Stevnereferat: Påske 1987

PÅSKESTEVNET 1987

Jesus gråt over sin samtid. Han var full av kjærlighet, omsorg og visdom og ville samle Jerusalems barn som en høne samler sine kyllinger under sine vinger. Men de ville ikke. Matt. 23, 37. De hadde lyset blant seg en kort stund, men de ville ikke ta imot lyset. Slik er det også i våre dager. De fleste har hårde og stolte hjerter. De vil ikke. Men en liten skare disipler har han også i dag. De roper alle av hjertet: Jeg vil! Jeg vil! Disse vil han fremstille for seg i herlighet, hellige og ulastelige, uten plett eller rynke. Ef. 5, 27. Disse får Ordet i seg som en kraft som mer og mer stråler frem fra deres liv. Det er ingen slik utstråling fra halvhjertede sjeler. «Samle til meg mine fromme, som har inngått pakt med meg om offer!» Sal. 50, 5. Vi kan ikke være i denne hellige skare dersom vi ikke har inngått pakten om offer. Verdens ånd og tidens religiøsitet må holdes utenfor. Må vi alle, både i hjem og menighet, vokse frem til å bli gode og milde hyrder, som kjenner ansvar for hjorden omkring oss, så hjem og menighet kan bevares fra all utglidning.

Disippelen skal bli som sin mester. Det er ikke mange troende i dag som har en slik utvikling for øye. Det sanne evangelium er nærmest blitt borte fra jorden, evangeliet er blitt redusert til stort sett kun å omfatte syndenes forlatelse. Ja, allerede på apostlenes dager begynte noen å forkynne «falsk nåde». Apostelen Peter taler om å stå i «Guds sanne nåde». Og på underfullt vis samler Gud også i dag sine utvalgte som tror på denne sanne nåde, nåde også til seier over synd og likedannelse med Sønnen.

Paulus spør i Rom. 6 om vi skal holde ved i synden, forat nåden kan bli dess større. «Langt derifra!» svarer han. Lever man et nederlagsliv i årevis, så kommer det av vantro og at man ikke vil lide. Man ønsket nok å seire, men vil ikke lide i kjødet. «Og I ville ikke!» sa Jesus også dengang. «Så ser vi da at det var for vantros skyld de ikke kunne komme inn.» Hebr. 3, 19. Den nye pakt bringer frigjørelse fra synd og nederlag.

I 1. Pet. 2, 11 står det f.eks. om å avholde seg fra de kjødelige lyster som strider mot sjelen. Åpenbar synd blir fordømt av loven og også av menneskesjelen. Menneskets sjel protesterer f.eks. mot tyveri og hor. Alt dette må jo avlegges før man kan leve det liv Johannes skriver om når han sier: «Og hver den som har dette håp til ham, han renser seg selv, likesom han er ren.» 1. Joh. 3, 3. Dette er jo en rensning ettersom lyset oppgår i hjertet, rensning fra legemets gjerninger, fra vårt «menneske». Da lever man ikke etter de kjødelige lyster, lever ikke i nederlag. Slike faller ikke i utukt, har ikke noe i smug som de må skjule. Synd er lovbrudd. Da vet man godt med seg selv at man gjør synd. Men Jesus er åpenbart for å bortta våre synder, 1. Joh. 3, 4—5, dvs. bortta våre lovbrudd! «Hver den som blir i ham, synder ikke.» Her er det ikke snakk om fall, som er en ulykke, men om å «praktisere» synd og ingen sorg ha derover. Men ettersom dydene vokser og tiltar, blir en til og med bevart fra å snuble, som jo ikke engang er å falle. 2. Pet. 1, 10. Og i rensningen fra vår menneskenatur, etter som lyset tiltar, må vi stå så lenge vi er i denne verden.

Den som synder, kjenner ikke Gud. Det har vi et veldig eksempel på i Ananias og Safira. Her statuerte Herren et veldig eksempel på hvordan han ser på hykleri og løgn.

I Hebr. 7, 19 leser vi om et bedre håp enn det de hadde i den gamle pakt. Loven førte ikke noe frem til fullkommenhet. Men nå kan Jesus fullkomment frelse den som kommer til Gud ved ham, da han alltid lever til å gå i forbønn for den. v. 25. Han går i forbønn. Men vi må være med på det av hele vårt hjerte!

Moses var tro til å vidne om det som skulle tales! Skal vi gjøre Guds gjerning i denne avslutningens tid, da må også vi være tro til å vidne i vår tid om det som skal tales!

Guds vesen

Blir ikke vår menneskeånd levendegjort og mer og mer levendegjort, blir vår tjeneste for Herren kun en sjelisk tjeneste. Sjelisk nidkjærhet er ikke tekkelig. Når «mannens styrke» kommer frem i vår omgang med våre medmennesker, er det ikke sømmelig. Det er ved å sette legemet inn i rettferdighetens tjeneste og ved å rense seg i lydighet mot sannhet at vår menneskeånd kan bli gjort mer og mer levende for det himmelske.

I Åp. 14 leser vi om de hundre og fire og førti tusen som hadde Lammets og Faderens navn skrevet på sine panner. Det var et rent tankeliv. I kap. 21 leser vi også om det himmelske Jerusalem, som hadde en stor og høy mur. En slik mur må vi ha i vårt indre, en mur i vårt tankeliv, som holder all synd og urenhet utenfor.

Av Matt. 7, 22—23 ser vi at det går an å ha store nådegaver uten å være kjent av Herren. Det er kun ved å holde hans bud vi blir kjent av ham.

Jesus er avglansen av Guds herlighet og avbildet av hans vesen. Hebr. 1, 1—3. Hvilken utstråling av guddommelig liv dette innebærer! Vi har alle et vesen, en utstråling av det vi er og som bor i oss. Det er ikke bare spørsmål om hva vi sier eller gjør, men om hva som stråler ut fra oss når vi sier det eller gjør det. Hva hjelper alle våre ord, dersom vi utstråler det motsatte av hva vi sier? Det må en veldig troskap og rensning til for å etterfølge ham som er avbildet av Guds vesen, han som sa: «Mens jeg er i verden, er jeg verdens lys.» Joh. 9, 5. Det er dette lys som er den målestokk vi må bruke.

«Tvett hendene, I syndere, og rens hjertene, I tvesinnede!» Jak. 4, 8. Det er tvesinn som gjør at en må tvette sine hender og rense sitt hjerte år etter år fra synd. Forbindelse med verden er da ikke brutt. De som i sannhet venter på Guds dags komme, de streber etter hellig ferd og gudsfrykt. Det er ingen sann forventning dersom man ikke renser seg selv likesom han er ren. Ettertanke skal holde vakt over oss. Bl.a. skal vi våke over virkningene av det vi sier og gjør. Det er nemlig vanskelig å se seg selv. En synes kanskje en lider urett etter å ha gjort det gode og er samtidig blind for det onde som ligger en for hånden (Rom. 7, 21) og som kanskje er årsaken til at man «lider urett».

Korset står plantet på frihetens sti, synger vi i en sang. Derfor må korsets ord lyde klart iblant oss. Dersom en for «fredens skyld» sparer sitt sverd, synker broderskapet på lang sikt.

«Jeg har ikke nådd hva jeg skuer, jeg kan ikke slå meg til ro.» Sang nr. 75 i H.V. Denne lengsel og fattigdom i ånden må vi være i så lenge vi lever. Da blir det sant i oss, alt det vi skuer og som vi taler om.

Alt i rette skikk

I Hebr. 9, 14 leser vi at Jesus bar seg selv frem som offer. I den gamle pakt ble det pålagt forskjellige ofringer, som alle var utenfor legemet. Men Jesus ofret sitt legeme. Kap. 10, 5. Mange ofrer meget, men har dog ingen sans for å ofre sitt eget legeme. De gammeltestamentlige ofringer maktet ikke å gjøre noen fullkommen etter samvittigheten, men nå lever vi i den tid da alt kan settes i rette skikk. Kap. 9, 10. Når det tales om å være «fullkommen etter samvittigheten», høres det gjerne mange «men». «Jo, vi skal jo jage etter det fullkomne, men» Dette «men», som kommer av vantro, må helt utryddes fra våre liv! Hvis ikke, forblir vi kun i det gamle, må trøste oss til «Johannes’ dåp», i stedet for å komme inn i det verk Faderen gjorde i Sønnen. Ofre og ofre, uten å gi seg selv som offer, fører ikke til guddommelig liv og vesen. «Se, jeg kommer for å gjøre din vilje. Han tar det første bort for å innsette det annet.» Hebr. 10,9. Dette annet er å ofre seg selv og gjøre Guds vilje. Intet kan erstatte dette.

«. . . og ved denne vilje er vi helliget ved ofringen av Jesu Kristi legeme, en gang for alle.» v. 10. Da er man uttatt fra folkene til å bli likedannet med Kristus. Likesom en snekker uttar fra lageret de nødvendige materialer for å lage et møbel, blir enhver som overgir seg til å gjøre Guds vilje, helliget for det mål Herren har med sine utvalgte. «Materialene» skal jo ikke bare ligge der. De skal omskapes, alt skal settes i rette skikk. Da må en bringe de indre offer. Hvis ikke blir en aldri ferdig med synden.

Vi må holde uryggelig fast ved bekjennelsen av vårt håp om likedannelse med Kristus, hvis ikke sovner vi inn. «Dette skriver jeg til eder forat I ikke skal synde», skriver Johannes. Han fortsetter med å si at «om noen synder, da har vi en talsmann hos Faderen.» Dette må heller ikke bli noen «sovepute». Det verk som skjedde i Jesus og som han har gjort mulig for oss, er at synden blir fordømt i kjødet. Rom. 8, 3. Dette er i sannhet seier. Da blir begjæret dødet. Da foregår det en kamp i det skjulte, troens gode strid. Da forandres hverken stemme eller blikk i prøvens stund, det blir ingen duft av at noe eller noen er vanskelig å tåle osv. Sannhetens ånd skal veilede oss til hele sannheten, gi oss lys og seier over alle krav som bor i vår menneskenatur. Dette er i sannhet å vandre i Ånden, hvorved kjødets begjæring ikke blir fullbyrdet, men dødet. Gal. 5, 16. Ens lydighets område blir da større og større, delaktigheten i guddommelig natur tiltar. Dette er for alle. Karaktersterke eller karaktersvake, arvebelastede osv., enhver som er lydig mot denne lærdomsform (Rom. 6, 17), vil det lykkes for. De blir frigjort fra synden og trår i Guds tjeneste og får frukt til helliggjørelse og til utgang et evig liv. Rom. 6, 22.

Å trå i Guds tjeneste betyr absolutt ikke at en nødvendigvis skal reise eller «preke». Prekesyke og reiselyst hører hjemme på korset. Enkelte kan kanskje opptre som store Herrens tjenere når de er på andre steder enn i hjemmet eller på hjemstedet, der de kanskje både er vrede og avindsyke. Slike er ingen Herrens tjenere. En sann Herrens tjener står i helliggjørelse så lenge han lever, det utgår i økende grad en himmelsk aroma fra både hans ferd og hans tale.

Barnabas, da han så Guds nåde blant de nye disipler i Antiokia, gledet han seg. Dette er et godt tegn på at man tilhører Kristi legeme, at man kan glede seg over andres fremgang og nåde. Når det går godt med andres barn, når en bror eller søster gjør store fremskritt, når andre får stor tillit, ja, da gleder alle sanne lemmer seg med.

«. . . for hver skal bære sin egen byrde.» Gal. 6, 5. Dette må vi kunne for å kunne bære også andres byrder. Dersom man må avlaste seg, avlaste sine tanker, hos andre, kan man jo ikke være med å bære deres byrder.

Skal vi hjelpe andre ut av deres elendighet, makter vi ikke dette dersom vi ikke har syn for vår egen nød. Da blir det bare ord og atter ord, ikke lys og varme.

De utvalgtes rett

I Luk. 18 gir Jesus oss en lignelse om enken som gikk hårdt inn på dommeren for å få rett over sin motstander. Når vi forstår hva vår rett egentlig er, blir det alvor og kamp for å få den. «Rett til å bli Guds barn.» Joh. 1, 11. «Men er vi barn, da er vi også arvinger.» Rom. 8, 17. Djevelen vil fravriste oss troen på den rett vi har. Arveretten er retten til alle Guds herlige løfter. Forstår vi hvor stort dette er, da kjemper vi ikke mere for jordiske fordeler, ære, vinning, makt. Nei, da blir det bønner og nødrop om frelse og forløsning. Den åndelige lar seg ikke påvirke av det jordiske, men han lar seg påvirke av Ordet.

Vi ser tydelig at verden modnes for Antikrists komme. Millioner av unge har undervurdert Satans makt og har fått sine legemer ødelagt i syndens tjeneste. Det lyder nå et nødrop om hjelp. Men det gjelder det legemlige. Jesu Kristi disipler har et nødrop om hjelp for sine åndelige behov. Hos dem modnes Åndens frukt. Gjennom trengsler og motgang modnes det frem, likesom kornet modnes i høstens stormer.

Det er et skarpt skille mellom lys og mørke, mellom godt og ondt. Dette skarpe skille må vi opprettholde i hjem og menighet. Mange har mistet sin kraft ved å slå av på sannhet for slekt og venners skyld. Da begynner det hele å flyte. Og hva skal de unge omvende seg fra, eller omvende seg til, dersom det hele flyter og det ikke er noe skarpt skille mellom godt og ondt? Guds ord er ikke menneskeord, som vi kan diskutere og ha våre meninger om. 1. Tess. 2, 13. Guds ord viser seg virksomt i enhver som tror. Og det er frigjørelse fra synden som Ordet gir bud om.

Det er usigelig stort i vår vanskelige tid å bli reddet ut fra synden. Vi opplever at mange i sin tidligste ungdom blir grepet av Kristus og frelst fra syndens makt. Vi trenger en tid med bønn og vekkelse, slik at flest mulig kan bli med.

Jesus beseiret djevelen, som er anklageren. All anklageånd må holdes utenfor menigheten. Vi skal alle få igjen etter våre gjerninger. En oppstandelse forestår både av rettferdige og urettferdige. Ap.gj. 24, 14—16. Menneskene forventer krig og pest og terror. Men de som trofast står i Kristi etterfølgelse, har livets oppstandelse for øye. Vi har kort tid igjen, og det gjelder å få mest mulig ut av livet. Vi har Guds ord og trofaste brødres etterlatte skrifter. Der kan vi finne hjelp i våre forhold. La oss være flittige i det gode, flittige også i å granske i de skrifter som inneholder så mye hjelp til liv og tjeneste.

Her bør de unge også våkne opp til alvor. Mange regner nærmest slik at alvor ikke hører med til ungdomslivet, det skal helst være underholdning og moro. Denne overfladiske ånd er meningsløs. I overfladiskhet og lunkenhet trives alleslags dårlige ånder, allslags styggedom. Utuktighet trenger lett inn der denne overfladiskhet råder. Og for mange i den religiøse verden dreier det seg hovedsaklig om å få «stemningen» opp, mens kors og selvforsakelse virker som om en stakk dem i nesen med en syl. Denne overfladiskheten hører ikke hjemme i menigheten.

Enhver helhjertet sjel, som elsker Gud og hater det skjulte selvliv, som er opphav til all synd, føler absolutt ikke Guds bud og lover som trelldom. Nei, sannhet frigjør og gjør lykkelig. Men utroskap i det skjulte gjør at en kommer i trelldom. Syndens trell er under loven. Men Kristi trell er frigjort.

Dog er loven en tuktemester til Kristus. Barna og de unge får en veldig hjelp ved den. Her har alle foreldre et veldig ansvar, de bør arbeide med det for øye at deres barn ved «loven» føres til Kristus. Og først og fremst gjelder det at foreldrene er gode forbilder. Kanskje barna har trang etter Gud, men så opplever de foreldrene som jordbundne og lunkne og får ingen hjelp av dem for sitt åndelige liv.

Ovenstående er et utdrag fra møtene på Påskestevnet på Brunstad i år. Vi var samlet ca. 4500 venner fra nesten 20 forskjellige land. Bl.a. kom venner både fra Israel, Tyrkia, India, Kamerun og USA. Som vanlig ble det i to kvelder på rad også holdt velsignede og fruktbringende vekkelsesmøter for ungdom. Gud skal gi vekst til all den gode sæd som ble utsådd i disse stevnedager.