form» fylles i alle «kriker og kroker». Den skal fylles med alle Kristi dyder. Disse dyder får vi ikke del i uten å «legge all vinn» på det. 2. Pet. 1, 5.

Ingen skal tenke høyere enn han bør tenke. Rom. 12, 3. «Så finner jeg da den lov for meg, jeg som vil gjøre det gode, at det onde ligger meg for hånden.» Rom. 7, 21. Noe som «ligger oss for hånden», er bl.a. å tenke høyere om oss selv enn tilbørlig er. Her må vi våke i særdeleshet. For kun den ydmyke får nåde.

I 1. Kg. 8, 55—56 leser vi at Salomo velsignet Israels menighet og sa: «Lovet være Herren, som har gitt sitt folk Israel ro, således som han lovte!». Da var arken kommet på sin rette plass i helligdommen. Og det er når vi kommer ut av «ørkenlivet», når Guds lover og bud skrives i vårt hjertes skjulte helligdom, at vi også får ro. Det er ingen ro i det å søke sitt eget, sin egen ære osv. Når vi lar Gud slippe til og han får skrive sine bud i hjerte og sinn, da blir det hvile og tiltagende hvile.

Forstå frelsens vei

Jesus sa til de tolv at han skulle overgis til hedningene og lide døden og oppstå på den tredje dag. Men «de forstod ikke noe av dette, og dette ord var skjult for dem, og de skjønte ikke det han sa.» Luk. 18, 34. Hemmeligheten var: gjennom lidelse til herlighet, gjennom død til liv. Disiplene skjønte enda ikke det han sa. Men de skjønte det siden og ble ildvidner om denne frelse. Jesus innvidde den nye og levende vei. Han gjorde Faderens vilje. Ordet ble kjød. Og nå gjelder det at vi forstår denne vei og kan rope ut til alle: Det går an! Det går an å bli «Guds ord på to ben!»

«I er jordens salt, men når saltet mister sin kraft, hva skal det så saltes med? Det duer ikke lenger til noe, uten til å kastes ut og tredes ned av menneskene.» Matt. 5, 13. Når ordet blir kjød, da er man jordens salt. I motsatt fall blir man tråkket ned, verdsliggjort. Denne verdsliggjørelse kan en se blant de aller fleste som kaller seg kristne i dag. Det kan man se både av liv og utseende.

I lidelser og trengsler skal vi overgi vår sjel til den trofaste skaper, idet vi gjør det gode. 1. Pet. 4, 19. Overgi vår sjel til ham! Ikke til egne tanker eller til ektefelle eller venn for der å få medlidenhet og forståelse og dermed øke uroen. For å fostre frem mer samfunn i menigheten, må vi alltid være innstilt på offer.

Intet offer er for stort for å øke samfunnet. Følelser og forstand gjør det ofte vanskelig. Men ved offer kommer vi nærmere Gud og nærmere hverandre. Vi blir frelst fra egeninteressene.

Krav

Paulus skriver om Makedonias menigheter: «de ga seg selv først til Herren og til oss ved Guds vilje.» 2. Kor. 8, 5. Først til Herren, da blir man ikke menneskers trell.

«En er død for alle, derfor er de alle død.» 2. Kor. 5, 15. Det er veldige muligheter vi har fått ved Kristi død. Veien er åpen til hele Guds fylde. Det er gitt oss en arv, men denne må vi ved troskap ta i eie. Å være en Jesu Kristi disippel betyr at vi får det samme hat som han hadde til alt det som bor i kjødet, alt det som kom inn i menneskeslekten ved fallet. I Jesus ble alt dette dødet, og nå vil den Hellige Ånd lede oss den samme vei, til hele sannheten. Dette er å tjene i Åndens nye vesen og ikke i bokstavens gamle vesen. Rom. 7, 6. Å tilfredsstille «loven», slik at man ser from og god ut, er ingen frigjørelse. I Kristus er det frigjørelse fra det skjulte begjær, og dette er i sannhet frigjørelse.

Begjæret, kravet, er syndig, og det må vi hate av hele vårt hjerte. Er det uro i hjem eller menighet, kommer det av at noen har gitt etter for begjær, for krav. Når vi lever i det lys vi har fått og har god samvittighet, vil Ånden lede oss videre. Vi vil oppdage skjulte krav i kjødet. Disse må dødes. Jesus oppfylte loven. Det skjedde noe i hans menneskelegeme som loven ikke kunne makte. Det fant sted en død over menneskenaturen.

Når vi kommer i vanskelige forhold, da rekkes det oss en kalk, og vi vil ved Åndens lys i saker og forhold oppdage at vi kanskje har et skjult krav til ektefelle, barn, brødre og søstre osv. Noen hilser ikke på oss kanskje. Noen kommer med nedsettende bemerkninger. Nå gjelder det å ikke blande seg opp i det, ikke befatte seg med dette, men bare med å rense oss selv i lydighet mot sannheten til uskrømtet kjærlighet, døde det krav som ligger i kjødet. Her er Kristus vår hjelp: «for derved at han selv har lidt og har vært fristet, kan han komme dem til hjelp som blir fristet.» Hebr. 2, 18. — Vi leser i Joh. 12, 27—28 om hvordan Jesus tok det i prøvens stund: «Fader, herliggjør ditt navn!» Kun dette lå ham på hjertet.

Det kan være mange krav i en forsamling. Ledende brødre kan kreve at «fårene» skal være lydige, og fårene kan kreve bedre «beitemarker». Her gjelder det for alle å rense seg i lydighet mot sannheten. Til uskrømtet broderkjærlighet!

I de forskjellige forhold er det alltid spørsmål om frelse. Rekkefølgen er: først frelse for vår egen del, for derved å kunne bidra til de andres frelse. Hvis denne rekkefølgen ikke respekteres, oppstår det store vanskeligheter. I 1. Kg. 19 leser vi at «Herren var ikke i stormen.» Det var da lyden av en stille susen kom, at Elias kunne høre Guds røst. Er det storm i vårt indre, kan vi ikke høre Guds røst. Da må vi ikke søke å rette på noe hos andre. Det må først bli hvile i vårt eget indre.

Vi trenger personlig samfunn med ham som er hodet for menigheten. Engelen for menigheten i Efesus hadde mange gode egenskaper. Skulle han hedres i et fødselsdagslag, hadde det vært svært mye godt å si om ham. Men det viktigste manglet: den første kjærlighet. Åp. 2, 1—7. Det er personlig samfunn med Jesus vi trenger, samfunn med Hodet for å føre andre til Hodet.

Om visdommen står det at den lar seg si. (Jak. 3, 17, andre oversettelser). En måte hvorpå man kan «grave sin egen grav» er å ikke la seg si.

I Ap.gj. 6 leser vi om en vanskelighet i den første menighet i Jerusalem. Denne vanskelighet ble overvunnet ved at apostlene dømte seg selv. De gav ikke andre skylden, men forstod frelsens vei, forstod hva de selv kunne gjøre bedre og annerledes. Utgangen av det hele var at «Guds ord hadde fremgang, og tallet på disiplene i Jerusalem øket sterkt.»

Arven

I Hebr. 9 leser vi om ofringene og gudsdyrkelsen i den gamle pakt, om de mange forskrifter som var «pålagt inntil tiden kom til å sette alt i rette skikk.» Vi lever nå i den tid da alt kan settes i rette skikk. Trosheltene i den gamle pakt fikk vidnesbyrd for sin tro, men Gud hadde forut utsett noe bedre for oss. Det er derfor påkrevet at vi forstår vår tid og vårt kall. Det var mange ofringer i den gamle pakt, men om Jesus står det at han «ved en evig ånd bar seg selv frem som et ulastelig offer for Gud». Ved en evig ånd å bære seg selv frem som et ulastelig offer, — det er det det dreier seg om. Man er ikke noe ulastelig offer når man knurrer og er misfornøyd. Ved alt som hender, rekkes det oss en kalk, og alt som hender, skal tjene oss til det gode, til likedannelse med Kristus.

Jesus er mellommann for en ny pakt, «forat de kalte skal få den evige arv som var lovt.» Hebr. 9, 15. Jesus sa til disiplene at det var til gagn for dem at han gikk bort, for da skulle han sende talsmannen, den Hellige Ånd, og han skulle veilede dem, og oss, til hele sannheten. Ånden skal veilede oss og føre oss til den evige arv som var lovt.

Da Israel gikk inn i landet, var det for å ta sin arv i besittelse. Arven var landet. Dette var en arv utenfor legemet. I den nye pakt dreier det seg om en arv innenfor legemet og om seier over alle fiender innenfor legemet. I Jesu legeme ble alt det som var årsak til synd, dødet. Da ble de mange ofringer overflødige.

«Hva skal vi da si? Skal vi holde ved i synden, forat nåden kan bli dess større? Langt derifra!» Rom. 6, 1—2. Tenk, hvilken frigjørelse fra synden som uttrykkes ved dette «langt derifra!» F.eks.: aldri mer bli vred! Langt, langt fra vrede! Tiden er jo kommet til å sette alt i rette skikk. Og det er aldeles ikke i rett skikk når en gang på gang blir vred og må be om tilgivelse for det. — Virkelig er det få som forstår frelsen i Kristus! Det dreier seg om en grundig frelse innenfor legemet.

Gud sendte sin Sønn for syndens skyld og fordømte synden i kjødet. Rom. 8, 3. Og Jesus var tro og ga dommen medhold, ja, i Es. 63 ser vi med hvilken harme og «hevnens dag» i sitt hjerte han trådte fienden ned. På denne vei må det alvor til. Vi formanes til å arbeide på vår frelse med frykt og beven. Dette er frelsen i legemet, frigjørelsen fra synden i kjødet. Dette er en herlig arv å få del i, en arv innenfor legemet.

I Hebr. 9 leser vi både om testamentet og arven. Hvilket herlig liv Jesus har testamentert oss! Paulus ba for Efesermenigheten, etter at han hadde hørt om deres tro på den Herre Jesus og om deres kjærlighet til alle hellige, hvilket er forutsetningen for all videre vekst, at Faderen måtte gi deres hjerte opplyste øyne, så de kunne forstå hvilket håp det er han hadde kalt dem til og hvor rik på herlighet hans arv er iblant de hellige, og hvor overvettes stor hans makt er for oss som tror. Da Israel skulle gå inn i landet, trodde de ikke på Guds overvettes store makt. Derfor fikk de ikke komme inn. Men Josva og Kaleb trodde på hans makt og kom inn i landet.

«Og likesom Moses opphøyet kobberslangen i ørkenen, således skal Menneskesønnen opphøyes.» Mange fortsetter i et «ørkenliv» og vil kun ha Jesus som sonoffer. Kobberslangen ble opphøyet for folket i ørkenen. Men Jesus har en langt dypere frelse for oss. Han vil gi oss seier over alle fiender i «landet» — i legemet.

Jesus forlikte både jøde og hedning i ett legeme med Gud ved korset, idet han på dette drepte fiendskapet. Ef. 2, 16. Han drepte fiendskapet, ja, han drepte alt som kom inn i menneskeslekten ved fallet.

Nå er det mulig å bli ett legeme! Hvor meningsløst det er f.eks. i broderskapet å forsvare seg selv, bortforklare og unnskylde noe hos seg selv, noe av det som kom inn ved fallet og som skal dødes! Nei, alt selvliv må hates. Da først er man en sann disippel. Hele Guds fylde er jo testamentert oss. Vi må ikke la oss rokke fra det håp evangeliet gir. v. 23. Og i kapittel 2,2 leser vi: «forat eders hjerter må bli trøstet, så de knyttes sammen i kjærlighet og når frem til hele rikdommen av den fullvisse innsikt, til kunnskap om Guds hemmelighet, det er Kristus, i hvem alle visdommens og kunnskapens skatter er skjult til stede.» Alt dette står i det testamente, evangeliet, som vi har fått. — Må Gud velsigne enhver, så vi kan få del i så mye som mulig av all denne herlighet!

At det på denne vei må alvor til, viser bl.a. Herrens brev til Laodikeaengelen: «. . . og du vet ikke at du er ussel og ynkelig og fattig og blind og naken.» Åp. 3, 17. Tenk, han visste det ikke! Da forstår vi hvor nødvendig det er med den «frykt og beven» som vi så alvorlig formanes til.

2. Kor. 4, 17: «For vår trengsel som er kortvarig og lett, virker for oss en evig fylde av herlighet i overmål på overmål.» Altså dreier det seg ikke bare om å holde ut i trengselen. Det dreier seg om å få en fylde av herlighet i overmål på overmål til utbytte av den. Man kan kanskje tåle sin neste og tilgi. Men har vi dette for øye, at vi ikke bare skal tåle, men vinne en slik fylde som Ordet vidner om?

Først må vi være rotfestet og grunnfestet i kjærlighet. Deretter kan vi, når vi kommer i prøver og trengsler, få mer kjennskap til bredden, lengden, dybden og høyden i kjærligheten. Ef. 3, 18.

Av Job 4, 1—5 kan vi bl.a. lære at det ofte er en god hjelp i personlige vanskeligheter og prøver å spørre seg selv: Hvilket råd ville jeg gi andre, dersom det var de som var i samme prøven? Og når vi selv lever det ord vi taler, blir våre ord ikke bare ord, men kraft, det blir til hjelp.

«Med nidkjærhet attrår han den ånd han lot bo i oss, men dess større er den nåde han gir.» Nidkjærhet i vår tjeneste i menigheten må til. Men desto større nåde!

I prøvene rekkes det oss en kalk. Drikker vi ikke Herrens kalk, kommer vi lett i samfunn med en annen kalk, «onde ånders kalk». 1. Kor. 10.

Drikke av én Ånd

«Vi har alle fått én Ånd å drikke.» 1. Kor. 12, 13. Derfor må vi ikke på noen måte eller i noen grad drikke av «den ånd som nu er virksom i vantroens barn.» Ef. 2, 1—3. Det er mange ting som ikke direkte kan sies å være synd, men spørsmålet er hvilken ånd vi drikker av når vi gjør de forskjellige ting. I Salme 1 finner vi f.eks. uttrykket «stå på synderes vei.» Selv om en ikke vandrer på synderes vei, vil en ved å stå på synderes vei (se litt, høre litt, lese litt f.eks.), drikke av den ånd som råder på synderes vei, og en kan da ende i store vanskeligheter. Dette må særlig de unge ta alvorlig til hjertet. Vi formanes til å «rense oss fra all urenhet på kjød og ånd og fullende vår helliggjørelse i Guds frykt.» 2. Kor. 7, 1.

«Dra ikke i fremmed åk med vantro!» 2. Kor. 6, 14. Dette kan også gjelde kompaniskap i forretninger. En vantro kompanjong kan være prektig som menneske, men har jo ikke noe åndelig syn på saker og ting.

I 1. Joh. 2, 13—16 får både barna, de unge og fedrene i Kristus denne formaning: «Elsk ikke verden, heller ikke de ting som er i verden!» Skal vi føres frem til det evangeliet gir oss håp om, må vi drikke kun av én ånd.

I ungdomsflokken må all lek foregå i sunne spor, i en god ånd. Konkurranseidrett, ikke minst fotballkamper, foregår i en ånd som er oss fremmed. I menigheten må det alltid og på alle steder kun være én ånd å drikke, den ånd som er i Guds ord.

«Ingen råtten tale gå ut av eders munn, men sådan tale som er god til nødvendig oppbyggelse, så den kan være til gagn for dem som hører på.» Ef. 4, 29. All tale som virker nedbrytende, er råtten tale. Likeså finnes i megen «råtten tale» i aviser, blad og bøker. Ved å lese slikt drikker man av helt andre ånder enn den ene Ånd vi formanes til å drikke. Ingen annen ånd skal ha makt over oss enn Guds gode Hellige Ånd.

Det hender at foreldre tillater barna og de unge å gjøre forskjellige ting med det formål at de må bli bevart. La oss ta til hjertet denne formaning: Barna og de unge må bevares i én Ånd, de må få én Ånd å drikke og ikke utsettes for en fremmed ånds innflytelse. Må våre hjem fylles av den ene Ånd! Vi må legge Ordets dyrebare såkorn i barnehjertene, dette er langt viktigere enn turer og aktiviteter av alle slag.

Ja, vi må våke og være nøyaktige med hvilken kilde vi drikker og lar andre drikke av.

Sang nr. 179 i H.V.: Vi nu synger: Alle mine kilder er i deg, kilder er i deg, trøstes ved at andre kilder trenger vi nu ei. All Guds fylde er i ham.

— Ja, Gud være takk for alle de anledninger han gir til å komme sammen til slike stevner som dette velsignede stevne på Brunstad. La oss ikke betrakte stevnets budskap som et «tema», men som det det virkelig var, nemlig en nødvendig hjelp til oss alle i de forhold vi alle står i. La oss av hjertet ta imot denne hjelp!

Som vanlig ble det holdt vekkelsesmøter for de unge, og mange søkte frelse. Må Gud velsigne alle disse unge til å følge Barnabas’s formaning til «at de med hjertets forsett skulle holde fast ved Herren.» Ap.gj. 11, 23.