Det himmelske kall

Det himmelske kall

«Derfor, hellige brødre, I som har fått del i et himmelsk kall, gi akt på den apostel og yppersteprest som vi bekjenner, Jesus.»

At vi får formaningen til å gi akt på den apostel og yppersteprest som vi bekjenner, det betyr at vi skal følge ham i hans fotspor, han som ikke gjorde synd. 1. Pet. 2, 21—25. Det er vårt himmelske kall, og Jesus er borgsmann for denne frelse. Hebr. 7, 14—25. Det var en ny og levende vei inn i helligdommen Jesus innvidde for oss. Det var nettopp forat vi skal følge etter ham. Hebr. 10, 19—23. Jesus gikk denne veien til ende. Det ble bevist ved at Gud oppreiste ham fra de døde på den 3. dag. Denne veien gikk igjennom hans kjød. På veien gjennom kjødet fordømte Gud synden i kjødet, det som loven ikke kunne, og Jesus hatet og dødet det som Gud fordømte. Han ofret seg i kraft av en evig ånd.

Når vi leser dette, ser vi at han gjorde det som loven ikke kunne, forat det også kunne bli gjort i oss. Rom. 8, 3—4. Derfor skal vi gi akt på ham. Han er vår apostel og yppersteprest. Som apostel var han utsendt av Gud i våre forhold, forat vi kunne følge ham i hans fotspor. Han var ikke utsendt bare for å fornekte seg selv, men også for å døde synden. For å døde den måtte han lide i kjødet. Derfor heter det Jesu lidelse og Jesu død. Fil. 3, 10—11.

Vi formanes inntrengende til å bekjenne vårt håp, at vi ved å følge i Jesu fotspor blir likedannet med ham. Dette er vårt himmelske kall. Det er ikke i tillit til vår egen styrke, men til den nåde Jesus kom full av. «For av hans fylde har vi alle fått, og det nåde over nåde.» Det var en fylde av nåde og sannhet. Joh. 1, 14—17. Det var nåde til tilgivelse av alle våre synder, hvor store syndere vi enn var. Over nåde- det er at den sannhet som Jesus kom med, kan han også gi oss nåde til å oppfylle. Når vi skal begynne på denne nye og levende vei gjennom kjødet og få samfunn med hans lidelser, idet vi blir gjort lik med ham i hans død, da setter vi vår tillit til vår yppersteprest, som ble fullendt på denne vei i sine kjøds dager. Hebr. 5, 7—14. Da ser vi tydelig at uten lydighet kommer vi ingen vei, men ved lydighet blir vi frigjort fra synden. Rom. 6, 17—18 og 22.

Vi ser her at vi er uten unnskyldning hvem vi enn er. For vi har ikke en yppersteprest som ikke kan ha medynk med våre skrøpeligheter, men en som er prøvd i alt i likhet med oss, og derfor kan vi trede frem for nådens trone og få denne nåde over nåde, slik at vi også kan være uten synd i prøvelse. Hebr. 4, 14—16. Av samme grunn kan vi med frimodighet bekjenne vårt håp. Hebr. 10, 23—25. Vi kan holde uryggelig fast ved bekjennelsen av vårt håp — for han er trofast som gav løftet.

Vi leste at Jesus var borgsmann for denne frelse. Hvis du ikke tør bekjenne ditt håp, da er det fordi du ikke er fullviss i troen. Det betyr at du ikke er sikker på deg selv, om du er villig til å ta del i Jesu lidelser og bli delaktig i hans død. 2. Kor. 4, 10—11. Er du villig, da kommer du til det ved troen på nåden som vår yppersteprest gir deg fra nådens trone.

Uten lydighet går det ikke. Da Paulus ble utkåret til å forkynne denne frelse, fikk han også nåde og apostelembede for å virke troens lydighet blant alle hedningefolkene til hans navns ære. Rom. 1, 1—5.