Skyggen og Legemet

Skyggen og Legemet

«For da loven bare har en skygge av de kommende goder, men ikke selve billedet av tingene, så kan den aldri ved de offer som de hvert år alltid på ny bærer frem, gjøre dem fullkomne som kommer frem med dem.»

Alle offer og gaver under loven tok de utenfor legemet. Hebr. 9. Men disse kunne ikke gjøre den fullkommen etter samvittigheten som tjener Gud. De var pålagt inntil tiden kom til å sette alt i rette skikk. Da Jesus kom, sa han: «Offer og gave ville du ikke ha, men et legeme laget du for meg.» «Da sa jeg: Se, jeg kommer — i bokrullen er det skrevet om meg — for å gjøre, Gud, din vilje.» Han ofret sitt legeme til å gjøre Guds vilje. Det betyr at han ikke gjorde sin vilje. Joh. 6, 38. Da måtte han ta offerne i sitt legeme. Hebr. 9, 14. Denne ofringen kunne bortta synden, som ikke blodet av okser og bukker kunne. Det var umulig i den gamle pakt, men det er blitt mulig i den nye pakt. «Han tar det første bort for å innsette det annet, og ved denne vilje er vi helliget ved ofringen av Jesu Kristi legeme én gang for alle.»

Når vi har overgitt oss til denne vilje er vi blitt Jesu disipler, og er tatt ut til helliggjørelse — til å likedannes med Jesu billede — til å bli hans bror. Rom. 8, 28—29. «— idet vi har oppgjort dette med oss selv at én er død for alle, derfor er de alle død.» Da har vi gitt vårt legeme til Gud som et levende, hellig, Gud vedbehagelig offer, så vi ikke skal leve for oss selv, men for ham som er død og oppstanden for oss. 2. Kor. 5, 15.

Vi har ikke en yppersteprest som ikke kan ha medynk med våre skrøpeligheter, men en sådan som er blitt prøvd i alt i likhet med oss, dog uten synd. De prøvene vi har, er jo den synd som kom inn ved fallet, og det var begjæret. Så kom loven som sa: «Du skal ikke begjære.» Begjæret er skjult, og loven kunne ikke makte noe mot det. Men det loven ikke kunne, det gjorde Gud da han sendte sin Sønn i det samme kjød med begjæret i, og fordømte synden i kjødet forat lovens krav skulle bli oppfylt i oss, vi som ikke vandrer etter kjødet, men etter Ånden. Rom. 8, 3—4.

Han underkuet ikke begjæret, for ikke å leve etter det, men han dødet begjæret. Den døden kalles for Jesu død. Den skal vi alltid bære i vårt legeme, forat også Jesu liv skal åpenbares i vårt legeme. 2. Kor. 4, 10—11. Det var offerne som ble tatt i legemet, som kunne bortta synden. Det er evangeliet. Og vi får ikke del i evangeliet uten lydighet. Dermed avskaffet Jesus de ofringene som ble pålagt etter loven, og han innsatte det å gjøre Guds vilje. «Den som lever etter kjødet, skal dø.» Vi leser i Hebr. 5, 7—9 hvorledes han kjempet i sine kjøds dager for å bli frelst fra døden, og da han var fullendt, ble han opphav til evig frelse for alle dem som lyder ham. Her ser vi at ingen kan få del i den frelse Jesus kom med uten lydighet.

Jesus kom ikke bare med vannet til syndenes forlatelse, som Johannes kom med, men med vannet og med blodet, og Ånden er den som vitner, fordi Ånden er sannheten. 1. Joh. 5, 6—11. «Ennu har I ikke gjort motstand like til blodet i eders kamp mot synden.» Hebr. 12, 4. Derfor hadde de ikke fått noen vekst som troende. K. 5, 11—14. De var altså ikke kommet til Åndens vitnesbyrd at de var Guds barn. Rom. 8, 13—17.

Bibelen bruker det uttrykket: «Men er Kristus i eder,» Rom. 8, 10, og «dersom noen er i Kristus, da er han en ny skapning.» «Da vi altså, brødre, i Jesu blod har frimodighet til å gå inn i helligdommen, som han har innvidd oss en ny og levende vei til gjennom forhenget, det er hans kjød.» Hebr. 10, 19—20. Skal vi komme til denne frimodighet i Jesu blod, så må Jesu død virke i vårt legeme, slik den gjorde i Jesu legeme. Denne veien gjennom forhenget har Jesus innvidd oss ved lydighet, da Faderen gav ham lys over synden i kjødet og fordømte den. Jesus ble et offer, og han gir nåde til enhver som vil følge ham på denne nye og levende vei. Jesus er borgsmann for dette bedre håp, så vi kan nærme oss til Gud, og likeså for denne fullkomne frelse, han som lever for å gå i forbønn for oss. Hebr. 7, 19—25.

Derfor kunne Paulus vitne og si: «Men jeg sier: Vandre i Ånden, så skal I ikke fullbyrde kjødets begjæring.» Og etter å ha oppregnet en hel del av kjødets gjerninger som er åpenbare, sier han: «Om dette sier jeg eder forut, likesom jeg og forut har sagt, at de som gjør sådant, skal ikke arve Guds rike.» Gal. 5, 16 og 21.

«Og likesom det er menneskenes lodd en gang å dø, og deretter dom, således skal og Kristus, etter å være ofret én gang for å bortta manges synder, annen gang åpenbare seg, uten synd, til frelse for dem som venter på ham.» Hebr. 9, 27—28.

Vi ser av dette at han kom første gang for å bortta manges synder. Men når han kommer for annen gang, kommer han ikke for å gi syndenes forlatelse, men for å hente dem som har fått del i den frelse som han kom for, første gang, og nå venter på ham.

Lovet være Gud for dette himmelske kall, og for den rike nåde han gir for å få del i denne frelse. Og lovet være Gud for at hans vrede ikke er bestemt for dem som ved nåde og lydighet har fått del i hans frelse. 1. Tess. 5, 9.